Barnehjem og spesialskoler under lupen

Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945-1980

___________________________________________________________ Rapport fra et utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet. Avgitt 1. november 2004 ___________________________________________________________

Rapporten vil bli produsert i NOU-serien

Oslo 2004

Til Barne- og familiedepartementet

Utvalget som ble oppnevnt i brev av 19.12.2003 for å kartlegge omfang av og bakgrunn for omsorgssvikt og overgrep mot barnevernsbarn i perioden 1945 1980, legger med dette fram sin kartlegging. Oslo 31. oktober 2001 Edvard Befring Leder Harald Thuen

Kirsten Sandberg

Anne Inger Helmen Borge Kirsten Danielsen Brite Hundvin Elisabeth S. Sandberg

Kapittel 1 Sentrale konklusjoner

Utvalget har hatt som mandat å framskaffe kunnskap om omsorgssvikt og overgrep i institusjoner hvor barnevernet foretok plasseringer i tidsrommet 194580. Den sentrale utfordringen har bestått i å gi en helhetlig oversikt over omfanget av omsorgssvikt og overgrep, bakgrunnen for at dette kunne skje, samt å kartlegge hvordan tilsynsfunksjonene ble ivaretatt. Her presenterer vi en kort oppsummering av sentrale konklusjoner. For en mer fyldig presentasjon viser vi til kapittel 12.

1.1

Barnevernsinstitusjonene i historisk lys

Utvalget har tatt for seg grunntrekkene i barnevernsinstitusjonens historiske utvikling fram til 1980. Her er det trukket linjer tilbake til 1100-tallet, da opprettelsen av de første barnehjem i Europa fant sted, og det er gitt en beskrivelse av hvordan et differensiert institusjonssystem som skilte mellom ulike kategorier av nødlidende og omsorgstrengende barn, etter hvert vokste fram. Deretter rettes søkelyset mot de norske private institusjonstiltakene på 1800-tallet, barnehjemmene og oppdragelsesanstaltene, som skulle bli forløpere til 1900-tallets barnevernsinstitusjoner. I epoken mellom vergerådslovens innføring i 1900 og barnevernlovens innføring i 1954 skulle barnehjem og skolehjem bli de viktigste institusjonene for plassering av vanskeligstilte barn. Flere ganger i denne perioden ble det reist sterk kritikk mot disse institusjonene. Institusjonene hadde trange vilkår både med hensyn til økonomi og personell. Epoken etter barnevernlovens innføring i 1954 fram til 1980 var i starten preget av optimisme og nye faglige perspektiver, men etter hvert skulle konflikter og kritikk dominere bildet, særlig knyttet til spesialskolene for barn og ungdom med tilpasningsvansker og til verneskolene. Et viktig trekk ved barnevernsinstitusjonene er den defensive rollen de har inntatt, selv om de har stått overfor krevende samfunnsoppgaver. Dette er uttrykk for at de befant seg inneklemt mellom myndighetenes passivitet i oppfølgingen av lov- og regelverket og et stadig kritisk lys som ble rettet mot dem fra ulike samfunnsaktører. Det siste gjelder ikke minst en årvåken presse, som i mange tilfeller har framstått som talerør for barna og fungert som en institusjonskritisk kraft. I slike sammenhenger har myndighetenes rolle i stor grad vert preget av forsøk på å tilsløre eller skjule det som har blitt framlagt som kritikkverdige forhold. I liten grad har vi sett at styresmaktene har maktet å møte kritikken på en konstruktiv måte ved å initiere de prosessene som kunne medføre forbedringer. Derimot har vi flere ganger sett, når kritikken har latt seg tilbakevise ved at sakkyndige vurderinger har kommet inn i bildet, at svaret på kritikken har bestått i å legge ned de enkeltinstitusjonene som har sittet på anklagebenken. Det gjelder flere barnehjem, men i særlig grad spesialskolene.

1.2

Redningen

Til tross for kritikk og ulike vanskeligheter er det hevet over tvil at plassering i barnhjem var redningen for mange barn. Det er viktig å slå fast at mange barnehjem fungerte som gode erstatningshjem, og at mange institusjonsbestyrere og ansatte 3

framstår som oppofrende mennesker som brukte tid og krefter langt utover det som kunne forventes.

1.3

Metode

Kartleggingen bygger på tre hovedkilder: For det første arkivmateriale- i det vesentlige fra Riksarkivet og Sosialdepartementets arkiv. Dernest selvbiografiske opplysninger fra tidligere barnehjemsbarn og spesialskoleelever. For det tredje norsk og utenlands forskning. Det knytter seg begrensninger til alle disse tre kildene i lys av utredningens formål. Her kan det særlig pekes på at selv om arkivmaterialet har vært av grunnleggende betydning for denne utredningen, så har det vesentlige mangler, dels som følge av dårlige arkivrutiner, men også som en konsekvens av at opplysninger har blitt slettet.

1.4

Omsorgssvikt og overgrep

Utredningen har avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker i hele mandatperioden 19451980. Ved mange av disse institusjonene var fysiske overgrep en del av hverdagen. En del av de metodene som ble anvendt, må betegnes som svært graverende. Det selvbiografiske materialet fra tidligere institusjonsbarn, levner heller ingen tvil om at mange har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Disse krenkelsene kan hovedsakelig knyttes til ansatte enkeltpersoner, men også til eldre elevers overgrep mot yngre. Omsorgssvikt og fysiske overgrep har hatt et atskillig større omfang enn seksuelle overgrep. Omsorgssvikten har hovedsakelig bestått i en generell mangel på ivaretakelse av barns behov for mat og klær, for stimulering, helsetilsyn, trygghet, nærhet og varme. Hovedinntrykket er at mange av institusjonsbarna ikke opplevde at noen brydde seg om dem og var glade i dem. Det er òg viktig å peke på at overgrep i form av alvorlig fysisk mishandling, som slag, spark og innesperring i mørke kjellerrom, synes å ha avtatt i mandatperioden. Utvalget finner det nødvendig å understreke at barnehjemmene varierte med hensyn til den omsorg de maktet å gi barna. Her er det også variasjoner over tid.

1.5

Seksuelle overgrep

Dette utgjør et stort spekter fra intime berøringer, tukling med kjønnsorganer til gjennomført samleie og voldtekt. Kartlegging av slike handlinger kan referere til antall institusjoner hvor det har forekommet overgrep mot barn, hvor mange overgripere som har vært i aktivitet, hvor mange barn som har vært offer, eller hvor ofte dette totalt sett kan ha forekommet. Her skal vi først vise til Bergensrapporten, som oppgir at fem av elleve undersøkte barnehjem var beheftet med historier om seksuelle overgrep. Det er forbundet med stor usikkerhet å skulle anslå hvor mange barn som har vært offer for slike overgrep. Utenlandsk forsking har anslått at 2 % av guttene og 4 % av jentene i den vanlige barnebefolkningen kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep, og 4

at denne hyppigheten er vesentlig større blant barnehjemsbarn. Det foreligger ikke tilsvarende norske vitenskapelige studier. Av de selvbiografiske data utvalget har hatt til rådighet, framgår det at ca. 1/3 har opplyst at de har blitt utsatt for seksuelt overgrep fra en ansatt eller andre barn ved institusjonen. Men disse selvselekterte data må forventes å ha en sterk overrepresentasjon av dem som har vært offer for omsorgssvikt og overgrep, da dette utgjør den sentrale bakgrunnen for at de har søkt om erstatning eller henvendt seg til de forskjellige instansene. Det som er prinsipielt viktig i denne sammenhengen, er at det er hevet over tvil at ansatte ved flere barnehjem og spesialskoler gjorde seg skyldig i seksuelle overgrep overfor barn. Samlet vurdert har det vært en betydelig forekomst av seksuelle overgrep i barneinstitusjoner i mandatperioden. I barnehjemmene har de aller fleste offer blitt utsatt for overgrep fra ansatte. I skolehjem/spesialskoler har det i tillegg til overgrep fra ansatte også forekommet mange overgrep fra andre elever.

1.6

Troverdighet

Hukommelsesforskning har konkludert med at en i stor grad kan feste lit til retrospektive rapporter om overgrep. Folk som har blitt utsatt for traumatiske opplevelser, husker disse hendelsene både godt og lenge. Det er derfor lite sannsynlig at de som forteller om overgrep, fabrikkerer historier. Det er mer sannsynlig at mange av dem som var offer, ikke gir seg til kjenne. Vi kan regne med at 95 % av dem som har vært utsatt for alvorlige overgrep, forteller en troverdig historie.

1.7

Hvem barna var

I mandatperioden var det til enhver tid mellom 1500 og 1900 barn i barnehjem. I samme periode var det ca 400 elever i skolehjem/spesialskolene for barn og ungdom med tilpasningsvansker/verneskoler. Det foreligger ikke nøyaktige opplysninger om antall barnehjem før 1960. I 1960-årene varierte antallet fra 134 til 157, for så å synke til 89 i 1975 og 60 i 1980. Antall skolehjem/spesialskoler varierte fra 8 til 14. Tidlig i mandatperioden var mangel på forsørger en hyppig plasseringsgrunn, for så å endre seg til i hovedsak å være oppvekst under skadelige forhold. Barn og unge ble vanligvis plassert i spesialskoler på grunn av en problematisk oppvekstsituasjon kombinert med rapporterte tilpasningsvansker i skole og samfunn. Begrunnelsen for bortplassering på skolehjem/spesialskoler var til en viss grad kjønnsspesifikk. For jenter handlet det om usedelig oppførsel, og for guttene handlet det ofte om småkriminell virksomhet. Mange barn og unge hadde lange institusjonskarrierer bak seg. Veien kunne gå fra barnehjem til spesialskole.

1.8

Tilsyn

Det var ulike instanser som skulle føre tilsyn med barnehjemmene: Sosialdepartementet ved barnevernsinspektørene, fylkesmannen ved barnevernssekretæren og kommunene ved barnevernsnemnda eller den som nemnda oppnevnte. De kommunale barnevernsnemndene skulle etter lov om barnevern av 5

1953 være bindeleddet mellom institusjonene og kommunale og statlige myndigheter. De skulle blant annet oppnevne en tilsynsfører for hvert barnehjem, og det skulle avlegges skriftlige rapporter etter tilsynsbesøk. Dette ble ikke fulgt opp. Det statlige tilsynet var preget av en ambisiøs målsetting med krav om oppfølging, kontroll og rapportering, både skriftlig og muntlig, til overordnede instanser. Tilsynsarbeidet ble til en viss grad svekket da en fra 1955 fikk opprettet barnevernssekretærstillinger i en rekke fylker. Barnevernssekretærene var ment å skulle være en erstatning for barnevernsinspektørene og skulle arbeide på fylkesplan. I hovedtrekk fikk de dårlige arbeidsbetingelser, blant annet ved at de ble avhengige av fylkesmannens prioriteringer. Dessuten var det ofte en stor grad av bekjentskap mellom de som skulle utføre tilsynet, og lederne for institusjonene. Dermed var det ingen formell garanti for uavhengighet. På 40- og 50-tallet avdekket barnevernsinspektørene graverende forhold ved enkelte hjem. Tilsynet skulle ha en kontrollerende og korrigerende funksjon, men når uakseptable forhold ble avdekket, førte det sjelden til endret praksis, derimot til nedleggelse. Det var Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde plikt til å føre tilsyn med spesialskolene. Dette ansvaret lå hos direktøren for spesialskolene. I tillegg skulle hver spesialskole ha tilsatt en lege som "fører tilsyn med sunnhetsforholdene". Utvalget finner at det i perioden var vanskelig å etablere et tilsyn ved spesialskolene som kunne forhindre at det utviklet seg en egen og uforsvarlig institusjonskultur. En generell svakhet ved tilsynsordningene var at det ikke innebar noen garanti for at det ble en direkte kontakt mellom de som skulle føre tilsyn og de enkelte barn i de ulike institusjonene.

1.9

Bakgrunn for at dette kunne skje

1.9.1 Straffetradisjonen

For å forstå noe av bakgrunnen for at fysiske overgrep kunne skje, må en ta i betraktning den straffetradisjonen vi står i, der ulike former for krenkelser har inngått i den pedagogiske praksis både i hjem og skole. Fra 1700-tallet møter vi en straffepedagogisk tradisjon som har gjort det legitimt å påføre barn ubehag og smerte, fysisk og psykisk, med det formål å oppnå positive oppdragelses- og læringskonsekvenser. Med folkeskolelovene av 1936 ble det innført forbud mot bruk av korporlig straff i skolen. Dette ble ikke gjort gjeldende for de daværende skolehjemmene. Utvalgets arkivmateriale viser også at det ved skolehjemmene/spesialskolene fantes et stort register av mer eller mindre finurlige sanksjonsmetoder som stod til rådighet for de ansatte, og som dermed skapte en uoversiktlig og utrygg situasjon for barna. Selv om det ble totalforbud mot fysisk refselse i barneinstitusjoner etter spesialskoleloven av 1951 og barnevernloven av 1953, hang straffepraksisen ved til langt opp på 60-tallet. Et holdepunkt for å forstå forventninger og forhold i barnehjemmene har en i foreldrelovgivningen. Barnehjemmene ble vurdert som familielignende institusjoner, og langt på vei finner vi her en legitimering av korporlig straff som ledd i 6

oppdragelsen. Først i 1972 kom det et lovforbud mot fysisk avstraffelse av egne barn. På de fleste barnehjem var underskuddet på personale så stort at det kunne ligge til rette for at ansatte i hjelpeløshet kunne utøve handlinger som normalt vil være utenkelige for dem. Faktorer knyttet både til en lang straffetradisjon, til enkeltpersoner, og til vanskelige situasjoner, kunne således til sammen føre til ulike former for fysiske overgrep.

1.9.2 Ressurser

Mangelen på personale med adekvat kompetanse, sammensetningen av barn og unge, mangelfullt utstyr, økonomiske vanskeligheter, overbelegg i institusjonene og mangelfullt tilsyn framtrer som en vesentlig bakgrunn for at omsorgssvikt og overgrep kunne skje. Både barnehjemmene og skolehjemmene/spesialskolene kunne lide under ressursknapphet og underbemanning, men mangelen synes å ha vært størst i barnehjemmene. Da kallsbevisstheten ble skjøvet i bakgrunnen, ble det vanskelig å få noen til å gå inn i et krevende og forpliktende arbeid i barnehjemmene. Det var lange arbeidsdager, dårlig bemanning og dårlig betaling. Spesialskolene for barn og ungdom med tilpasningsvansker, og verneskolene, var institusjoner preget av vedvarende uløste systemproblemer. Noen generelle kjennetegn var her ressurs- og kompetanseunderskudd, organisatoriske og pedagogiske problemer, hyppige feilplasseringer og overbelegg. Elevene i spesialskolene var en svært uensartet gruppe. Dette gjorde det pedagogiske arbeidet vanskelig. Disse problemene var størst tidlig i mandatperioden. Tidlig på 1950-tallet fikk man Bjerketun og Foldin verneskoler, som skulle avlaste systemet, men disse institusjonene ble ikke fulgt opp med kompetanse og ressurser, og systemet kollapset tidlig på 1960-tallet.

1.9.3 Totale institusjoner

Begrepet "den totale institusjon" kan være formålstjenlig for å forstå noe av barnevernsinstitusjonenes interne dynamikk. De ansatte og barna levde sammen som i et isolert og lukket samfunn. Selv om det fra samfunnets side ble fastlagt regler for hvordan tilsynet med disse institusjonene skulle utføres, bidro blant annet institusjonenes lukkethet til barnas usynliggjøring. Ledelsen, eller styreren, hadde i det daglige virke svært vide fullmakter. Etter utvalgets oppfatning synes det hevet over tvil at det i mange barnehjem, også i de mindre, kunne utvikle seg en uheldig institusjonskultur preget av rutiner, interne strategier og løsninger som kunne gå på bekostning av barnas livskvalitet, omsorgsbehov og rettssikkerhet. Spesialskolene var trolig enda mer lukkede miljøer enn barnehjemmene, og derfor også vanskeligere å kontrollere og mindre tilgjengelige for innsyn. Slike institusjonskulturer, når de fikk utvikle seg over tid uten noe særlig innsyn fra omverdenen, kunne skjule omsorgssvikt og fysiske overgrep eller stilltiende la det finne sted. Dette er forhold som må vurderes i lys av en neglisjerende holdning til disse institusjonene fra ansvarlige myndigheter, både med hensyn til et sviktende tilsyn og når det gjelder manglende oppfølging og tilførsel av ressurser.

1.9.4 Myndighetenes rolle

I hele mandatperioden kan det spores en politisk tilbakeholdenhet i oppfølgingen av regelverket for barnevernet. Dette er særlig typisk i tiden fram til 1953, men det er en understrøm av neglisjering langt fram mot 1980. Kritikken mot barneomsorgen etter 1945, og reformtiltakene som fulgte, handlet i stor grad om et oppgjør med et barnevern som samtiden oppfattet som lite verdig for det norske samfunnet og særlig for den gryende norske velferdsstaten. Bakgrunnen for at omsorgssvikt og overgrep kunne finne sted, må også sees i lys av at uakseptable forhold ikke ble tilstrekkelig avdekket for de ansvarlige myndigheter på en slik måte at det kunne utløse nødvendige politiske initiativ. For flere av de barna som ble plassert i barnehjem og/eller spesialskole, bidro oppholdet til en forsterket problemutvikling. Det at barn kunne bli utsatt for forhold som både er og var uverdige og ulovlige, avspeiler mangelfulle etiske og pedagogiske kvaliteter hos de ansvarlige og mangelfulle tilsynsordninger både internt og eksternt. Myndighetenes reformtiltak tok først og fremst sikte på å skaffe seg kontroll og oversikt i sosialpolitikken, gjennom sentralisering og nye tilsynsordninger. Kunnskaper om hva barnevernets barn trengte av forståelse og innlevelse, kjærlighet og omsorg, var ikke et sentralt tema. Tvert imot synes det å være grunnlag for å hevde at velferdsstatens mekanismer for marginalisering og ekskludering i særlig grad rammet barn og unge under omsorg av barnevernet. Uansett hvilke konsekvenser et institusjonsopphold fikk for barns framtidige liv, så handler dette om forhold som står i strid med den etikk som det norske samfunnet bygger på. Her er det snakk om grunnverdier som blir og har blitt vurdert som høyverdige, og som også skal sikre rettferdighet og verdige vilkår for alle barn. Selv om det først er ved FNs barnekonvensjon fra 1989 at disse verdiene har blitt formelt forpliktende i sin helhet, må det anses nødvendig å ta et oppgjør med fortidens holdninger og handlinger. Det vil blant annet være et bidrag for å komme videre for å ta fatt i tunge utfordringer som står for døren.

1.10 Pressens rolle

Både før og under mandatperioden har dette arbeidsområdet vært preget av et relativt stort engasjement fra skrivende samfunnskritikere. I særlig grad har det vært rettet et kritisk søkelys mot barneinstitusjonenes virksomhet fra årvåkne journalister. Pressen har i mange tilfeller hatt en funksjon som barnas talerør i saker der forholdene i barnehjem og spesialskoler stod i fokus. Medienes interesse har bidratt til å avdekke og opplyse om kritikkverdige forholde mange institusjonsbarna levde under. Kritikken førte i de fleste tilfellene til at myndighetene reagerte, oftest ved institusjonsnedleggelser. Ved avsløringen av forholdene ved Bjerketun verneskole i 1960 spilte for eksempel pressen en sentral rolle. På bakgrunn av klager fra tidligere elever og ansatte, i tillegg til medieomtalen, ble det satt i gang rettslige undersøkelser, som i sin tur førte til at institusjonen ble nedlagt i 1963. Selv om det i mange tilfeller var enkeltinstitusjoner som fikk gjennomgå, var det som regel systemet kritikken i hovedsak ble rettet mot. Pressen hadde en vesentlig rolle i den avinstitusjonaliseringen som etter hvert fant sted. 8

1.11 Billighetserstatninger

Utredningsarbeidet har vist at det foreligger en rekke søknader og avgjørelser om billighetserstatning fra tidligere barnehjemsbarn og fra elever ved tidligere spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker. Ved siden av samfunnets velferdsordninger vil billighetserstatning være den viktigste formen for erstatning til dem som omfattes av utvalgets mandat, og det bør være aktuelt å foreta en tilpasning av ordningen til disse sakene. Billighetserstatningen skal vise at samfunnet påtar seg et ansvar for det som har foregått, og ivareta samfunnets ønske om å gjøre opp for seg overfor denne gruppen. Samtidig skal den ivareta den enkeltes behov for å få oppreisning og en viss økonomisk kompensasjon for lidelsen. Ved vurderingen av kriterier og beløp under en slik ordning må det foretas en sammenligning med de ordningene som er eller vil bli etablert for andre grupper. En mulighet er å gi klare retningslinjer for behandlingen av søknadene fra tidligere barnehjemsbarn og spesialskoleelever, med noen presiseringer i forhold til det som praktiseres i dag. Kravene til bevis for alvorlige fysiske og seksuelle overgrep må kunne senkes en del, ved at en egenerklæring om slike forhold blir tillagt stor vekt. Videre foreslås det at det i mindre grad enn i dag legges vekt på hvilke følger disse overgrepene har hatt for den enkelte. I tillegg til å ivareta den enkeltes behov for kompensasjon og samfunnets interesse i å ta ansvar for disse forholdene ville endringene medføre at saksbehandlingen kunne forenkles og følgelig bli mindre ressurskrevende enn i dag.

1.12 Kvalitetssikring

De svakheter ved barnehjem og spesialskoler som denne utredningen har beskrevet, kan gi grunnlag for både prinsipielle og konkrete forbedringstiltak. I første rekke betyr det krav om at de som ansettes som ledere og medarbeidere i institusjoner, har både de personlige og pedagogiske kvaliteter som er nødvendig. Samtidig vil det stille krav om kontinuerlig oppfølging og etterutdanning for alle med oppgaver og ansvar i barnevernsinstitusjoner. Det vil også bety krav til indre tilsyn og kontroll, samt nødvendigheten av eksterne tilsynsordninger. Utgangspunktet for det kvalitetssikrende arbeidet må være at de barna som havner i institusjon, må ventes å være særlig sårbare. Barna må bli garantert at grunnleggende integritetshensyn blir ivaretatt, både av kroppslig, sosial og personlig karakter. Barna må blant annet få opplysning om hvorfor de er i institusjonen, og hvor lenge oppholdet forventes å vare. Det må legges til rette for en struktur som skaper trygghet, og barna må få muligheter til å utvikle selvtillit og tiltro til at de kan ha innflytelse på de vilkårene som betyr noe på kort og lang sikt. Dette gjør det særlig viktig å sikre at barn får oppleve mestring gjennom formålstjenlige læringsaktiviteter og gjennom positive tilbakemeldinger. Framtidens barnevernsinstitusjoner bør i tråd med dette drives slik at barn og unge etter alder og modenhet selv får råderett i personlige spørsmål. Tvang må kun anvendes i situasjoner der det er helt nødvendig for å avverge skade på person og eiendom. De kunnskaper vi rår over når det gjelder vilkårene for god oppvekst, må legges til grunn som forpliktende retningslinjer. Institusjoner kan sees på som levende organismer som 9

kan utvikle seg både i positiv og negativ retning. For å skape positive oppvekstbetingelser vil institusjonene ha behov for en fastlagt struktur med et forpliktende program og tilstrekkelig fleksibilitet og autonomi for å kunne imøtekomme det enkelte barns behov.

1.13 Kontroll

Det er viktig å påpeke at det har skjedd gjennomgripende og viktige endringer i barnvernet etter mandatperioden. Fra 1. januar 2004 overtok staten ansvaret for institusjonene. Det ble i den forbindelse foretatt en gjennomgang av kvalitets- og tilsynsproblematikken knyttet til barnevernsinstitusjoner, og det er utarbeidet nye/reviderte forskrifter om godkjenning, kvalitetskrav og tilsyn. Det ble med ikrafttredelse 1. januar 2003 gitt ny forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon. Forskriften erstattet forskrift fra 1993. Institusjonene blir nå fulgt tett opp av det statlige regionale barnevernet, og de skal jevnlig kunne dokumentere sine resultater. Samlet sett er formålet å legge til rette for god og formålstjenelig omsorg og behandling under opphold i barnevernsinstitusjon, samtidig som beboernes rettssikkerhet ivaretas. Barn som i de siste 1015 årene har vært plassert på institusjon, har en rettssikkerhet som er betraktelig forbedret. Det er et uttrykk for at "barnevernsbarnet" i dag har en annen status enn tidligere. Barns klager og beklagelser blir tatt på alvor. Tilsynsmyndigheten har en plikt til å etterprøve forholdene som blir påklaget. Det er mer åpenhet om temaene overgrep og krenkelser. Dette er områder mediene i sterkere grad er med på å fokusere, noe som også gir barna større frimodighet til å ta opp enkeltepisoder. Det er grunnlag for å påpeke at institusjonene i dag i mindre grad enn tidligere gir rom for utførelse av uautoriserte pedagogiske prinsipper og oppdragelsesmetoder. Utvalget anbefaler at departementet styrker kvalifikasjonsarbeidet. En kontinuerlig oppfølging vil også være formålstjenlig sett i lys av ønskeligheten av at gjeldende regler praktiseres på samme måte i hele landet og på bakgrunn av behovet for at også regelverket følges opp med tanke på mulige forbedringer. For å komme videre i kvalitetsutviklingen av den praktiske virksomheten vil personalsituasjonen ha en avgjørende betydning. Her vil det i første rekke være nødvendig med et personale som har tilstrekkelige personlige og faglige forutsetninger, som opplever at de har en viktig samfunnsoppgave, og som gis anledning til videreutdanning og utvikling. Dette feltet rommer fremdeles mange utfordringer. Denne utredningen har avdekket den grunnleggende betydningen av at lover og forskrifter følges opp med årvåken oppmerksomhet fra myndighetenes side og med at tilstrekkelige økonomiske ressurser stilles til rådighet.

Kapittel 2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeidsmåte

2.1

Oppnevning og mandat

Utvalget ble oppnevnt i brev av 19.12.2003. Utvalget ble gitt følgende mandat: 1. Utvalget skal fremskaffe kunnskap om omsorgssvikt og overgrep i institusjoner for barn i perioden 19451980. Kartlegging begrenses til plasseringer foretatt av barnevernet. 2. Formålet med kartleggingen er å skaffe en mer helhetlig oversikt og innsikt når det gjelder - omfang av omsorgssvikt og overgrep - bakgrunnen for at omsorgssvikt og overgrep kunne skje - hvordan tilsynsfunksjonen ble ivaretatt 3. Utvalget skal som grunnlag for sin kartlegging bl.a.: - gjennomgå tidligere forskning - gjennomgå tidligere krav om billighetserstatninger - innhente informasjon fra den nasjonale veiledningstjenesten i Barne- og ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) - innhente informasjon fra Stiftelsen Rettferd for taperne - gjennomgå rapporten fra granskningen i Bergen kommune Utvalget skal selv vurdere om det er behov for å bruke andre kilder som grunnlag for innhenting av informasjon, for eksempel foreliggende informasjon fra granskningen i Oslo kommune. Utvalget skal ikke oppta forklaring fra tidligere barn eller ansatte ved barneverninstitusjonene. 4. Utvalget skal avgi en foreløpig rapport til Barne- og familiedepartementet i løpet av april 2004. Endelig rapport må foreligge innen utgangen av oktober 2004. Utvalget har hatt følgende sammensetning: Leder: Professor Edvard Befring, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo Medlemmer: - Professor dr. psychol Anne Inger Helmen Borge, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo - Førsteamanuensis dr. juris Kirsten Sandberg, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo - Professor dr. philos. Harald Thuen, Avdeling for samfunnsvitenskap. Høgskolen i Lillehammer Brite Hundvin, rådgiver i Barne- og familiedepartementet, forsker I, dr. philos. Kirsten Danielsen, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Elisabeth Solheim Sandberg, hovedfagsstudent i historie ved Universitet i Oslo har vært utvalgets sekretærer.

2.2

Utvalgets mandatfortolkning

Utvalget har hatt som generelt mandat å framskaffe kunnskap om omfang av omsorgssvikt og overgrep, bakgrunnen for at dette kunne skje, og hvordan tilsynsfunksjonen ble ivaretatt i perioden. I mandatet er det påpekt en begrensning, idet kartleggingen skal omfatte institusjoner hvor det i dette tidsrommet ble foretatt plasseringer av barnevernet. For perioden mellom 1945 og 1. juli 1954, da barnevernloven av 1953 ble innført, var barnevernsinstitusjonene formelt forankret i 11

vergerådsloven av 1896. Institusjonene omfattet barnehjem, skolehjem og tvangsskoler. Kategorien "barnehjem" omfattet også heldøgnsinstitusjoner som spedbarnshjem, barneherberger, barnepensjonater, lærlinghjem og lignende. Etter barnevernlovens innføring i 1954 kan barnehjem, spesialskoler for barn og unge med atferdsvansker og verneskoler defineres som barnevernsinstitusjoner, idet de kunne nyttes som plasseringstiltak av barnevernet. Spesialskolene var imidlertid formelt forankret i spesialskoleloven av 1951, underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet. På bakgrunn av dette har utvalget funnet at utredningen må rette søkelys mot barnehjem, skolehjem/ spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker, tvangsskoler og verneskoler. Utvalgets generelle mål har vært å kartlegge særtrekk ved og utvikling av institusjonene, lover og regelverk, hvem barna var, sentrale trekk ved forståelsesmåter og den praktiske gjennomføringen i mandatperioden. Videre har målet vært å beskrive tidligere institusjonsbarns egne opplevelser, samt vurdere i hvor høy grad barn og unge kan ha vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep (herunder seksuelle overgrep) i perioden. Det er satt et særlig søkelys på tilsynsfunksjonen. Innenfor den begrensede tidsrammen for utredningsarbeidet har utvalget ikke kunnet gå like grundig inn på forholdene i alle de ovenfor nevnte institusjonskategoriene. Utvalget har gått igjennom nytt kildemateriale som belyser tilsynsordningen og barns og unges opplevelser av de indre forhold i institusjonene, blant annet billighetserstatningene, materiale fra BUFA og Stiftelsen Rettferd for taperne. Utvalget har særlig lagt vekt på barnehjemmene og på skolehjemmene/spesialskolene, som definitivt utgjorde den største institusjonssektoren i mandatperioden. Når det gjelder barnevernsinstitusjonenes historiske utvikling, i perspektiv- og reformbakgrunn, og samtidig kritikk, har utvalget søkt å belyse institusjonssystemet i sin helhet. Arbeidet har i første rekke et historisk rekonstruerende siktepunkt. De konklusjoner en har funnet grunnlag for å trekke, vil imidlertid ha implikasjoner også i et framtidsperspektiv. Derfor har utvalget valgt å komme med noen konsekvensvurderinger og tilrådinger når det gjelder erstatningsspørsmål, institusjonskvalitet, tilsynsordninger og forskning.

2.3

Utvalgets arbeid

2.3.1 Møter og faglige bidrag

I løpet av den tiden utvalget har vært i virksomhet, har det vært avholdt 10 heldagsmøter og ett 2-dagers møte. På møtene har både utvalgsmedlemmenes og sekretærenes ulike innspill til rapporten blitt drøftet og vurdert. Følgende personer og organisasjoner har bidratt med innspill i utvalgets møter: - Einar Drægebø, advokat, leder av granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen - Stiftelsen Rettferd for taperne, ved generalsekretær Ola Ødegård - Gerd Hagen, tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo - Rannveig Nordhagen, overlege dr. med., Statens institutt for folkehelse - Eva Simonsen, post. doc., Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo - Per Andersen, mag. art., tidligere rektor og medlem av Spesialskolerådet 12

Kjersti Ericsson, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo Tore Andreassen, førsteamanuensis, cand. psychol., Høgskolen i Bodø Ellinor Young, høgskolelektor, Høgskolen i Telemark Magne Raundalen, førsteamanuensis, cand. psychol., Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Bergen Asbjørn Kjønstad, professor dr. juris, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

Utvalget har engasjert følgende enkeltpersoner/organisasjoner til å utarbeide faglige notater/oversikter: - Reidar S. Østerhaug, høgskolelektor, Høgskolen i Stavanger - Stiftelsen Rettferd for taperne - Kjersti Ericsson, professor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo - Per Andersen, mag. art., tidligere rektor og medlem av Spesialskolerådet. - Marit Eide, rådgiver, Sosial- og familieavdelingen, Fylkesmannen i Buskerud. - Jostein Magne Krutvik, fagsjef, Oppvekst- og utdanningsavdelingen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Utvalgets sekretær Kirsten Danielsen har intervjuet: - Gerd Hagen, tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo Utvalget har videre gjennomgått tidligere, samt pågående, forskning på området, og rapporten fra granskingen i Bergen kommune har vært brukt i arbeidet. Det er også gjennomgått saker i rettsapparatet. Medlemmer av utvalget og deler av sekretariatet har avholdt følgende møter: - Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var til stede på et informasjonsmøte med Romanifolkets Landsforening - Edvard Befring og Brite Hundvin var på møte med stiftelsen SOS-Barnebyer Norge - Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var på møte med Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Oslo - Edvard Befring og Kirsten Sandberg har avholdt møte med professor dr. juris Asbjørn Kjønstad - Edvard Befring var på møte i fylkesmennenes arbeidsutvalg - Edvard Befring, Kirsten Danielsen og Brite Hundvin var på møte med Jostein Magne Krutvik, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Marit Eide, Fylkesmannen i Buskerud - Harald Thuen har vært i møte med Stiftelsen Rettferd for taperne Vedlegg er utarbeidet av: - Anne Inger Helmen Borge, professor dr. psychol., Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo - Svein Magnussen, professor dr. psychol., Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo - Eva Simonsen, post. doc., Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo 13

Magne Raundalen, førsteamanuensis, cand. psychol., Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Bergen Rannveig Nordhagen, overlege dr. med., Statens institutt for folkehelse Asbjørn Kjønstad, professor dr. juris, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

2.3.2 Arkivarbeid og begrensninger

Utvalgets sekretær Elisabeth Solheim Sandberg har innhentet arkivmateriale fra Riksarkivet, Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Barne,ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir, tidligere Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen; BUFA). Riksarkivet oppbevarer arkivet etter Sosialdepartementets 1. sosialkontor, Direktoratet for skolehjemmene og Direktoratet for spesialskolene. Det er via arkivstudiene innhentet informasjon som rundskriv, rapporter fra tilsynsbesøk ved barnehjemmene, både fra departementets inspektører og fylkesmennenes barnevernssekretærer, avisutklipp, notater omkring forholdene i etaten og annet relevant materiale. I arkivene etter direktoratene er det blant annet funnet fram til årsmeldinger fra skolene og rapporter fra tilsynsnemndenes arbeid. I Riksarkivet ble perioden fra 1945 til 1975 gjennomgått. Arkivmaterialet for perioden etter 1975 ble gjennomgått i Sosialdepartementets arkiv, da dette ennå ikke er avlevert til Riksarkivet. I arkivene til Sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Bufdir ble det også foretatt en gjennomgang av søknader om billighetserstatninger. Søknadene om erstatning for omsorgssvikt og/eller overgrep i barnehjem og/eller skolehjem/spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker ble gjenstand for en detaljert gjennomgang. Arbeidet med arkivmaterialet har vist at det i flere sammenhenger kan være mangelfullt, særlig med hensyn til opplysninger om forhold i de enkelte institusjonene. Dette kan ha flere grunner. For det første har tilsynets ulike former for rapportering ofte karakter av å være generelle betraktninger. Det kan være vanskelig å danne seg et sikkert bilde av hvordan tilsynets tilbakemeldinger ble fulgt opp i institusjonene. For det andre er det åpenbart store mangler i arkivmaterialet. Dette kan ha bakgrunn i dårlig utviklede arkivrutiner i de forskjellige institusjonene, manglende overlevering til arkivverket eller at materialet har gått tapt ved opprydninger, flytting, fuktskader eller brann. Til tross for dette har ikke minst tilsynsrapportene fra barenvernsinspektørene og sekretærene hatt stor betydning for utarbeidelsen av denne utredningen. Det karakteristiske for mange av de bevarte institusjonsarkivene er at de for enkelte år kan være fyldige, mens de for andre år kan være sparsomme. Et generelt inntrykk er også at institusjonenes kontorarkiver, som inneholder saker av administrative, personalmessige og økonomiske forhold, ofte utgjør de mest omfattende og best dekkende delene av arkivet, mens elevarkivene kan være langt mer mangelfulle. Det sier seg selv at sensitive opplysninger om behandlingen av barna, eksempelvis protokollering av disiplinær- eller straffetiltak, irettesettelser og lignende, ofte vil 14

mangle. I de fleste tilfeller vil en også lete forgjeves i institusjonsarkiver etter saker som omhandler overgrep og omsorgssvikt.

Kapittel 3 Barnevernsinstitusjonen historiske linjer

3.1 Innledning

Det moderne barnevernet fikk sitt gjennombrudd i år 1900 ved innføringen av Lov om behandling af forsømte børn, eller vergerådsloven, som den er kalt. De nye kommunale vergerådene ble gitt myndighet til å gripe inn overfor barn og foreldre med advarsler, opphevelse av foreldremyndigheten og bortplassering i fosterhjem eller i ulike barneinstitusjoner. Bruk av institusjoner i en "statsorganisation af tvangsopdragelse", som det het, var en av reformens sentrale virkemidler. Reformmotivene var sterkt inspirert av den institusjonsutvikling som hadde skjedd over hele Europa på det oppvekstpolitiske området i siste halvdel av 1800-tallet. Til grunn for utviklingen lå opplysningstidens nye barndomsforståelse, hvor barnet ble sett på som et fornuftsvesen i utvikling som var langt mer påvirkelig og formbart med hensyn til oppdragelse og opplæring enn man hadde antatt i tidligere epoker. Samtidig brakte ideene med seg en ny varhet for barndommen som en avgrenset kroppslig, emosjonell og kognitiv livsfase. Man begynte smått om senn å se på barndommen som en særegen og viktig fase i menneskets livssyklus. I krysningen mellom nyttehensyn og naturidealisme skulle epokens nye krav til barneomsorg og oppdragelse finne sin form, og dette skapte grobunn for en rekke nye institusjoner (Thuen 2002a: 113 ff). Blant de "verdige trengende", som det het i 1800-tallets fattiglovgiving, skulle barnet stå i første rekke. Av utvalgets mandat punkt 1 går det fram at kartlegging skal omfatte "plasseringer foretatt av barnevernet" i perioden 19451980. For årene mellom 1945 og 1954, ved innføring av ny barnevernlov, vil dette måtte omhandle både barnehjem og skolehjem/tvangsskoler. Etter 1953 opphører skolehjem/observasjonsskoler som institusjoner under barnevernloven. De blir nå innlemmet under spesialskoleloven som spesialskoler under Kirke- og undervisningsdepartementet eller får status som verneskoler under Sosialdepartementet. Men barnevernet kunne i samarbeid med skolestyrene fremdeles nytte disse institusjonene som plasseringstiltak. Utvalget vil i dette kapitlet gi et historisk riss av sentrale utviklingslinjer for de to institusjonsgreinene, barnehjemmet og skolehjemmet, som fører fram til 1900-tallets barnevernsinstitusjoner. I kapitlene 4 og 5 går utvalget nærmere inn på institusjonenes rolle og funksjon i mandatperioden 194580.

3.2

Europas tidligste barnehjem

Barnehjemmet som institusjon for vanskeligstilte barn bygger på en lang europeisk tradisjon. Middelalderhistorikere har vist at man allerede på 1100-tallet begynte å 15

bekymre seg for "barnet i gaten" (Thuen 2002a: 65 ff, Pullan 1989). I Frankrike skal den første institusjonen for omsorgstrengende barn ha blitt etablert i 1180 i Montpellier, og utover på 1200-tallet ble lignende institusjoner åpnet i flere andre vesteuropeiske land. Et gjennomgående trekk var at barneinstitusjonene først ble etablert i katolske land, for siden å danne mønster for protestantiske land. For eksempel var England blant de første protestantiske land som opprettet institusjoner for hittebarn, men det skjedde først på 1700-tallet. Karakteristisk for denne tidligste fasen i institusjonsutviklingen var at målgruppen i første rekke var nyfødte og de aller minste barna. Deretter utvidet institusjonsomsorgen seg gradvis til å omfatte stadige eldre grupper av barn og unge med sammensatte behov for omsorg og oppdragelse. Det var rimelig nok store nasjonale og regionale forskjeller i institusjonstilbudet, men generelt ser det ut til at man differensierte barnas behov etter en uskreven "verdighetsskala" der spørsmål som alder, ektefødt eller uektefødt, foreldreløshet eller forlatt av foreldrene og barnets atferd og sømmelighet var utslagsgivende (Thuen 2002a: 66). Høyest omsorgsprioritet hadde nok et ektefødt barn som hadde mistet begge foreldrene, mens det uektefødte, forlatte barnet sto lavt på rangstigen. Et godt eksempel på utviklingen av den differensierte institusjonelle barneomsorgen finner vi i Paris mellom det 13. og 18. århundre (Fuchs 1984: 2 ff)). Den første private veldedighetsinstitusjonen som ble opprettet, var Maison de la Couche. På "la Couche", som den ble kalt, tok man imot nyfødte, foreldreløse og forlatte barn. Senere ble de foreldreløse skilt ut som en egen gruppe. Nå skulle de gis omsorg på Hôtel-Dieu, en egen avdeling ved byens største hospital. Noen hundreår senere ble omsorgen ytterligere differensiert, da man bygde to nye institusjoner: Enfant Dieu, eller Enfants Rouges, som den het på folkemunne (da barna ble kledd i rødt som tegn på at de hørte til i institusjonen), og Hôtel de la Trinité. De to nye institusjonene var for eldre, ektefødte barn, inndelt i to grupper: a) friske barn med syke eller avdøde foreldre, og b) tiggende fattigbarn. Seinere fikk Paris også et fjerde barnehjem, Maison du Faubourg St. Antoine, som var for syke, forlatte barn over sju år som ikke fikk legd. Institusjonsomsorgen nedfelte seg mer allment i et klassisk todelt mønster, uttrykt på engelsk i skillet mellom "the orphan" (det foreldreløse barnet) og "the abandoned" (det forlatte eller oppgitte barnet). Utover på 1700-tallet ser det imidlertid ut til dette skillet ble mindre påaktet. Institusjonsklientellet fikk nå preg av å være mindre differensiert og mer sammensatt med hensyn til alder, foreldrebakgrunn og atferd. Mye av forklaringen på dette lå trolig i at institusjonene kom under press av en kraftig befolkningsvekst og et voksende fattigdomsproblem. I Paris ble det for eksempel registrert en dobling i antall uektefødte barn i løpet av andre halvdel av 1700-tallet, og for århundret i sin helhet vokste gruppen forlatte barn 25 ganger. Fra land til land i Vest-Europa var det nå et påtrengende behov for å utvide institusjonenes kapasitet eller finne nye omsorgsløsninger for den store skare av forsømte eller omstreifende barn. Med opplysningstidens rasjonalisme og nyttetenkning kom samtidig de gamle, religiøst initierte tiltakene under kritikk. Fokus ble rettet mot "fattigbarnet", og man spurte ikke i samme grad som tidligere om det var et foreldreløst eller et forlatt barn man sto overfor. 16

I Norge, som i den vestlige verden ellers, har det side om side med institusjonene eksistert en legdordning som en alternativ omsorgsløsning overfor forsømte eller forlatte barn. Ordningen har tradisjoner helt tilbake til 1100-tallet, og ble hjemlet i Magnus Lagabøtes landslov (Sveri 1957). Legd gikk da ut på at bønder skulle gi fattige eldre og barn mat og husly i en viss tid, for så å la dem vandre videre til neste gård. Legdordningen ble etter hvert et mer omfattende system og ble nyttet også for å flytte barna bort fra bylivets eller hjemmemiljøets farer. Det kunne skje enten ved bortplassering til en mer permanent fosterfamilie på landet, på legd eller som barnetjenere. Fattigforordningen av 1741 understreket at legd ikke burde benyttes overfor små barn, da et hyppig skifte av boplass ville virke uheldig for barna. I de norske folketellingene fra først halvdel av 1800-tallet ble utplasserte barn inndelt i ulike kategorier som fosterbarn, legdbarn, barn hos slekt, urelaterte barn eller barnetjenere. Undersøkelser fra ulike områder har vist at gruppen i sin helhet kunne utgjøre rundt ti prosent av barn under 15 år (Dahl 1986: 179 ff). Barnetjenerne var gjerne de eldste, rundt 1314 år, deretter kom fosterbarna, som var totre år yngre, og så de øvrige gruppene, som ofte hørte hjemme i alderssjiktet mellom 6 og 9 år. Internasjonalt vakte bruk av barnelegd stor oppmerksomhet utover på 1800-tallet, ikke minst i lys av virksomheten til Charles Loring Brace i USA, Lord Shaftesbury og Dr. Thomas Barnardo i England (Thuen 2002a: 74). I løpet av noen tiår fram til 1880 bortplasserte Brace og hans selskap rundt 60 000 barn fra New York. I samme periode fram mot århundreskiftet resulterte Barnardos og Shaftesburys virksomhet i at rundt 80 000 engelske barn ble sendt til Canada eller Sør-Australia. Der skulle de, som et tiltak "til barns beste", få arbeid under "åpen himmel", i jordbruket eller i nybyggerområdene og dermed slippe unna et nedbrytende og usunt industri- eller gruvearbeid i England.

3.3

Norges første barnehjem

Inntil midten av 1700-tallet hadde vi i Norge kun tvangsarbeidshusene eller tukthusene som institusjoner for vanskeligstilte barn. Disse anstaltene hadde vokst fram under merkantilismens behov for en ny livsstil og strengere arbeidsdisiplin på 1600- og 1700-tallet. Mer enn å straffe skulle anstaltenes siktemål ligge i å forbedre og rehabilitere sine innsatte. Gjennom innøvelse av dyder som orden, disiplin, nøysomhet og gudfryktighet skulle håndverksproduksjonen gjøres mer lønnsom. Tittelen "Tugthus" siktet mot at de innsatte skulle "optugtes" til den rette livsførsel, de skulle tvinges inn på forbedringens vei ved tuktens midler. Tidlig på 1600-tallet ble de første kombinerte "Tugt- og Børnehus" etablert i København og Stockholm (Befring 1963: 12 ff, Thuen 2002a: 77). Bare i perioden 16201649 tok Børnehuset i København imot mellom 4000 og 4500 barn (Østerhaug 2004: 3). Den danske anstalten dannet mønster for det første norske barnehuset, opprettet i Trondheim i 1637 med siktemål å yte "faderløse, moderløse og venneløse" barn omsorg. I 1646 ble det opprettet en tilsvarende anstalt i Bergen og i 1670 en i Kristiania. Utover på 1700-tallet sporet disse barnehusene over i to institusjonsbevegelser: vaisenhusene og tukthusene. Barnehuset i Trondheim var den første anstalten her til lands som tok modell av å være et vaisenhus. Denne institusjonsideen hadde sitt opphav i tysk pietistisk 17

pedagogikk, konkretisert særlig til August Hermann Franckes fattigskole i Halle fra 1695. Francke la vekt på barnas frelse og omvendelse i kombinasjon med undervisning i språk, geografi og naturkunnskap. I Norge vokste vaisenhusene sakte, men sikkert i antall, men tilbudet var likevel svært begrenset i forhold til de utfordringer et voksende fattigdomsproblem bød på. Dertil kom at vaisenhusene i første rekke var tiltenkt nødstilte barn fra høyere lag av befolkningen. I Kristiania ble det for eksempel opprettet to vaisenhus i 1778, hvor det ene, med navnet Det Ankerske Waisenhus, var forbeholdt barn fra embetsstanden, mens det andre, Christiania Opfostringshus, fortrinnsvis skulle være for barn med foreldre av handelseller håndverkerstand (Kjekstad 1978). Tukthusenes ekspansjon her i landet kom etter en forordning av 1741 om at det skulle opprettes et tukthus i Kristiania. Forordningen ble retningsgivende også for landets øvrige stift. Et par tiår seinere (i 1764) ble det i et eget reskript presisert at tukthusene også kunne tas i bruk overfor barn som forsømte sin skolegang (Befring 1963: 48 ff, Befring 1983: 17, Thuen 2002a: 78). I 1844 skiftet Barnehuset i Bergen navn til "Tugthus", og tilsvarende anstalter var opprettet både i Trondheim og Kristiania. Forordningen delte de innsatte inn i fem kategorier, hvorav en gjaldt kvinner og barn av husmannsstand som tigget, og en annen for tiggende barn alene. En undersøkelse av de innsatte i Kristiania tukthus gjennom to tiår etter 1841 viser at det var et betydelig innslag av barn og unge, innsatt på bakgrunn av egne handlinger eller i følge med foreldre (Slyngstad 1994). Gjennom siste halvdel av 1800-tallet skjedde det en kraftig vekst i antall frittstående, private barnehjem, de aller fleste med tilhørighet til et kristent miljø. De 111 barnehjemmene som ble registrert i 1923, hadde til sammen plass til 2700 barn (Wiesener 1924: 9). Mange av disse hjemmene eksisterte langt inn på 1900-tallet. Et godt eksempel er barnehjemmet Anna Jebsens Minde i Bergen, stiftet i 1866 og fremdeles i drift under navnet Børneskogen Barnehjem Anna Jebsens Minde. Trolig er Anna Jebsens Minde det første barnehjemmet som tar i bruk betegnelsen "barnehjem" i Norge (Østerhaug 2004: 8). En oktoberdag i 1866 var en del av byens "varmhjertede kvinder" samlet for å drøfte hvordan de best kunne virke for opprettelsen av en pleiestiftelse for småbarn i byen, alle tilhørende byens borgerskap (Barnehjemmet Anna Jebsens Minde 100 år, 1966). Blant initiativtakerne var også Anna Jebsen, som ved sin bortgang noen år seinere ga navn til institusjonen, etter at hennes mann, konsul P. Jebsen, hadde forært en ny eiendom til barnehjemmet. Med støtte fra en tilhørende kirkemenighet, en gruppe framtredende embetsmenn og velbeslåtte kjøpmenn, ble barnehjemmet realisert kort tid etter damenes samtaler, og man kunne ta imot de seks første barna. Typisk for mange av barnehjemmenes stiftelseshistorier er nettopp samvirket mellom tre aktører: borgerskapets engasjerte kvinner, som står for initiativet, menn med posisjon, makt og midler, som sørger for realiseringen, og kirken, som velsigner tiltaket og gjerne innlemmer det som en del av menighetens virksomhet. Rammene for driften av barnehjemmene var oftest hjemlet i egne vedtatte statutter. Statuttene for Anna Jebsens Minde, vedtatt i 1871, ble i hovedtrekk stående helt fram til etterkrigstiden. Her var retningslinjene for opptak, innhold, bestyrelse og økonomi trukket opp. Ingen offentlige instrukser la føringer på drift og innhold før ved vergerådslovens innføring år 1900. Også tilsynet med driften var et internt 18

anliggende, ene og alene under styrets mandat. Så godt som alle hjemmene sto under ledelse av en forstanderinne, som av sivilstand oftest var frøken. Statuttene ga forstanderinnen en utstrakt myndighet og autoritet i den hensikt å skape "et kjærlig hjem" for barna. Hun skulle handle "efter bedste skjøn", som det het ved Anna Jebsens Minde, og kle rollen som "en kristelig moder", formulert ved følgende paragraf: "Børnenes pleie og opdragelse forestaaes af en forstanderinde. Som en kristelig moder har hun med omhu og kjærlighed at vareta saavel børnenes legemlige som deres sjælelige pleie. Hun har derhos, indtil anden ordning indtræder, at bestyre den indre økonomi og til bestyrelsen at aflægge regnskap herover, saavelsom over de hende leverede bidrag til pleiestiftelsen i penger eller gaver." I den grad det var diskusjon om barnehjemmenes oppgave fram til 1900-tallet, handlet det i hovedsak om hvilke aldersgrupper og kategorier av barn man skulle ta inn. Det gamle spørsmålet om hvem som var verdig til institusjonens omsorg, ble for eksempel aktualisert på nytt ved opprettelsen av Anna Jebsens Minde. I statuttene het det at institusjonen var for "fader- eller moderløse" barn, men her rådet likevel noen begrensninger. Av den første årsberetningen framgår det at et barn hadde fått plass "uagtet det er uegte og ikke tilhørende byen". Planen sier ikke noe verken fra eller til om dette spørsmålet, da det var lite "klogt" å la det komme formelt til uttrykk, som det heter i en beretning. Men samme beretning forteller at spørsmålet var oppe til drøfting på de første møtene, og fra stifternes side var det klart uttrykt at man ikke ønsket uektefødte barn i institusjonen. Ennå et godt stykke ut på 1900-tallet ble temaet diskutert i styremøter, der det ble tatt til orde for å endre institusjonens praksis på dette området. Tilsvarende diskusjoner hadde man ved andre barnehjem. Ved Fredrikstad og Glemmen barnehjem hadde man for eksempel forbud mot inntak av barn født utenfor ekteskap like til 1923 (Østerhaug 2004: 13). Man fryktet at inntak av uektefødte barn kunne bidra til en ytterligere utbredelse av usedelig livsførsel.

3.4

Redningsbevegelsen

Redningsanstaltene framsto som et supplement til vaisenhusene og de første barnehjemmene, og de skulle være et alternativ til tukthusene, som man nå anså å være mindre egnet for barn. Redningsidealet gikk ut på at institusjonene skulle utøve en oppdragelse i forbedringens og forebyggingens hensikt. De skulle ikke være straffeanstalter. I en norsk historisk sammenheng kan man se på barneredningen som barnevernets tidligste fase, da vergerådsloven kom til å bygge på de motiver og institusjoner redningsbevegelsen hadde utviklet. I internasjonal forskningslitteratur skilles epokene gjerne fra hverandre ved begrepene "child rescue" og "child saving" (Thuen 2002a: 28 f). Begrepsforskjellen spiller tilbake på at "redningen" (child rescue) er tuftet på et privat engasjement utledet i det sivile samfunn. Det er enkeltmenneskets moral og samvittighet, den reddende innsats overfor et medmenneske i nød, som er drivkraften i denne barneomsorgen. Skiftet til "child saving" skjer når staten ved lovens form intervenerer i tiltakene og legger dem inn under et offentlig engasjement. Dette falt sammen med overgangen fra en rettsstatlig til en sosialstatlig begrunnelse for statens virke, slik vi ser det i store deler av den vestlige verden mellom 1870- og 1920-årene. Som et "vern" skulle tiltakene nå i 19

sterkere grad motiveres i et solidaritetshensyn til samfunnet, man ville verne de individer som var minst i stand til å verne seg selv. Redningsbevegelsens fødsel i Norge kan dateres til 8. november 1827. Da holdt "De Nødlidendes Venner", landets første filantropiske redningsselskap, sitt stiftelsesmøte i Trondheim (Thuen 2002a: 78 ff). På tiårsdagen for selskapets stiftelse, i 1837, var det rede til å opprette landets første redningsinstitusjon, et barneasyl for barn mellom tre og sju år. Nå fulgte hovedstaden hakk i hæl. I 1838 ble det første asylet i Kristiania åpnet i tilknytning til pikeanstalten Eugenias Stiftelse, et av hovedstadens tidligste barnehjem (1827). Siden ble det opprettet en lang rekke barneasyl rundt om i landets byer, i 1920-årene hadde vi 25 barneasyl som huset opp mot 1600 barn (Wiesener 1924: 125). Barneasylene var daginstitusjoner, og de var som barnekrybbene i hovedsak ment å være til hjelp for familier der moren var utearbeidende og av den grunn trengte tilsyn med barna. Ved siden av de såkalte frøbelske barnehager (etter den tyske pedagogen Friedrich Fröbel 17821852) kan de i dag regnes som en grein av den norske førskolehistorien. I tillegg til barneasylene sto redningsbevegelsen også bak opprettelsen av noen få redningsanstalter, seinere kalt oppdragelsesanstalter. Det var disse som etter hvert ble bevegelsens symbolinstitusjoner. Den aller første ble opprettet i 1841 og bar navnet Redningsanstalten på Grønland (Thuen 2002a: 15 ff). Sammen med en allmueskole, et barneasyl og noen andre barneinstitusjoner holdt den til i hus nr. 28 på Grønland, i den gården som i dag huser restauranten Grønland Asyl. Redningsanstalten på Grønland skiftet etter få år navn til Toftes Gave, etter at ordfører og grosserer Andreas Tofte hadde gitt nye eiendommer i gave til anstalten. I 1858 flyttet anstalten ut av byen til mer landlige omgivelser og jordbruksdrift på Risebro gård i Ullensaker, og etter et par tiår der flyttet den videre til et nybygd institusjonsanlegg på Helgøya i Mjøsa (Befring 1963, 1983, Thuen 2002a). Før århundreskiftet var det etablert lignende institusjoner på Ulfsnæsøy utenfor Bergen (1881), Lindøy utenfor Stavanger (1888) og Falstad i Nord-Trøndelag (1895). Et særegent trekk ved de norske anstaltene var valget av øyer som lokaliseringssted. Begrunnelsen var dels at de her ville være mer rømningssikre, men hovedsakelig at oppdragelsesarbeidet på en øy kunne foregå skjermet og uforstyrret av omgivelsene. Initiativtakerne i NordTrøndelag valgte imidlertid Falstad på fastlandet for dermed å redusere sosial stempling av barna og andre negative følger av en øytilværelse. Med innføringen av vergerådsloven skiftet oppdragelsesanstaltene navn til skolehjem. Samtidig ble blant annet Bastøy skolehjem i Oslofjorden åpnet. I det perspektivet som her er skissert, kan det være grunnlag for å kalle Toftes Gave Norges aller første barnevernsinstitusjon. Den ble mønsterdannende for barnevernets institusjonstiltak overfor barn og unge i aldersgruppen fra 67 år til konfirmasjonsalderen. Til forskjell fra barnehjemmene, som var innrettet mot forsømte eller foreldreløse barn, skulle oppdragelsesanstaltene og de seinere skolehjemmene i tillegg rette seg mot barn som etter tidens norm hadde tilpasningsvansker, eller, som det het i 1840-årene, var "moralsk fordærvede Børn". De aller fleste ble innskrevet i anstalten på grunnlag av vedtak i de kommunale fattignemndene, som i prinsippet også skulle betale for oppholdet. Etter en endring i kriminalloven i 1874 hadde i tillegg domstolene, på bestemte premisser, adgang til å 20

dømme barn til innsettelse i oppdragelsesanstalt istedenfor fengsel (Befring 1983: 170 ff, Thuen 2002a: 323 ff). Det er anslått at til sammen rundt 1100 barn hadde opphold ved Toftes Gave før århundreskiftet; de fordelte seg i fire hovedkategorier etter innskrivningsgrunn: a) forsømte eller forlatte barn, b) vanartet oppførsel (mindre atferdsavvik), c) skoleforsømmelse, d) tyveri (Thuen 2002a: 354). For de fleste hadde oppholdet en varighet på 35 år, men enkelte kunne være ved institusjonen atskillig lenger. Utskrivningen skjedde etter at barna var konfirmert, men det var til enhver tid opp til forstanderen å avgjøre når barna var skikket for framføring til konfirmasjon.

3.5

Institusjonen som " hjem"

Innholdet i de tidligste barnevernsinstitusjonene var det i stor grad overlatt til styrene og forstanderne å utforme. Det ble utviklet timeplaner og etter hvert også personalinstrukser og enkelte retningslinjer for matstell, hygiene, orden og oppførsel, men det overordnede var at institusjonene, enten det var et barnehjem eller en oppdragelsesanstalt, skulle ha som siktemål å være et "hjem" for barna. Institusjonens legitimitet bunnet i en hensikt om å råde "i foreldrenes sted". I anglosaksisk rett sto dette uttrykket (parens patriae) opprinnelig for en juridisk doktrine som ga regler for delegering av foreldremyndigheten når foreldrene av ulike grunner ikke skjøttet sitt ansvar. I de nordiske land fikk denne doktrinen juridisk sett mindre betydning, men i den praktiske pedagogikken og for det indre livet i institusjonene skulle det fremste idealet nettopp være å utøve sin gjerning som det best lot seg gjøre i foreldrenes sted. Et karakteristisk trekk under institusjonenes etableringsfase på 1800-tallet var den nære kontakten med andre europeiske land gjennom mange studiereiser. Institusjonsmodellene var i liten grad fundert på pedagogisk teori, det var heller andres praktiske erfaringer man søkte å lære eller ta modell av. Om den første forstanderinnen ved Anna Jebsens Minde, frk. Anna Klerck, berettes det for eksempel at hun før tiltredelsen i 1866 reiste til Stockholm, der hun i byenes barnehjem fikk "mangt et godt vink og gjorde mange nyttige erfaringer til gagn for stiftelsen her". For oppdragelsesanstaltenes del finnes det en rekke reiseberetninger fra de fleste vesteuropeiske land i denne perioden (f.eks.: Daae 1892, Flugum 1895, 1898, Kluge 1897 og Hagen 1900, 1914). De norske observatørene fant at institusjonene i hovedsak var organisert etter to hovedmodeller: familiemodellen og kasernemodellen (Thuen 2002a). Mens den første modellen søkte å holde fast på det å etterligne en familieoppdragelse, la den andre an på å ta mønster av en militær organisasjon. Familiemodellen ble vanligvis praktisert gjennom en inndeling av barna i mindre "familier", der en av de mannlige ansatte ble tildelt "farsrollen" med tilhørende ansvar og myndighet. Modellen kom best til uttrykk innenfor en gårdhusholdning der jordbruksarbeidet i seg selv hadde en oppdragende hensikt, eller som ideologien kom til uttrykk i en reiseberetning: "Man skal forbedre barnet gjennom jorden og jorden gjennom barnet" (Olivecrona 1873). Modellen avspeiles også i arkitekturen for institusjoner som fikk reist nybygg på slutten av 1800-tallet, for eksempel Toftes Gave på Helgøya, der hvert av bygningens fire hjørner fikk form av å være et "hjem" for en av institusjonens fire familieenheter. 21

I kasernemodellen kunne barna bli tiltalt med nummer, de hilste på militært vis og marsjerte med gevær. Her rådet det en streng presisjon, punktlighet og disiplin med et tilhørende straffe- og belønningssystem. Det karakteristiske for utviklingen i flere av de norske oppdragelsesanstaltene/ skolehjemmene var at de tok utgangspunkt i familiemodellen, men med årene tenderte de mot å ta opp i seg stadig mer av kasernemodellen. Innenfor flere av anstaltene, ikke minst på Toftes Gave og Bastøy, oppsto det et spenningsforhold mellom "Familiesystemets Kjærlighed" og "Kasernesystemets Dressur", som det ble sagt (Thuen 2002 a). Når man brukte betegnelsen "hjem" på institusjonene, innebar det at institusjonen var ment å være en total erstatning for det virkelige hjem. "Hjemmet" var da en heldøgnsinstitusjon som skulle ivareta alle sider av barnas behov. Et av de mest omdiskuterte temaene i barnevernsinstitusjonenes historie like fram til vår egen tid har nettopp vært spørsmålet om grad av isolasjon og avsondring fra omverdenen. Fra Anna Jebsens Minde berettes det for eksempel at man i en periode forsøkte å forestå skoleundervisningen selv, for å unngå å sende barna ut av institusjonen. Først i 1965 begynte det første av hjemmets barn i gymnaset. Tanken om "hjemmet" som en helhet der tilværelsens behov i ett og alt skulle dekkes gjennom institusjonens gjøremål og rutiner og i relasjonen mellom de voksne og barna, kom klart til uttrykk også i oppdragelsesanstaltene/skolehjemmene. Det beskrives i form av flere underliggende regler for hvordan det indre liv skulle organiseres (Thuen 2002a: 213 ff). For det første: Den institusjonelle oppdragelsen skulle, som i den virkelige familien, rette seg mot "hele" barnet. Institusjonen skulle ikke kun være en skole, heller ikke kun en arbeidsanstalt, men rette seg mot barnets behov i sin helhet, med omsorg, undervisning og arbeid. For det andre: Som det lå til den virkelige familien å tukte barnet, skulle også institusjonen kunne gjøre det. Og i tråd med dette, for det tredje: Som den virkelige far styrer og holder sin hånd over familien, skulle institusjonens forstander alltid ha det siste ordet. Her er vi ved en kjerne i skolehjemmets ideologi: barna ble satt inn uten dom. Forstanderen hadde i utgangspunktet langt på vei en uinnskrenket myndighet til å beholde barnet i institusjonen inntil det etter hans skjønn kunne klareres for utskrivning. I denne sammenhengen kan det være verdt å minne om at det allerede i 1870-årene ble stilt spørsmål om institusjonsanbringelse var det rette plasseringstiltaket for vanskeligstilte barn. I Norge var Eilert Sundt blant de første institusjonsskeptikerne. Han tok til orde for at bruk av fosterhjem var langt å foretrekke: "Den bedste maade at opdrage børn paa er i og ved familielivet; men gjælder dette børn i almindelighed, da gjælder det vanartede børn i særdeleshed" (Sundt 1870: 164, Thuen 2002a: 221 f). Den virkelige familie kan ikke erstattes ved "nogen klosterlignende institution eller ved noget menneskeligt anstaltmageri, hvor velment det end monne være," skriver Sundt. Samtidig pekte han på at institusjonen kunne virke direkte mot sin hensikt ved at barna påvirket hverandre i negativ retning, og fordi institusjonen sjelden evnet å møte barna på annen måte enn med "idelige formaninger, advarsler, skjænd og hyppig brug af korporlige straffe." Endelig viste han til at institusjonsbarna var utsatt for en sosial stempling, eller som han uttrykte det, de fikk "paatrykket et mærke" som bidro til å "nedbryde selvagtelsen". Han viste til Toftes Gave som eksempel. Konklusjonen hans var at man heller burde satse på en utbygging av fosterfamilieordningen. 22

3.6

Den tidligste institusjonskritikken

De første offentlige anklagene om omsorgsorgssvikt og overgrep i barnehjem og oppdragelsesanstalter ligger godt over hundre år tilbake i tid. Gjennom 1870-årene ble det ved flere anledninger stilt spørsmål om forholdene ved Toftes Gave svarte til de intensjoner oppdragelsesanstalten hadde. Mot slutten av 1880-årene ble kritikken mer alvorlig. Nå publiserte stortingsmannen og venstrepolitikeren Nikolai Julius Sørensen et kraftig anklageskrift i Kristiania-bladet Posten (Posten, 43/ 1889, Thuen 2002a: 351 f). Kritikken var konkretisert i 12 punkter som i detalj omhandlet straffeovergrep, grov omsorgssvikt og uhygieniske forhold. Leserne ble her informert om gutter som fikk ris med opp til 60 slag, om et institusjonsmiljø preget av "Smygeri, Sladder og Øientjeneri", om undervisningsrom med "en Stank og en Elendighed, som vilde bragt en Sundhedskommission i Fortvilelse". Det ble opplyst at onanering ble avstraffet med "Sennepskager lagt paa Kjønsdelen". Enda verre gikk det sengevæterne, kunne Sørensen fortelle, for de måtte vinteren igjennom gå i sine våte klær til de frøs stive, og om kvelden fikk de halv kost og ingen drikke. De sov på seilduksmadrasser som var sydd sammen slik at det var et hull i midten med en sinkkasse under. Her måtte sengevæterne, eller "Migsuggerne", som de ble kaldt, sove uten laken. Verken anklagene fra Sørensen eller annen kritikk gjennom 1890-årene vant gjennomslag i departementet. Man måtte tvert imot tåle at det rådet en "militær kommando" i institusjoner som dette, de var heller ikke å betrakte som "hjem" i ordets rette forstand, het det fra regjeringshold i 1898 (Stortingstidende 1889/99: 940). I 1890-årene gikk det også en barnehjemssak om mishandling for Oslo lagmannsrett (Barnehjemssagen 1897). Dette, som trolig er den aller første barnehjemssaken her i landet som har blitt reist for domstolen, vakte stor oppmerksomhet og presseinteresse. På tiltalebenken satt frk. Johanne Sofie Fougner, en 63 år gammel ugift bestyrerinne, som i 1879 hadde opprettet et barnehjem i hovedstaden for egne midler. Tiltalebeslutningen gjaldt mishandling av sju barn og var spesifisert i 30 punkter. Bestyrerinnen skulle blant mye annet ha brukt pisk, spanskrør, stokkeslag under føttene, spyttestraff og dukket barna ned i badekar. Hun hadde i en rekke tilfeller brukt såkalt "Tvangskjole" på barna, en innretning tilsvarende sinnssykeasylenes tilbakelagte tvangstrøyer. Fougner hadde også utviklet sin egen straffemetode, kalt "Næbbebad", som ble beskrevet av de medisinsk sakkyndige som "en Slags primitiv Næsedusche". Vesentlig for sakens utfall var at Fougner ble ansett å være "abnorm i religiøs Retning", hun led under religiøse grublerier og svermerier, mente de sakkyndige. I lagmannens rettsbelæring ble blant annet spørsmålet om den "gode hensikt" trukket fram, og det ble poengtert at bestyrerinnen ved etableringen av barnehjemmet hadde vist stor offervilje og omtanke for barna. Det ble ikke sådd mye tvil om den harde tukt og disiplin i hjemmet, men et sentralt spørsmål fra lagmannens side var om bestyrerinnen likevel hadde handlet i "ond hensikt", og om hun hadde forstått "det forbryderske" i sine handlinger. Lagretten svarte benektende og avsa frifinnelsesdom. Men i allmennheten reiste det seg en sterk stemning mot frifinnelsen av Fougner, og det ble avholdt en rekke protestmøter mot dommen, særlig fra Arbeidersamfunnets side.

Kapittel 4 Barnevernsinsitusjonen 1900 1953

4.1 Innledning

Vergerådsloven ble vedtatt i 1896 og fikk virkning fra 1900. Den bestod, med mindre endringer, fram til innføring av lov om barnevern 1. juli 1954. Med vergerådsloven skulle Norge bli blant de første land i verden som fikk et offentlig barnevern. Man så for seg at loven skulle skape orden og system i det mangfold av private institusjoner som hadde vokst fram gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Da byråsjef Gerhard Wiesener i Sosialdepartementet utarbeidet sin første historiske oversikt over barneforsorgen i Norge (Wiesener 1924), fant han et konglomerat av sosiale og medisinske institusjoner som på forskjellig vis skulle hjelpe foreldre og barn i en faretruende eller vanskelig situasjon. Blant de sosiale institusjonene som fortrinnsvis tok seg av kriserammede barn, regnet han opp 111 barnehjem, 21 barneherberger, 1 læregutthjem, 10 skolehjem, 6 tvangsskoler, 4 lærehjem (for barn med påtaleunnlatelse / ikke fullbyrdet straff), 7 barnepleiestasjoner, 22 barnekrybber, 25 barneasyl, 3 barnehager og 30 arbeidshjem alene med plass til 4500 barn. Etter vergerådsloven hørte barnehjemmene, skolehjemmene og tvangsskolene inn under barnevernets område. Men i forhold til de mange institusjonstyper Wiesener fant, kunne kategorien barnehjem etter loven også omfatte andre institusjoner som blant annet barneherberger og lærehjem. "Barnehjem" ble ofte nyttet som en samlebetegnelse for ulike typer av heldøgnsinstitusjoner for barn. Utover barnehjemmene, skolehjemmene og tvangsskolene kunne vergerådene gjøre bruk av fosterhjem, som fram til innføringen av barnevernloven av 1953 ble benyttet for godt over 50 prosent av vergerådsbarna. Vergerådene kunne etter hvert også benytte seg av en del andre barneinstitusjoner, for eksempel barneherbergene som ble anvendt til midlertidig plassering i akutte situasjoner, eller som en observasjonsanstalt for barn som skulle settes bort. Vergerådslovens institusjonsopplegg bygget således på et todelt system: a) barnehjem og b) skolehjem/tvangsskole. Dette kapittelet retter søkelyset mot noen sentrale utviklingstrekk og den samtidige kritikk av vergerådsepokens institusjoner.

4.2

Reformens hovedprinsipper

Vergerådslovens opphavsmann var den framtredende jussprofessoren og landets første riksadvokat dr. juris Bernhard Getz (18501901). Reformens overordnede intensjon var å sette oppdragelse og opplæring inn som avløsning av straff som det sentrale tiltaket i arbeidet mot en stigende ungdomskriminalitet. Det ble understreket at tiltakene måtte være av en slik form at målgruppen selv, så langt råd var, oppfattet dem som et reelt tilbud. Loven var et ledd i strafferettsreformen av samme år, som blant annet fastsatte den kriminelle lavalder til 14 år. Barn under denne alderen som hadde begått straffbare handlinger, eller som var mellom 14 og 16 år og hadde fått påtaleunnlatelse, kunne heretter overføres til behandling av vergerådet. Reformens gjennomslag er beskrevet i kraft av et samspill mellom skolefolkets og straffesystemets representanter, der de førstnevnte til sist trakk det lengste strået, idet 24

loven blant annet ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementets administrasjon (Dahl 1978, Befring 1963). De kommunale vergerådene var reformens hovedorgan. Rådet skulle bestå av sju personer, deriblant stedets prest, underdommer og om mulig distriktslegen, og ellers en eller to kvinner fra kommunestyret (§ 6). På denne måten tenkte man seg at både sakkyndigheten, lokalkjennskap til familien og hensynet til foreldrenes og barnas rettssikkerhet ble ivaretatt. Vergerådet ble gitt myndighet til å gripe inn overfor barn og foreldre med advarsler, opphevelse av foreldremyndigheten og bortplassering i institusjoner eller fosterhjem. Man skulle fortrinnsvis anvende fosterhjem eller barnehjem for barn som var "sædelig forkommet", men for barn over seks år kunne også skolehjem benyttes hvis de i skolen utsatte andre barn for "skadelig Paavirkning". Inntil 1934 var den øvre aldersgrensen for inngripen med bortplassering satt til 16 år, etter dette ble grensen hevet til 18 år. Vergerådet kunne også pålegge foreldrene å iverksette tiltak overfor sine egne barn, det kunne for eksempel være i form av refselse, eller at de ble pålagt å kontrollere hva barnet foretok seg om kveldene (§ 4). Det var videre et viktig prinsipp å gi hjelp så tidlig som mulig, derfor hadde loven en bestemmelse om at man kunne gripe inn overfor barn som man mente sto i fare for å bli mishandlet, utsatt for usedelighet eller innblandet i kriminalitet. Loven kategoriserte barn som var i behov av bortsetting, i tre grupper (§ 1): a) de som hadde gjort noe straffbart b) de som led under dårlig oppdragelse eller omsorgssvikt i hjemmet c) de som viste dårlig oppførsel og som hjem eller skole var "magtesløse" overfor Døve, blinde og åndssvake barn falt ikke inn under vergerådslovens område, men var omfattet av lov om abnormskoler av 1881, revidert i 1915. Abnormskoleloven hadde til hensikt å sikre målgruppen undervisning etter folkeskolens mål, tilpasset de ulikes funksjonshemning. Sammen med de bestemmelsene i vergerådsloven som omhandlet skolehjemmene og barn med tilpasningsvansker, ble abnormskoleloven erstattet av lov om spesialskoler av 23. november 1951. Vergerådsloven innførte et todelt tiltakssystem for de tre gruppene av vergerådsbarn: 1) de kommunale tiltakene, som omfattet plassering i fosterhjem, barnehjem eller tvangsskoler, og 2) skolehjemmene, som med et par unntak var statlige. Hovedsakelig var det skolehjemsinstitusjonen reformen omhandlet, mens innholdet i og bruken av de kommunale og private tiltakene ble viet liten oppmerksomhet ut fra det perspektivet at de hørte inn under kommunenes ansvarsområde. For barnehjemmenes del sa ikke vergerådsloven annet enn at hjemmene skulle ha en plan stadfestet av Kongen (§ 1). Heller ikke i Getz' forarbeider ble barnehjemmet viet særlig oppmerksomhet, bortsett fra en merknad om godkjente vedtekter for drift og kontroll av de enkelte institusjonene (Getz 1892: 30). Erfaringer fra utlandet hadde vist, som han sa, "hvad saadanne Anstalter, naar de faar udvikle sig frit, kan blive til". Foreldrene måtte ha sikkerhet for at barnehjemmet som tvangsinstitusjon "ikke er til Børnenes aabenbare Fordærv", poengterte Getz. Utover dette ønsket man ikke å legge føringer på det kommunale og private institusjonsfelt, og det skulle i realiteten føre til at barnehjemssektoren fra første stund fikk utvikle seg ganske fritt. 25

4.3

De private og de kommunale institusjonene

Den private og den kommunale sektor omfattet etter hvert en rekke ulike institusjonstiltak. De vanlige barnehjemmene ble brukt som plasseringstiltak i de fleste tilfellene, men ellers kunne også barneherberger, barnepensjonater, læregutthjem, tvangsskoler, barnekolonier og enkelte daginstitusjoner bli tatt i bruk av vergerådene. Gerhard Wiesener, som utarbeidet sin andre institusjonsoversikt i 1948, angir et antall på 160 døgninstitusjoner med totalt 4326 plasser (statistikken var tatt opp i 1946). Av disse var 100 vanlige barnehjem, 22 barneherberger og 38 hjem med spesielle formål, for eksempel barnepensjonater, spedbarnshjem og læregutthjem. Wiesener konstaterte at staten ikke hadde opprettet et eneste vanlig barnehjem i perioden fram til 1946 (Wiesener 1948: 11). Hans statistikk, som bygde på tall innhentet fra samtlige barnehjem, viste at det var 2458 barn i vanlige barnehjem i 1946. Oppgaver fra Statistisk sentralbyrå for samme år, utarbeidet på basis av materiale fra vergerådene, viser at kun 1116 barn var innskrevet på grunnlag av vedtak i vergerådene (Historisk statistikk 1968: tab. 310). Differansen mellom de to tyder på at mer enn halvparten av barnehjemsbarna ikke var vergerådsbarn. Trolig var mange av dem anbrakt i barnehjemmet av forsorgsvesenet eller på anmodning fra foreldrene. Av de 100 vanlige barnehjemmene Wiesener beskrev, kunne rundt 20 regnes som kommunale, de øvrige var private som baserte seg på forpleiningsgodtgjørelser, legatrenter, bidrag og gaver fra organisasjoner og enkeltpersoner, kirkeofringer, basarer og tilstelninger. Fra 1920-årene hadde man avviklet 800 kommunale barnehjemsplasser, og tendensen gikk i retning av et lavere kommunalt engasjement i barnehjemsdriften. Samtidig hadde også det privatinitierte engasjementet stagnert. Rundt regnet hadde det vært en nedgang i antall barnehjemsplasser på 10 prosent siden 1920-årene, og mangelen på plasser var ifølge Wiesener meget følbar. Slik han vurderte saken, hadde nedgangen skjedd til tross for et klart økende behov for institusjonsplasser, ikke minst fordi det samtidig viste seg stadig vanskeligere å finne egnede fosterhjemsplasser. Kort sagt hadde institusjonsplassene i barnehjemmet blitt færre i en tid da behovet var økende. En hovedgrunn til nedbyggingen ble antatt å ligge i barnehjemmenes anstrengte ressurssituasjon: svak økonomi, lav bemanning og ofte dårlige boforhold. Barneherbergene hadde tre funksjoner: a) de kunne være et midlertidig oppholdssted for barn i en akutt situasjon som raskt måtte skaffes tak over hodet, b) de kunne tjene som en observasjonsanstalt for barn som var under vurdering for mer permanent plassering, og c) de ble ansett å ha en oppdragende funksjon for barn som i en kortere periode skulle bortsettes (Wiesener 1924: 75). Oppholdet kunne strekke seg over en periode fra et par døgn opp til et par år. De fleste av herbergene lå i byene og ble opprettet og drevet av Frelsesarmeen, noen ble drevet av omstreifermisjonen, og enkelte var på kommunale hender som i Oslo og Bergen. De 22 herbergene som ble registrert i 1946, rommet til sammen rundt 680 plasser. Blant de største herbergene var Frelsesarmeens Trygg I og Trygg II, som lå i Oslo og til sammen huset rundt 90 barn. Et tilsvarende herberge i Bergen hadde plass til 58 barn, og i Stavanger kunne Frelsesarmeen ta imot 47 barn i sitt herberge der i byen. Blant herbergene til Norsk misjon for hjemløse hørte Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll og Sørlandets 26

barnehjem i Greipstad, begge med plass til 22 omstreifende barn av begge kjønn, anbrakt av vergerådet eller foreldrene. Øvrige institusjoner av kommunal eller privat karakter som tidvis ble benyttet av vergerådene fram til 1953, og i noen tilfeller også etter den tid, kunne være de såkalte barnepensjonatene og enkelte læregutthjem. De fleste av barnepensjonatene hadde spesielle målgrupper, for eksempel barn med psykiske lidelser eller somatiske sykdommer som sukkersyke, syfilis, bronkitt og astma. Men det fantes også pensjonater for barn som mer generelt ble ansett å være i behov av tilsyn, miljøforandring eller oppfølging og omsorg utover det hjemmet var i stand til å gi. I Oslo er det registrert fire pensjonater av denne type, opprettet i første halvdel av 1900-tallet og fortsatt i virke etter 1945: Oslo Indremisjonsforenings læregutthjem i Pilestredet, med 120 plasser, som hadde til hensikt å skaffe ubemidlede læregutter et billig og sosialt beskyttende hjem. Oslo kommunes guttepensjonater i Biermannsgate og på Bekkelaget, hver med 22 plasser, som hadde til hensikt å være midlertidig oppholdssted for gutter hjemmehørende i Oslo. Vergerådet og fattigforsorgen hadde fortrinnsrett til å belegge plassene. Et privat pensjonat, Soleglad, på Grorud, som hadde plass til et mindre antall barn for kortere opphold.

Også de kommunale tvangsskolene som vergerådsloven åpnet adgang til å opprette, hører til i denne kategorien institusjoner. I tvangsskolene, som var internater, kunne vergerådet anbringe: 1) barn under 16 år som hadde begått en straffbar handling, men som det ikke var reist tiltale for (vergerådsloven § 4), 2) ved beslutning i skolestyret barn som hadde forsømt skolen eller vist særlig dårlig oppførsel (§ 5), 3) barn som var i behov av et midlertidig opphold (§ 17 og 19). Etter loven skulle opphold i tvangsskole opprinnelig ikke vare utover 6 måneder, men grensen ble ved lovendring i 1907 hevet til ett år. Etter oppholdet kunne barn sendes tilbake til hjemmet eller anbringes i fosterfamilie eller skolehjem. Av beretningsmateriale fra skolehjemmene framgår det at mange av skolehjemsbarna hadde bakgrunn fra tvangsskolene, men det finnes ikke forskningsmateriale eller statistiske opplysninger fra denne epoken som gir inngående innsikt i vergerådsbarnas institusjonskarrierer eller overføringer fra institusjon til institusjon. I perioden fram til 1953 ble det i alt opprettet seks tvangsskoler. Etter 1945 var fire fremdeles i drift, med plass for i alt 115 barn (95 gutter / 20 jenter). To av disse lå i Oslo: Geitmyra skole for gutter og Åsengata skole for jenter, henholdvis med 3544 og 1520 plasser. For Trondheimsområdet hadde man Stavne skole i Melhus, med plass for rundt 30 gutter, og i Bergen Årstad skole med plass for 20 gutter.

4.4

Skolehjemmene

Vergerådsreformens sentrale institusjoner var de skolehjemmene som fortrinnsvis skulle drives av staten. I henhold til lovens § 27 skulle staten sørge for at det fantes skolehjemsplasser for de barna vergerådet besluttet å anbringe i slike. Staten kunne gi 27

tillatelse til bruk av private eller kommunale skolehjem når de var innrettet etter vergerådslovens bestemmelser og hadde fått godkjent sin plan, men dette gjaldt kun for de såkalte vanlige skolehjem (se nedenfor). Bernhard Getz viet institusjonens organisering og innhold stor oppmerksomhet i lovforarbeidene, der han blant annet poengterte at det statlige eierskap handlet om mer enn institusjonens økonomiske og materielle grunnlag. Eierskapet formidlet i seg selv at institusjonen representerte "Statens Tvangsmyndighed", noe man vanskelig ville kunne oppnå om skolehjemmet var i privat eie (Getz 1892: 21). Dertil kom at man ville ha større sikkerhet for å rekruttere et skikket personale til skolehjemmene, og at de ikke ble gjenstand for "egennyttig Spekulasjon". Ingen av oppdragelsesanstaltene fra 1800-tallet tilfredsstilte fullt ut de krav reformen stilte til de nye skolehjemmene. Men de fikk i løpet av et par års tid anledning til å gjøre de nødvendige endringer og forberedelser, slik at de da loven trådte i kraft i 1900, kunne innlemmes som skolehjem i "statsorganisasjonen af tvangsopdragelse", som det het i departementets skriv til institusjonene. Dette gjaldt Toftes Gave (fra 1841) på Helgøya i Mjøsa, Ulfsnesøy oppdragelsesanstalt (1881) utenfor Bergen, Lindøy oppdragelsesanstalt (1888) utenfor Stavanger og Falstad oppdragelsesanstalt (1895) på Ekne i Nord-Trøndelag. Like etter at vergerådsloven var trådt i kraft, ble Bastøy skolehjem opprettet, vergerådsreformens mønsteranstalt som staten planla og bygde fra grunnen av. Dernest opprettet staten Leira, Bærum og Toten skolehjem, og noe seinere opprettet østfoldbyene Våk skolehjem (1909). Noe senere åpnet Buskerud skolehjem (1919), drevet av flere kommuner i samarbeid, Trogstad skolehjem (1937), som var privat, og endelig Åsgård skolehjem (1942), som var statlig. Antall barn plassert i skolehjem mellom 1900 og 1950 ser ut til å ha variert en del fra tiår til tiår. En undersøkelse med utgangspunkt i vergerådsmateriale fra Bergen tyder at bunn-nivået var rundt 1930. Både i perioden før og også senere gjennom krigsårene var antallet skolehjemsbarn høyere (Andresen 2001: 486). Forklaringen kan ligge i de økonomiske nedgangstidene som førte til at færre ble satt bort i skolehjem, og også i at utbyggingen ble nedprioritert fra statens side. De 12 ovenfor nevnte skolehjemmene var fortsatt i drift etter krigen, og de hadde i 1946 til sammen 589 plasser. Sju av skolehjemmene var for gutter og hadde til sammen 412 elevplasser, mens fem skolehjem var for jenter med plass til 177 elever (Wiesener 1948: 37). I de påfølgende årene sank skolehjemsplassene ganske raskt i antall, blant annet som følge av at Toftes Gave ble nedlagt som skolehjem i 1949. I 1950 var det 347 barn i skolehjem; til sammenligning var 893 barn plassert i barnehjem. Skolehjemsbarna utgjorde ikke nå på landsbasis mer enn 14 prosent av vergerådenes bortplasserte barn, mens barnehjemsbarna utgjorde 36 prosent og fosterhjemsbarna 40 prosent. De resterende 10 prosent var plassert i tvangsskoler og forskjellige midlertidige institusjoner som gamlehjem, pleiehjem og pensjonater (SSB: Statistiske Meldinger 4/1951, tab. 4). Gjennom hele perioden fra 1900 til 1950 steg jentenes andel blant skolehjemsbarna jevnt og trutt. Mens jentene mellom 1900 og 1920 utgjorde 20 prosent, utgjorde de i 1945 36 prosent av samtlige elever, og i 1950 over 40 prosent. Historikeren Astri Andresen har pekt på at den klare økningen av jenter under og umiddelbart etter krigen hadde sammenheng med et sterkere fokus på sedelighetsproblemet i kjølvannet av tyskernes nærvær. Guttene ble gjenstand for 28

en lignende oppmerksomhet i første del av 1950- årene, da guttekriminaliteten viste en økende tendens (Andresen 2001: 486). Et særlig omdiskutert tema i tilknytning til skolehjemsinstitusjonen var vergerådslovens skille mellom "vanlige" og "særlige" skolehjem, eller "mildere" og "strengere", som de også ble kalt (§ 20). I utgangspunktet skulle to av skolehjemmene være særlige skolehjem, Bastøy for gutter og Toten for jenter. De særlige skolehjemmene skulle drives som statlige tiltak, og de skulle forbeholdes barn og ungdom mellom tolv og 21 år som hadde forøvet grovere forbrytelser eller på annen måte vist at de var "i sær Grad sædelig forkomne". Siktemålet var å skape et helhetlig institusjonssystem som gjorde det mulig å segregere barna innenfor systemet uten å gjøre bruk av fengsler. Dette innbar i prinsippet at skolehjemssystemets formynderskap kunne vare i hele 15 år, fra barnet fylte seks år til det nådde øverste utskrivingsalder, 21 år. Loven ga også adgang til å overføre barn fra vanlige til særlige skolehjem på særskilte vilkår (§ 28). Eksempelvis ble det like til institusjonen ble nedlagt, årlig sendt et titall barn fra Toftes Gave til Bastøy (Thuen 2002a: 366). Ved en lovendring i 1915 ble skillet mellom vanlige og særlige skolehjem opphevet (lov av 2. juli 1915). I stedet fikk de samme institusjonene anledning til å opprette "særavdelinger" for spesielt vanskelige barn og unge som man ikke klarte å hanskes med i vanlige skolehjem. På Bastøy ble det reist en egen bygning for dette formålet, med særskilte innretninger for isolering, kontroll og overvåking. Skolehjemmene hadde ellers anledning til å anvende fysiske refselsesmidler utover det som var tillatt i andre institusjoner. Adgangen til å nytte kroppslig refselse i skolen ble opphevet med folkeskolelovene av 1936. De eneste gjenværende lovbestemmelser etter dette som ga hjemmel for bruk av fysisk refselse, fantes i vergerådsloven § 4, 37, 42, 43 og 44. I 1948 ble det imidlertid sendt instruks til skolehjemmene om at kroppslig refselse ikke burde benyttes. Men lovforbudet kom først med spesialskoleloven av 1951, der det ble uttrykkelig presisert at forbudet mot bruk kroppslig refselse i folkeskolelovene av 1936 også gjaldt for spesialskolene (§ 22). Tilsvarende ble det presisert i barnevernloven av 1953 at kroppslig refsing var forbudt i barneverninstitusjoner (§ 42). For fosterhjem som stod under barnevernsnemndenes tilsyn, la imidlertid den endelige formuleringen i 1953-loven opp til en skjønnsmessig vurdering, utført av tilsynet, i stedet for det direkte forbudet som lovkomiteen opprinnelig hadde foreslått (§ 35). Etter denne tid var bruk av kroppslig refselse innskrenket til den rett foreldre hadde etter lov av 1891 om "Indskrænkning i Anvendelse av legemlig Revselse". Her het det at man hadde anledning til "at anvende maadeholden legemlig Revselse paa Børn" når det var til fremme av barnets oppdragelse. Først i 1987, ved en tilføyelse i barneloven av 1981, ble det innført lovforbud mot foreldres bruk av fysisk straff overfor barna (Thuen & Sommerschild 1997: 41). Innholdsmessig bar skolehjemmene i hovedtrekk preg av det samme mønsteret som i 1800-tallets oppdragelsesanstalter. De aller fleste var anlagt som gårder og hadde i tillegg forskjellige typer verksteder. Barnas hverdag var organisert i en veksling mellom arbeid, skole og måltider fra tidlig morgen til kveld. Flere av skolehjemmene prøvde å finne sin organisatoriske form i en blanding mellom den såkalte familiemodellen og kasernemodellen. Skoleinnholdet skulle samsvare med folkeskolelovens krav (§ 30), men det skulle bli et tilbakevendende ankepunkt at 29

undervisningstilbudet var dårlig, og at barnas arbeid vanligvis ble prioritert høyere enn skolen. Et annet trekk som hang igjen fra de tidligere oppdragelsesanstaltene, var styrerens sterke, nærmest patriarkalske stilling. I loven het det at skolehjemmet skulle stå under ledelse av en styrer, oppnevnt av Kongen. Styreren ble gitt en utstrakt myndighet, eller som det het i loven: Han hadde "den besluttende Myndighed i alle Hjemmets Anliggender" (§ 29). Han hadde for eksempel selvstendig myndighet til å bestemme om barn skulle overføres til særavdeling (§ 32). I praksis var det også styreren som bestemte hvor lenge et barn skulle være i skolehjemmet. Her la ikke loven andre føringer enn den øvre aldersgrensen, 18 år i vanlige skolehjem og 21 år i særavdelingene, og ellers at oppholdet minst burde ha en varighet på ett år (§ 33). Skolehjemsbarnet visste aldri hvor lenge oppholdet ville vare.

4.5

Institusjonskritikken

Vergerådsreformen bygde på tiltro til institusjonen som omsorgstiltak og som pedagogisk og moralsk virkemiddel i oppdragelsen av forsømte barn. Den tidligste debatten om institusjonens funksjon ble, som nevnt, reist av Eilert Sundt da han tok til orde for fosterhjemmet som et bedre plasseringsalternativ enn institusjonen. I sitt forarbeid til vergerådsreformen tok Bernhard Getz på nytt opp dette spørsmålet, men han ga uttrykk for en langt mer restriktiv holdning til bruk av fosterhjem enn den vi finner hos Sundt tjue år tidligere. I Getz´ reformtenkning lå det at fosterhjemmet i hovedsak var å foretrekke for barn som var utsatt for sviktende foreldreomsorg, men heftet det flere problemer ved barnets situasjon eller atferd, burde man nøye vurdere om ikke både barnet og samfunnet var bedre tjent med institusjonsplassering. Han viste til en utførlig internasjonal fagdebatt om emnet innenfor kriminologi og strafferett. Konklusjonen var at "ikke særlig fordærvede eller opsætsige Børn" burde plasseres i fosterhjem, men dog "ikke altid og for enhver Pris", mens "de fordærvede og forvildede" burde gjennomgå "en strengere Skole, hvor der er systematisk Disciplin, Orden og stadig Opsyn" (Getz 1892: 16 f). Slik lanserte vergerådsreformen i utgangspunktet en innskjerpende bruk av institusjonen i forhold til anvendelse av privat pleie og fosterhjem. Barnevernsreformen fra 1950-årene kan forstås i et motsatt perspektiv. Den løftet fram fosterhjemmets mange fortrinn, mens institusjonen ble ansett som et nødvendig onde: "Etter komiteens mening vil et barn som vokser opp i en god, privat heim få et langt naturligere og bedre oppvekstmiljø enn det en institusjon kan gi" (Innstilling fra Barnevernskomiteen I., 1951: 40). Man burde "alltid streve etter mest mulig å få barna anbrakt i gode fosterhjem", poengterte Barnvernskomiteen. Mellom vergerådsepokens inngang og utgang hadde en omfattende institusjonskritikk kommet til uttrykk både i det offentlige rom, blant litterater og i faglige sammenhenger. Kritikken av barnehjemmene var i hovedsak knyttet til forskjellige skandaleoppslag som jevnlig sto å lese i pressen. Her dreide det seg om mishandling og overgrep, ressurs- og personalmangel og nedverdigende boforhold. I så måte var ikke kritikken fortrinnsvis av ideologisk eller faglig karakter, men handlet mer om menneskelig og 30

materiell svikt. For skolehjemmenes del var kritikken av et annet kaliber: Her dreide det seg om en kritisk vurdering ikke bare av eksistensforholdene i institusjonene, men også av de ideologiske og faglig begrunnede hensikter som legitimerte disse plasseringstiltakene. I en første fase var kritikken av skolehjemmene sentrert om den inhumane behandlingen av barn og ungdom, og den kulminerte i den såkalte "skolehjemssaken" i 1908 (Thuen 2002a: 360 ff). Saken startet med utgivelsen av romanen Under loven i 1907, skrevet av Bjørn Evje under pseudonymet Mikael Stolpe. Forfatteren hadde arbeidet ved Bastøy, og han rettet nå søkelyset mot avstraffelsene, manglende kompetanse og skolehjemmenes knappe ressurssituasjon. Avsløringene utløste en bred offentlig debatt om skolehjemmenes virksomhet. Oppfølgende avisreportasjer fortalte om den materielle situasjonen, men også om en manglende omsorg og innlevelse i barnas situasjon. Anstaltene var preget av mangel på kjærlighet og av en hard mannskultur, og man spurte hvorfor kvinnene stort sett hadde blitt utelukket fra personalet. På nyåret 1908 innledet departementet rettslige vitneopptak av elever og ansatte i anstaltene, og senere ble en egen undersøkelseskommisjon nedsatt, den såkalte Skolehjemskomiteen av 1908 (Indstilling fra Skolehjemskommisjonen 1909, Thuen 2002a: 361 ff). Vitneforklaringene, opptatt av statsadvokat Olaf H. Sitje, utgjør et viktig kildegrunnlag for vurdering av forholdene og det indre livet ved i skolehjemsinstitusjonen ved inngangen til det 19. århundre. I tillegg rapporterte lege ved Gaustad asyl, senere landets første psykiatriprofessor, Ragnar Vogt, om skolehjemsbarnas psykiske tilstand. Han hevdet at skolehjemmene i flere tilfeller hadde beveget seg lang bort fra idealet om utelukkende å være en anstalt for barn med sosiale tilpasningsvansker. På Toftes Gave mente han for eksempel å finne at et titall barn led av "imbecillitet", "epileptoid", "manisk-depressiv psykose", eller "dementia præcox" (ungdomssløvsinn) (Skolehjemskommisjonen 1909: 20 ff). Barnas vitneforklaringer fortalte på sin side i detalj om elendige boligforhold, sanitære misligheter, et mangelfullt kosthold og dårlig bekledning, og om små halvmørke arrestceller i kjellere, der barna kunne bli isolert i opptil 14 dager. Forklaringene om behandling, refs og avstraffelse av guttene var også omfattende. Særlig sterke var anklagene rettet mot noen av forstanderne. Et dødsfall blant guttene på Toftes Gave i 1904 var blant de sakene som vakte særlig interesse hos statsadvokaten. I forhøret av forstanderen kom det fram at gutten hadde omkommet under arbeid på jordet, og at han noen dager i forveien hadde blitt avstraffet av forstanderen med 36 slag. Til sitt forsvar hevdet forstanderen at han hadde sluttet å straffe gutten den siste uken fordi han hadde vist svakhetstegn og begynt å besvime. Den samtidige skolehjemsdebatten i Stortinget skulle også særlig dreie seg om forholdene ved Toftes Gave (St.tidende 1908, Forh. i St., A: 1568 ff). Her stod man nok overfor skolehjemmenes sletteste eksempel, i form av kasernesystemet på øyanstalten i Mjøsa som var utviklet lenger enn på Bastøy, som var ment å være landets aller strengeste skolehjem. Den kjente sosialpolitiker og venstremann Johan Castberg nøyde seg ikke med å karakterisere Toftes Gave som et fengsel, men heller som "et skjærpet fængsel". Departementets innstilling etter den kraftige kritikken inneholdt flere innskjerpende tiltak. Man ønsket generelt å innføre strengere regler 31

både for opptak og behandling av barna i anstaltene. Især skulle det legges mer vekt på å heve personalets kompetanse. Forslagene kom først til endelig behandling i 1915, men til tross for den kraftige kritikken ble det ikke gjennomført noen grunnleggende endringer. De viktigste endringene kom til å bestå i en heving av aldersgrensen for innskrivning til ni år, samt en oppheving av skillet mildere og strengere skolehjem. I praksis fikk det siste liten betydning. Som vi har sett, ble det ved et par av anstaltene opprettet såkalte "særavdelinger" for dem som ble ansett for å være de aller vanskeligste barna. Tross all den elendigheten skolehjemssaken hadde brakt fram i lyset, var departementet etter vergerådslovens innføring i behov av fortsatt ekspansjon innenfor skolehjemssektoren, og ikke nedbygging. Også med hensyn til innholdet vegret departementet seg mot å gjøre store endringer, og de nye påleggene innebar ikke stort mer enn en påminning om at reglementene skulle følges. Uroen ved skolehjemmene fortsatte i årene som kom, noe som er kjent fra flere beretninger. Mest omtalt er kanskje gutteopprøret på Bastøy i mai 1915, da militære styrker ble satt inn, med panserskipet Norge i spissen, for å drive guttene tilbake. Den neste bølgen av kritikk i pressen kom i kjølvannet av Gabriel Scotts utgivelse av De vergeløse. Et barns historie (1938) og Per Wollebæks novellesamling Dragsuget (1938) (Sorkmo 1993: 130 f., Thuen 2000a: 368). Dagbladet sendte Wollebæk på reportasjereise til Toftes Gave og Bastøy, og han berettet fra besøkene under overskrifter som "I norsk konsentrasjonsleir" (Dagbladet 30.12.38). Det hersket liten om hvem som vant forfatterens sympati, han avsluttet artikkelserien slik: "Hittil greier de fleste av dem ikke å opta konkurransen i denne hardfrosne tiden, fordi de ikke har fått noen ansvarlig opdragelse på våre anstalter, og fordi anstaltene attpåtil blir en hemsko for dem. Dette er noe å tenke på i juleferien, for alle dem som tror på menneskenes seier over skrøpelighetene, og som har pengemakt til å kunne utrette noe." Kritikken av det inhumane innholdet i anstaltene, så vel i barnehjemmene som i skolehjemmene, har siden kommet til uttrykk i en rekke selvbiografiske og skjønnlitterære bidrag (f.eks.: Bjørnsen 1968, Brinchman 1945, Haande 1952, Nicolaisen 1983, Stokke 1943, Ødegaard 1995, 2002). Et gjennomgående tema for kritikk i dette materialet var bruk av ulike former for fysisk og psykisk avstraffelse, seksuelle overgrep og utnyttelse gjennom barnearbeid. Uttrykket "konsentrasjonsleir" er tatt i bruk ved flere anledninger, blant annet av Dagbladet i omtale av Toftes Gave allerede i 1930-årene (Thuen 2002a: 368). I ettertid har flere erstatningssaker blitt reist av tidligere skolehjemsbarn, noe som utvalget kommer tilbake til senere (jf. kap. 8). Skolehjemmene har i den sammenheng også blitt anklaget for et mangelfullt undervisningstilbud. Barn har forlatt anstaltene som "papirløse" analfabeter, har det blitt hevdet, og de har dermed vært svært dårlig rustet i møtet med arbeidsmarkedet og i forhold til videre utdanningsmuligheter. I 1930-årene kom også en annen form for kritikk til uttrykk, nå fundert på empiriske og faglige kartlegginger. Det omfatter etterundersøkelser av vergerådsbarna og psykiatriske undersøkelser av skolehjemselevene. Rett nok hadde man like siden århundreskiftet gjort undersøkelser på bakgrunn av vergerådsmaterialet, men den første større anlagte etterundersøkelsen ble gjennomført av byråsjef Signy Arctander 32

og overlege Sigurd Dahlstrøm, med tittel: Hvordan går det våre verjerådsbarn? (1932). Undersøkelsen skulle vise om vergerådsloven hadde ført til samfunnstjenlige resultater, og konkret om den etter sin hensikt hadde virket forebyggende på kriminalitetsondet. Om resultatene eventuelt var negative på noen områder, skulle undersøkelsen også søke å finne forklaringene på dette. Undersøkelsen tok for seg alle barn som hadde vært bortsatt av Oslo vergeråd i tiden 19001928. Til sammen omfattet den 2762 barn, 1800 gutter og 962 jenter. Analysene viste at 32,9 prosent av guttene og 4,8 prosent av jentene hadde blitt straffet etter at de var utskrevet av vergerådet. For de plasserte i skolehjemmene var tallenes tale enda verre; hele 50 prosent av skolehjemsguttene og 19 prosent av jentene hadde blitt straffet etter utskrivning. En hovedkonklusjon var at vergerådets inngrep ga bedre resultat jo tidligere i barnets liv miljøskiftet skjedde. Men undersøkelsen gav også uttrykk for at antall straffede steg med tiden som hadde gått etter utskrivning. Man kunne dermed lite si om de unges videre utvikling ut fra det som skjedde i de første årene etter utskrivning. Tilbakefallet blant skolehjemsbarn viste seg å være mellom to og tre ganger større enn for barn plassert i fosterhjem. Samtidig forskning fra utlandet bekreftet den samme tendensen (Arctander og Dahlstrøm 1932: 89ff), likeledes senere norsk forskning (Petersen og Nilsen 1952, Christie 1960). Nils Christie fant for eksempel at tilbakefallet i senere årskull lå på rundt 44 prosent over en tiårsperiode, mens Max Petersen og Egil Nilsen i sin undersøkelse kunne konstatere at bortplasseringen av langvarig karakter ga best resultater i barnehjem og fosterhjem. Tilsvarende gikk det dårligst med skolehjemsbarna. På 1930-tallet fikk vi også en kartlegging av skolehjemselever vurdert i psykiatrisk sammenheng, utført av medisineren Einar Haugen (Tilråding Om skuleheimsskipnaden, KUD 1939: vedlegg; Haugen 1941). Haugen tok for seg et utvalg på 168 gutter fra Toftes Gave og Bastøy og 62 jenter fra Bærum skolehjem. De resultatene han presenterte, gav et bilde av en uensartet og ytterst ressurssvak gruppe. De diagnostiske testene han anvendte, indikerte at 32 prosent led av ulike former for sinnssykdom. På bakgrunn av noen evneprøver som i dag ikke ville ha blitt ansett for valide i slik sammenheng, mente han at kun 10 prosent lå innenfor en normal variasjonsbredde, mens hele 85 prosent fungerte på sinkenivå eller svakere. Haugen konkluderte med at bare en fjerdedel av skolehjemsbarna burde være i skolehjem, mer enn 40 prosent av klientellet hørte heller hjemme i åndssvakeforsorgen. De resterende burde enten få psykiatrisk behandling, overføres til fosterhjem eller utskrives. Kort sagt framstod skolehjemselevene som en høyst broket flokk både med hensyn til psykisk tilstand og evnenivå. Ut fra dette kunne skolehjemmene betraktes som oppbevaringsanstalter for en rekke typer av "problembarn", og institusjonene var dårlig rustet både med hensyn til personalets kompetanse og materiell utrustning. Haugens undersøkelse pekte på at det var behov for grundigere psykologisk vurdering av vergerådsbarna før det ble gjort vedtak om hvor de skulle anbringes. Samtidig indikerte den et behov for differensiering av skolehjemsbarna, slik at omsorgen og opplæringen bedre kunne tilpasses den enkeltes behov. Disse synspunktene avspeiler en viss dreining i retning mot de nye perspektivene som i 1930-årene gjorde seg gjeldende innenfor barne- og ungdomspsykologien. Det kom også i noen grad til 33

uttrykk i Skuleheimsnemndas innstilling av 1939. Her ble det blant annet framholdt at større gårder kanskje ikke var så gunstig for institusjonshold, all den tid mange bygutter mer var i behov av opplæring i et håndverk. Skolehjemmene burde tilrettelegge innholdet slik at barna fikk innsikt og læring i yrker som det senere var mulig å bygge en tilværelse på. Opplæringshensynet burde ha forrang, ikke gårdsarbeidet. Nemnda gikk ellers inn for en aldersdifferensiering, slik at de yngste både i arbeid og i hjemmet ble atskilt fra de eldre. Skuleheimsnemnda pekte også på behovet for et sentralstyre for skolehjemmene. Det ble slått fast at man var i behov av et mer "effektivt sakkunnigt tilsyn med skuleheimsarbeidet enn det departementet og skuledirektørane kan føra" (Tilråding Om Skuleheimsskipnaden 1939: 21). Opprettelse av et sentralstyre ville dertil kunne redusere den makten styrerne hadde, blant annet ved at saker som angikk utskriving av barna, ble overført til sentralstyret. Slik kunne man oppnå å få en mer ensartet faglig ledelse for skolehjemmene, og samtidig etablere et organ som kunne være til institusjonenes støtte gjennom råd og veiledning. Sentralstyret burde bestå av sakkyndige både fra psykiatriens og pedagogikkens fagfelt, mente nemnda. Nå rakk ikke tilrådingen å bli ferdigbehandlet før okkupasjonen i 1940, men den la viktige føringer for opprettelsen av et skolehjemsdirektorat i 1941, som 1951 inngikk i Direktoratet for spesialskolene, og for det videre reformarbeidet som munnet ut i barnevernloven av 1953.

4.6

Perspektiver

Utvalget har i kapittel 3 og 4 forsøkt å gi en beskrivelse av barnevernsinstitusjonens intensjoner, utvikling og virksomhet fram mot barnevernsreformen av 1953 i et langstrakt og bredt perspektiv. Gjennom utviklingen fra midten av 1800-tallet, den filantropiske redningsepoken, og videre gjennom første halvdel av 1900-tallet, vergerådsepoken, formet det seg tradisjoner og perspektiver som preget barnevernsinstitusjonen også etter at loven av 1953 var innført. Løfter man blikket over historiens detaljer og spør etter de generelle trekk og mønstre, kan de i hovedsak summeres i tre forhold: den totale institusjon, politisk tilbakeholdenhet og materiell knapphet. Den totale institusjon viser til barnevernsinstitusjonen som en isolert heldøgninstitusjon. Sosiologen Erving Goffman her i flere arbeider, som med årene kan regnes som klassiske studier, analysert karakteristiske trekk ved livet i totale institusjoners lukkede verden (Goffman 1976). En grunnleggende forutsetning for den totale institusjon er allment at alle livets aspekter, det være seg arbeid, fritid eller søvn, finner sted innenfor samme område. Alle daglige aktiviteter blir utført etter et systematisert skjema for fellesskapet, og gjøremålenes innhold er samordnet i en plan som svarer til institusjonens målsetting. Den totale institusjon, for eksempel fengsler, aldershjem eller barnehjem, er på forskjellige og varierende måter definert som en byråkratisk organisasjon som ordner og holder kontroll over gruppens behov og livsførsel. Slik vil også organisasjonen i seg selv forme en særegen kultur som gir institusjonen et bestemt preg, omtalt eksempelvis som fengselskultur, sykehuskultur eller 34

internatskolekultur. I den totale institusjon eksisterer det to ulike grupper: klientellet (de innsatte, elevene eller pasientene) og de ansatte. Institusjonen er "total" for den første gruppen, mens de ansatte også har et liv utenfor institusjonen innenfor andre arenaer og kontekster. Karakteristisk for den totale institusjon er også at den ofte geografisk sett er isolert, for eksempel til landlige områder utenfor tettsteder og byer, eller som vi ser det i det norske skolehjemmets eksempel, til øyer. Goffman beskriver videre den totale institusjon i kraft av to karakteristiske prosesser: "krenkelsesprosessen" og "privilegiesystemet". Krenkelsesprosessen innebærer at klienten blir fratatt viktige støttepunkter for sin egen identitet. Den begynner allerede under innskrivningen i institusjonen ved at man blir fratatt personlige eiendeler, for eksempel at egne klær blir skiftet ut med institusjonens uniformer. I ekstreme tilfeller kan også ens eget navn bli erstattet av et nummer, og klienten mister i ulik grad retten til å bestemme over innhold og gjøremål i hverdagen, for eksempel over måltidene. Privilegiesystemet innebærer at klientens handlinger blir utmålt og vurdert etter et system for belønning og straff. Ønsket atferd fra institusjonens side blir belønnet med ulike "fordeler" eller "premieringer" som permisjoner, lån av bøker, overflytting til en bedre avdeling og annet. Uønsket atferd blir på tilsvarende måte straffet ved at man blir nektet eller mister slike "fordeler". Et iøynefallende trekk ved utviklingen av barnevernsinstitusjonen i denne sammenhengen ligger i metaforen "hjem". Skolehjemmene som barnehjemmene var ment å representere en familieerstatning for barna. Ideelt sett skulle de yte omsorg og pleie som en mor og far, de skulle gi vern og ly mot utenverdenen, og de skulle forberede barna for det senere livet. Barnehjemmets bestyrerinne skulle, som Kjersti Ericsson har betegnet det, utøve et "sosialt moderskap" (Ericsson 2003: 324). I "hjemmet" lå det at institusjonen hadde fått overført en total myndighet over barnet. Barnevernsinstitusjonen har gjennom historien på denne måten blitt tildelt eller overlatt et vidstrakt samfunnsmandat. I utgangspunktet var dette mandatet grunnlagt på den private veldedighet, på filantropenes innsats overfor det verdig trengende barn. Man søkte etter de frivillige, kristne idealister som i altruismens ånd ville yte en oppofrende innsats for de svakeste blant de svake. Slik ble barnet overlatt i filantropenes hender, det kunne være barnehjemmets bestyrerinne eller oppdragelsesanstaltens forstander, og deres myndighet over barnet var total. Under vergerådslovens føringer ble mandatet videreført, men nå under et annet ansvarsforhold. Institusjonene skulle svare til de fordringer staten stilte. Likevel framstår det som en hovedtendens at institusjonene langt på vei fikk beholde sin selvråderett uten innblanding eller særlig tilsyn fra det offentliges side. Bestyrerinnenes og forstandernes enerådende posisjon og makt i de forskjellige institusjoner var for det meste som tidligere, og de hadde det siste ord i de fleste sammenhenger. De situasjonsbilder som tegnes gjennom saker som kom fram for offentligheten, gir uttrykk for at det var lite rom for dialog både med barna og personalet. Man kan dermed fastslå at den kollegiale kontrollen hadde dårlige vilkår i barnevernsinstitusjonen. Det hørte til kulturen at det som skjedde innenfor anstaltens vegger, det skulle ikke ut. Som det tydelig kom fram under skolehjemssaken i 1908, var det viktig for institusjonene å bevare et godt omdømme i opinionen, ikke minst for å opprettholde driftsstøtte. Institusjonslojaliteten og den kollegiale beskyttelsen var vel utviklet i de forstanderdominerte hjemmene. Det kostet å gå ut med kritikk av de interne forholdene, slik for eksempel Bjørn Evje hadde gjort om forholdene på 35

Bastøy. Den indre justis skapte på denne måten en selvbeskyttende og innelukket institusjon. Først mot slutten av vergerådsepoken tok myndighetene fatt i dette aspektet ved institusjonskulturen, da man blant annet fikk opprettet et sentralstyre for skolehjemmene og samtidig begynte å arbeide systematisk med kompetansespørsmålet. Samfunnets kontroll med totale institusjoner har man generelt søkt å regulere ved ulike former for tilsyn og innsynsrett. Men tilsynet med institusjonene fungerte i denne perioden sjelden på en tilfredsstillende måte, og grunnene til det var flere. Som utvalget kommer tilbake til i kapittel 6, var tilsynet dårlig organisert, og tilsynsoppgavene var langt større og vanskeligere enn de personalressurser som var stilt til rådighet. Dels søkte også institusjonene på forskjellig vis å unngå eller manipulere tilsynet. I sum er det grunnlag for å hevde at institusjonene ved sine innelukkende og utelukkende trekk satte barna i en svært usikker og sårbar situasjon. Den politiske tilbakeholdenheten viser til fraværet av virkningsfulle politiske inngrep i epoken sett under ett. Det gjaldt uten unntak overfor institusjonene i den private og kommunale sektor, de mange barnehjem, barneherberger og forskjellige internater. Det har blitt spissformulert som "at det var enklere å starte et barnehjem enn en pølsebu". Utsagnet er neppe særlig langt fra virkeligheten. Godkjenningskravet ble formulert med vergerådsloven. Men etter den tid ble det i liten grad stilt spørsmål om den praktiske overholdelsen av dette kravet, om godkjenningsprosedyrene og om en oppfølgende vurdering av institusjonene. Det karakteristiske for barnehjemmene var at de fikk virke i ro for det offentliges interesse. Innholdet i institusjonene var det for det meste opp til de interne styrene eller bestyrerinnene selv å utforme. En rekke barnehjem var tuftet på et strengt kristent verdigrunnlag, som nok ofte medførte et langt strammere oppdragelsesmønster enn det som var vanlig etter tidens norm. Et pedagogisk plangrunnlag utover dette fantes sjelden i institusjonene. Man fulgte de samme rutiner og vaner fra år til år, uten at kursen ble tatt opp til vurdering eller forsøkt justert av eksterne instanser. For den statlige sektor, skolehjemmene, var det noe annerledes. En tilbakevendende uro i institusjonene, med påfølgende anklageskrift, oppslag og reportasjer i pressen, førte til at departementet ved flere anledninger iverksatte oppfølgende utredningsarbeider. Men det påfallende var likevel at dette fikk svært liten innflytelse på institusjonenes organisering og indre liv. Skolehjemmene fikk stort sett ufortrødent fortsette i det spor oppdragelsesanstaltene hadde trukket opp gjennom andre halvdel av 1800-tallet. De innholdmessige endringene var minimale, og staten grep nødig inn overfor den enkelte institusjon. De få lovmessige endringene som kom gjennom perioden, for eksempel med hensyn til aldersgrenser, kunne i noen grad virke som en kursjustering, men vesentlige forskjeller i institusjonshverdagen medførte de ikke. Gjennom hele epoken rådet det en grunnleggende politisk aksept for skolehjemmets disiplineringsformer. Symptomatisk nok ble for eksempel forbudet mot bruk av korporlig staff i skolehjemmet innført 12 år etter at det ble vedtatt for folkeskolen, og det var ikke engang formulert som et absolutt forbud. Rett nok førte de mange skandalehistoriene til politisk debatt, men inntil etterkrigstiden medførte de kun i få tilfeller at sanksjoner ble iverksatt overfor institusjonene.

Mange barnevernsinstitusjoner led i større eller mindre grad av materiell knapphet gjennom hele epoken. Barnehjemmene var ofte små institusjoner drevet på basis av midler fra religiøs foreningsvirksomhet, frivillig innsats og oppofrende personale. Den økonomiske støtten fra det offentliges side var minimal. Et hovedtrekk ved driften av de fleste institusjonene i den private og kommunale sektor var streng nøysomhet og sparing. Statens skolehjem hadde en tryggere basis ved den statsstøtten de var sikret, men også her måtte man følge en streng sparelinje. Det opprinelige idealet var at skolehjemmene gjennom gårds- og verkstedsdriften så langt råd var skulle være selvforsørgende. Det førte naturligvis til at barnas arbeidsinnsats fikk stor betydning også i rent økonomisk henseende. En følge av denne økonomiseringen var også at man i perioder lot seg friste til å ta inn flere barn enn institusjonene var dimensjonert for, og overbelegget kunne dermed bli tydelig. Den stramme materielle situasjonen må utvilsomt ha virket tyngende på personalet i institusjonene, enten de hørte til blant barnehjemmenes idealister eller skolehjemmenes medarbeidere. Og det er ikke urimelig å tenke seg at det kunne komme til situasjoner der det gikk utover den behandling og omsorg barna fikk. Det er ellers et allment fenomen at institusjoner under effektiviseringens hensyn lett kommer i drift bort fra sine ideale mål ved at det i økende grad tillates og aksepteres en forenkling og uthuling av innholdet. For barnevernsinstitusjonene kunne dette føre til at de fikk et mer repressivt preg enn man ideelt sett ønsket.

Kapittel 5 Barnevernsinstitusjonen 1954 1980

5.1 Innledning

Ganske snart etter krigen tegnet barneforsorgen seg som et sentralt velferdspolitisk tema. Det ble nedsatt enkeltvise utvalg for særskolebarna, barnevernet og det psykiske barnevernet. I tillegg hadde en så skolehjemskomiteen, nedsatt før krigen. Den første store lovreformen kom med spesialskoleloven av 1951, og dernest fulgte barnevernloven av 1953, satt i virke fra 1.juli 1954. Abnormskoleloven (1881), vergerådsloven (1896), deler av fattigloven (1900), loven om tilsyn og pleiebarnsloven (1905) samt barneforsorgsloven (1915) ble samtidig opphevet. Et par år senere, i 1955, opprettet Vestfold fylke landets første barnevernsklinikk i Tønsberg (Grøholt mfl. 2001: 40). Barnevernsklinikkene ble senere omdøpt til Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, bedre kjent under forkortelsen BUP. I løpet av det neste tiåret var det psykiske barnevernet under stadig utbygging. En milepæl i dette arbeidet var Stortingets beslutning tidlig på 1960-tallet om å etablere et Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU), som i utgangspunktet var ment å være en landsdekkende faglig instans. Den første delen av dette sentret, Ungdomspsykiatrisk klinikk, ble åpnet i 1963 og lagt på Sogn, i skogkanten ovenfor Gaustad sykehus. I 1968 ble Barnepsykiatrisk avdeling på Rikshospitalet flyttet til senteret på Sogn, og fikk navnet Barnepsykiatrisk klinikk ved Universitetet i Oslo. I vid forstand ble således barnevernet gjennom 1950- og 1960-årene innrammet av institusjons- og behandlingstiltak innenfor tre faglige og administrative sektorer: 37

skole, barnevern og helse, underlagt tilhørende departementer. Barnevernsnemndene kunne konsultere instanser og benytte institusjoner innenfor de ulike sektorene, men hovedtyngden av anbringelsene falt innenfor barnevernssektorens eget tiltaksfelt, fortrinnsvis fosterhjem og barnehjem. Reformens kjerne og grunnleggende ideologi lå i barnevernloven av 1953. Lov om barnevern av 1953 var den første som tok i bruk barnevernsbegrepet. Loven ble unnfanget under en massiv kritikk av vergerådssystemet. Foruten de faglige rapportene fra undersøkelser av institusjonsklientellet hadde innholdet i barnevernets institusjoner vært et tilbakevendende tema i pressen. Institusjonskritikken var godt kjent i allmennheten. Med barnepsykologiens og barne- og ungdomspsykiatriens ekspansjon var det grotid for nye perspektiver i oppdragelseslære, i mentalhygiene og i institusjonsbehandling av barn og unge, noe ikke minst Nic Waal, Harald Schjelderup og Åse Gruda Skard gikk i bresjen for. "Tendensen gikk entydig i retning av en større forståelse for barn og unges naturlige utfoldelsestrang, indre liv og integritetsbehov. De gamle tuktholdninger var på retur" (Thuen 2002b: 209). Dette kapittelet tar for seg sentrale utviklingstrekk og debatter knyttet til barnevernsinstitusjonene under barnevernsepoken fra 1953 fram til 1980.

5.2

Barnevernsreformens ideologi og hovedprinsipper

Selv om det i ettertid skulle vise seg at barnevernsreformen led av flere administrative svakheter, brakte den med seg en ny forståelse av barnas behov. Det velkjente slagordet "Barna er Norges framtid" burde omformes til heller å lyde: "Barna er Norges nåtid", het det i forarbeidene til loven (Barnevernskomiteen av 1947, Innstilling I: 10). Komiteen poengterte med dette at loven skulle begrunnes ut fra hensynet til barnet, og ikke primært i samfunnsøkonomisk motiv. Sagt med komiteens ord: "Barn er ikke bare investeringsobjekter, de er også Norges nåtid. De skal verdsettes ikke bare etter det de kan bli, men først og fremst etter det de er." Etter Barnevernskomiteens vurdering var det ikke "sosiale omsyn" og heller ikke "samfunnsmessige lønnsomhetsomsyn" som nå skulle være drivfjæren i arbeidet for å bedre barnas kår. Det var derimot "den følelse som ligger dypt i den menneskelige natur, at barnet i seg selv har og gir verdier, som oppveier strevet, uroen og utgiftene ved oppdragelsen". Barnevernlovens motiv skulle nå festes til barnets menneskeverd, til barnet i seg selv som "har og gir verdier". I den endelige lovteksten ble hensynet til "barnets beste" tatt inn i § 17. I paragrafmerknaden het det at "omsynet til barnet må være det avgjørende ved enhver åtgjerd som nemnda tar". Økonomiske hensyn skulle ikke tillegges for stor vekt, men hvis det var fare for at barnet ved sin oppførsel kunne være til skade for andre barn, måtte prinsippet om barnets beste veies mot dette. Således kunne det bli aktuelt å flytte barn ut av familien selv om det ikke hadde vært nødvendig dersom barnet hadde vært alene i hjemmet. Kirsten Sandberg har pekt på at begrepet "barnets beste" kan ha flere mulige rettslige funksjoner, og at det ikke alltid presiseres hvilken funksjon som har kommet til anvendelse i aktuelle sammenhenger (Sandberg 2003: 50f). Hun viser også til at det etter barnevernloven av 1953 finnes noen eksempler på utvidet tolkning som ble 38

godtatt i Høyesterett. Det kunne gjelde nyfødte barn på klinikken der deres helse eller utvikling ikke ennå var utsatt for skade eller fare, men hvor moren var stoffmisbruker og ville kunne utsette barnet for omsorgssvikt om det kom hjem. Selv om hensynet til "barnets beste" ble omtalt generelt av Barnevernskomiteen, er det verdt å merke seg at det er utelatt fra innstillingens kapittel om de "Prinsipielle merknader" (Barnevernskomiteen av 1947, Innstilling I: 15). Her kommer det fram at det alt overskyggende siktemål med reformen var å skape en større samordning og enhet i lovgivning og administrasjon. Særlig uheldig hadde splittelsen av den lokale administrasjonen i tre forskjellige organer vært: a) vergerådet, som tok seg av barn som falt inn under vergerådsloven, b) forsorgsstyret, som tok seg av barn som ble satt bort etter forsorgsloven, og c) helserådet, som skulle føre tilsyn med fosterbarn. Med den nye reformen skulle reglene som gjaldt de barna som samfunnet måtte ta seg av og eventuelt sette bort, samt tilsynet med disse barna og tilsynet med barnevernsinstitusjonene og med fosterbarn, samles i én lov. Men barnevernsadministrasjonen sett under ett var likevel gjennom store deler av perioden fram til 1980 mer preget av oppsplitting enn av samordning, noe følgende oversikt over situasjonen i 1960- og 1970-årene illustrerer: Sosialdepartementet, Alminnelig avdeling, tok seg av barnevernloven (barnevernsnemndene, barnehjem, verneskoler med mer). Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, tok seg av behandlingshjem for barn og unge og etter hvert et bredere spekter av psykiatriske tiltak. Kirke- og undervisningsdepartementet tok seg av spesialskolen og utdanning for barnevernssektoren. Departementet for familie- og forbrukersaker (19561972) tok seg av feriekolonier, sommerpensjonater, daghjem og barnehager med mer. Justisdepartementet tok seg av adopsjonssaker.

Barnevernskomiteens innstilling la stor vekt på at de forebyggende tiltak i et naturlig familiemiljø var å foretrekke framfor bruk av institusjonsplassering. Det måtte også gjelde om barnevernsnemndene fant visse mangler ved hjemmet, både med hensyn til familieøkonomi og ellers. Man måtte akseptere at ikke alle foreldre var "like gode forsørgere og oppdragere", som det ble framholdt (Barnevernskomiteen av 1947, Innstilling I: 38). Videre ble det påpekt at den følelsesmessige belastningen det var for barn å bli tatt ut av hjemmet, kunne føre til alvorlige psykiske skader. Det måtte foreligge en "virkelig fare" for barnets helse eller utvikling før barnevernsnemnda gikk til det drastiske skritt å ta barn fra foreldre. Til støtte for det forebyggende arbeidet ble det pekt på en rekke tiltak som burde iverksettes på kommunalt hold, eksempelvis helsetjeneste for mor og barn, skolemåltider, tilsetting av husmorvikarer, opparbeiding av lekeplasser og etablering av daginstitusjoner som barnehager, daghjem og barnekrybber. Dernest kom økonomiske hjelpetiltak som barnetrygd og huseleiestønad. Reformen signaliserte for øvrig en sterk tiltro til sakkyndige undersøkelser, råd og veiledning fra psykologisk og psykiatrisk hold. Barnevernsnemndene ble pålagt et særlig ansvar ikke bare for å skaffe seg grundig innsikt i barnets vansker og sosiale situasjon, men også for å se til at foreldrene fikk en allsidig veiledning i relasjon til de problemene de strevde med vis-à-vis barna. 39

Når det ikke var annen råd enn å anbringe barnet utenfor hjemmet, sto barnevernsnemndene overfor valget mellom fosterhjem og barnevernsinstitusjon. I dette spørsmålet levnet reformen liten tvil: Fosterhjemmet var "et langt naturligere og bedre oppvekstmiljø enn det en institusjon kan gi" (Barnevernskomiteen av 1947, Innstilling I: 40). Det var likevel ikke aktuelt å gå til nedleggelse av barnevernsinstitusjoner, poengterte komiteen, for det ville alltid være situasjoner der institusjonsplassering var den eneste tilrådelige løsning. I tillegg ville det alltid være behov for barnehjem anlagt for kortere anbringelser. Den største utfordringen lå i å skaffe et tilstrekkelig antall fosterhjemsplasser og i å organisere velfungerende formidlingssentraler. Til tross for den framheving fosterhjemmet fikk, skulle institusjonskapittelet i den nye reformen bli ganske omfattende. Loven anga fire hovedgrupper av institusjoner: For det første de vanlige barnehjemmene, som overtok det fulle ansvar for barn som av bestemte grunner ikke kunne anbringes i fosterhjem. Dernest kom spesialskolene (tidligere skolehjem) og observasjonsskolene (tidligere tvangsskoler). Den tredje gruppen besto av daginstitusjonene, hvor barn kunne oppholde seg en tid av døgnet. Endelig kom barnekoloniene, der barna kunne oppholde seg i en kortere eller lengre tid av året. I lovforarbeidet ble hver og en av institusjonsgruppene utførlig omtalt med hensyn til opptak, drift og tilsyn, men utover et direkte forbud mot bruk av fysisk straff ble ikke innholdet i institusjonenes virksomhet viet særlig oppmerksomhet. Barnevernsreformen etterlater i det hele et inntrykk av at institusjonene fikk vide og liberale rammer for utforming av retningslinjer og instrukser som hadde med dagliglivet bak institusjonens vegger å gjøre. Unntaket var bruk av "kroppslig refsing av barn", der det ble tatt inn bestemmelser om at slik straff ikke kunne benyttes i barnevernsinstitusjoner og heller ikke i fosterhjem. Det skulle således råde samsvar mellom skolelovene og barnevernloven. Samlet sett har Harald Thuen karakterisert barnevernsreformen av 1953 ved fire karakteristiske erkjennelsestrekk (Thuen 2002b: 210). For det første ga den uttrykk for en grunnleggende kritikk av vergerådssystemets tiltro til bruk av institusjonsplassering. Det ble vist til institusjonsplasseringens ineffektivitet og mulige skadevirkninger. Dernest tilkjennega reformen en sterk tiltro til "Foreldreheimen". Så langt det var råd, burde barnevernet unngå å flytte barnet ut av hjemmet, i stedet skulle det satses mer på faglig veiledning og assistanse overfor foreldrene og eventuelt bruk av daginstitusjoner. Til dette hørte også at fosterhjemmets fortrinn som plasseringstiltak ble sterkt framhevet. Det tredje særmerket var barnevernets fagliggjøring. Dette dreide seg ikke kun om en profesjonalisering av tjenesten, men også om et kunnskapsskifte i språk og tenkning. Endelig skulle det være et kjennemerke ved reformen at den søkte å samordne systemet ved å legge til rette for en større enhet i lovgivning og administrasjon.

5.3

Et fornyet institusjonssystem

Det todelte institusjonssystemet fra tidligere epoker i barnevernets historie, barnehjemsinstitusjonen og skolehjemsinstitusjonen, ble i praksis videreført i kraft av de to nye lovene: spesialskoleloven og barnevernloven. Fortsatt var det slik at 40

barnevernet i tillegg til de institusjonene som hørte inn under barnevernloven, også kunne benytte seg av spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker og i en viss utstrekning også spesialskoler for evneveike. Barnevernsinstitusjonene som hørte inn under barnevernloven (§ 39), var mer presist definert slik: barnehjem, herunder mødre- og spedbarnshjem, opptakshjem, ungdoms- og lærlinghjem, barnepensjonater og lignende daginstitusjoner som barnehager, barnekrybber, daghjem, fritidshjem og lignende barnekolonier, herunder sommerkolonier og lignende

Institusjoner under første strekpunkt kom til anvendelse for plassering etter omsorgsovertakelse, mens institusjoner under de øvrige kategoriene fortrinnsvis var ment som forebyggende tiltak. Alle institusjoner som falt inn under loven, skulle nå godkjennes av departementet eller den departementet ga myndighet. I prinsippet kunne ingen nye private institusjoner åpnes før slik godkjenning forelå. Forutsetningen for departementets godkjenning var at de private institusjonene stod under et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Videre krevde loven at de private institusjonenes bestyrere hadde særskilt godkjenning av departementet. Departementet hadde plikt til å innhente uttalelse fra den angjeldende kommunale barnevernsnemnd før godkjenning av privat institusjon og styrer kunne vedtas. Departementet hadde anledning til å gjøre unntak for godkjenningsplikten når det gjaldt kommunale institusjoner. Barnevernsnemndene hadde plikt til å melde fra til departementet hvis institusjoner fortsatt, etter påtale fra nemnden, ikke ble drevet tilfredsstillende. Nemnda hadde også anledning til umiddelbart å stenge institusjonen inntil departementets avgjørelse forelå. Utover de institusjoner som av loven var definert som barnevernsinstitusjoner, kunne barnevernsnemndene som nevnt gjøre bruk av institusjoner som spesialskoler for barn med tilpasningsvansker, observasjonsskoler eller annen institusjon for særomsorg (§ 24). Derved måtte barnevernet også forholde seg til spesialskoleloven av 1951. Denne loven samlet Direktoratet for skolehjemmene og Direktoratet for døve-, blinde- og åndssvakeskolene i Direktoratet for spesialskolene, underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet. Skolehjemmene ble som tidligere påpekt omgjort til spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker, med unntak av Bærum og Bastøy skolehjem, som i 1953 fikk i oppgave å være verneskoler og skiftet navn til henholdsvis Bjerketun og Foldin offentlige skoler, underlagt Sosialdepartementet. De skulle særlig ta seg av barn som var i behov av psykologisk eller psykiatrisk behandling. Kriteriene for inntak i verneskolene omfattet også barn og unge med alvorlig kriminell atferd, voldsatferd og annen atferd som innebar risiko for egen og andres helse. Verneskolene ble ikke hjemlet i egen lov eller eget regelverk, og det var forutsatt at spesialskolelovens regler skulle nyttes når de var relevante. Dersom barna ble innskrevet i institusjon under spesialskoleloven, påtok staten seg det fulle økonomiske og faglige ansvaret for barna. Tidligere hadde kommunene måttet delfinansiere elevenes institusjonsopphold. Spesialskolene for barn med tilpasningsvansker var definert som pedagogiske institusjoner med undervisning på det nivået hvor elevene evnemessig hørte hjemme. Foruten strukturert undervisning skulle spesialskolene legge til rette for miljøstrukturering og en positiv sosial utvikling hos barna. 41

Å definere inntakskriteriene ved disse spesialskolene var imidlertid ikke enkelt (Andersen 2004). Etter de undersøkelser som var foretatt i skolehjemmene, regnet departementet med at rundt 60 prosent av elevene var å regne som evneveike eller psykopater (St. meld. nr. 26 (1950) Om skoleheimskipnaden). Stortinget ga sin tilslutning til at "psykopatene" skulle overføres til institusjoner under Sosialdepartementet, og at evneveike (IQ under 75) skulle overføres til spesialskoler for miljøskadde evneveike eller til åndssvakeomsorgen. Man så for seg at de barna som da var igjen i spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker, var barn som stort sett hadde "normale evner", men som var påført tilpasningsvansker i et uheldig oppvekstmiljø. Som pedagogiske institusjoner kom spesialskolene til å bli preget av et langt mer strukturert og fastlagt innhold enn det som var tilfellet for barnevernsinstitusjonene under barnevernloven.

5.4

Barnehjemmet: tydeligere rammer

Kort tid etter at barnevernloven var innført, fastsatte Sosialdepartementet forskrifter for de forskjellige kategoriene av barnevernsinstitusjoner (Barnevernet. Rundskriv 4. 1954. Sosialdepartementet). Forskriftene stilte krav til og ga retningslinjer for personalforhold, barnas behandling, helseforhold, bygninger, innredning og utstyr. Et felles punkt i de forskjellige forskriftene gjaldt hvilke krav som skulle stilles til styrernes utdanning. Ved nytilsettinger skulle man generelt tilstrebe å ansette personer med utdanning fra skoler som Barnevernsakademiet i Oslo, Oslo kommunale Barnevernskole, Menighetspleiens barneverninstitutt i Trondheim eller Barnevernskolen i Bergen. Ved Norges kommunal- og sosialskole holdt man også ettårige kompletteringskurs for eldre barnehjemsstyrere. For barnehjemmenes del var utdanningskravet ytterligere skjerpet. Her het det at styreren "må så sant råd er ha pedagogisk utdanning, for eksempel 2-årig barnevernskole eller barnevernkurs, foruten god praksis med barn og innsikt i stellet av en heim" (Forskrifter for barneheimer. Sosialdepartementet august 1954: 5). For styrere ved spedbarnshjem stilte forskriftene i tillegg krav om utdanning som barnepleierske, og for mødrehjemmene het det at styreren burde være sykepleierske. Forskriftene for barnehjemmene presiserte ellers at det for alle institusjoner skulle foreligge en godkjent plan som inneholdt bestemmelser om hjemmets art, formål og hvilke barn som kunne tas opp. Her het det ellers at hjemmet skulle søke "å gi barna like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter (fysisk og psykisk) som en god privat heim" (Forskrifter for barneheimer. Sosialdepartementet august 1954: 2). Det er også verdt å merke seg forskriftenes entydige framheving av barnehjemmets kontakt med omgivelsene: "Et naturlig samvær med nabolagets barn må fremmes." Om sanksjoner og straff het det at ingen former for kroppslig refsing kunne benyttes; som tidligere nevnt var dette også presisert i loven (§ 42). Forskriftene ga ellers eksempler på andre former for straff som burde unngås; det kunne være isolering, tilbakeholding av lommepenger, forbud mot å delta i fornøyelser og lignende. Også barnehjemmenes bygningsmessige forhold ble presisert i forskriftene. Her het det at små hjem skulle foretrekkes, nye hjem kunne ikke påregne departementets godkjenning for større barnetall enn 15. Hjemmene burde også ha egne hus, og de skulle være godt tilrettelagt med rikelig plass for barnas lekemuligheter både ute og inne. 42

Noen år senere ga Sosialdepartementet ut et eget småskrift, forfattet av pedagogene Cecilie og John Murphy, som inneholdt en langt mer detaljert beskrivelse av hvordan barnehjemmene burde tilrettelegges, og hvilket innhold de burde ha (Murphy 1958). I dette skriftet formidlet departementet innledningsvis detaljert hvilken politisk linje det ville følge i barnehjemsspørsmålet. Skriftet kan leses som en nyansering og revidering av sentrale perspektiver fra barnevernloven (Murphy 1958: 3 ff). Det synes å ha vært åtte overordnede punkter i departementets barnehjemsprogram ved inngangen til 1960-årene: Det ble igjen presisert at man ønsket små barnehjem. De ruvende institusjonene ville departementet komme bort fra. Man ville derfor gå inn for å senke barnantallet med 810 barn i de gamle og store institusjonene, og på sikt prøve å komme ned mot den øvre grense på 15 barn i alle hjem. Barnehjemmene var ujevnt fordelt rundt om i landet. Man ville legge til rette for at bortplasserte barn slapp å flytte langt bort fra sitt bosted. Departementet erkjente at det ofte var liten differensiering blant barna i barnehjemmene. De samme hjemmene hadde gjerne blandet barn som var i behov av kortvarige opphold, med barn som var tatt inn for langvarig oppfostring. Man ville nå arbeide for å unngå en slik blanding. Mange steder fantes det hjem som praktiserte en uheldig alderssegregering ved inntak av barn. Departementet ville arbeide for å komme bort fra slike aldersgrenser, som blant annet førte med seg at barna ble utsatt for unødig og uheldig flytting. Departementet understreket at "det ikke er riktig å la barna i barnehjemmene være avhengige av veldedighet". Man ville derfor arbeide for å få hevet kommunenes betaling for barna slik at de noenlunde dekket det som barnas opphold faktisk kostet. Man ville bort fra et driftsgrunnlag basert på innsamlinger, gaver, kirkeoffer, basarer og tilstelninger i de private barnehjemmene. Det ble presisert at barnevernsnemndene hadde til oppgave å føre tilsyn med alle barn i barnehjem. Det gjaldt også barn som foreldrene selv hadde henvendt seg direkte til barnehjemmene med, uten å gå veien om barnevernsnemnda. Departementet kom på ny tilbake til betydningen av personalets kompetanse og rekruttering av personer med utdanning for oppgaven. Mye hadde skjedd på dette feltet siden den nye loven var innført, ikke minst etter at man i 1956 hadde fått en egen komitéinnstilling om utdanning av barnevernsarbeidere. Men mye sto også igjen å løse. Et viktig undertema her var lønnsnivået, som i mange tilfeller lå lavt, påpekte departementet. Endelig tilkjennega departementet en reservasjon mot den sterke tiltro man i barnevernsreformen hadde hatt til bruk av fosterhjem. Departementet hadde gjennom 1950-årene gjentatte ganger gitt uttrykk for utvidet anvendelse av fosterhjem, men påpekte nå at "spørsmålet om fosterhjemsanbringelse har mange sider". Barnevernsnemndene ble oppfordret til grundigere å overveie bruk av barnehjem eller fosterhjem i hvert enkelt tilfelle. Til dette spørsmålet hørte arbeidet med å få opprettet formidlingssentraler i fylkene til hjelp for barnevernsnemndene i arbeidet med å finne gode anbringelsessteder for barna.

Med Cecilie og John Murphys småskrift formidlet departementet ønsket om en pedagogisk modernisering av barnehjemmet, i tråd med tidens barnepsykologi og 43

"den moderne barneoppdragelse", som det het i skriftet. Skriftet signaliserte at "det gode barnehjem" burde ha et innhold utover den daglige omsorgsfunksjonen. Barnehjemmet skulle også ha et pedagogisk siktemål som la til rette for barnas personlige utvikling og sosialisering. Dette kommer til uttrykk i termer som "læring av nye ting", "selvhjulpenhet og selvstendighet", "følelsesmessig trygghet" og "respekt for individualiteten". Samtidig skulle det moderne barnehjem også være oppmerksom på den uheldige sosiale påvirkning barn kunne bli utsatt for ved opphold i institusjoner. Studier i institusjonssosiologi og psykologi hadde rettet oppmerksomheten mot utvikling av "gjengkulturer" og "gjengmentalitet" innenfor lukkede miljøer. I barnevernsinstitusjonen burde man ha et våkent øye for utviklingen av slike kulturer blant barna. De la "et psykologisk trykk over barna". Gjengene "har intet annet formål enn å danne front mot institusjonens ledelse, mot noen av personalet eller mot en bestemt av barna", ble det understreket. Også ungdomshjemmenes innhold og formål ble mer avgrenset og tydeligere med årene. Siktemålet for disse institusjonene ble etter hvert innrettet mot barn og unge i aldersgruppen 1218 år, som var i behov av en vernet boform. Man la også her an på å etablere små institusjoner med 812 plasser. Etter at barnevernloven ble endret ved lov av 8. juni 1979, ble barnevernsinstitusjonene lagt inn under fylkeskommunens ansvarsområde. Siktemålet med denne reformen var å sikre institusjonene en bedre økonomi, og å få en bedre geografisk fordeling av institusjonsplassene. Samtidig skulle en lovendring av 1979 på ny søke å bedre samordning av barnevernsadministrasjonen, et problem man hadde stridd med i alle år etter barnevernloven av 1953. Siden fylkeskommunen hadde overtatt ansvaret for en del institusjoner, blant annet innenfor barne- og ungdomspsykiatrien og for enkelte spesialskoler, ble det sett som en fordel at den nå også fikk ansvar for de ordinære barnevernsinstitusjonene. Det statistiske bildet av barnehjemmenes utvikling fra barnevernloven ble innført og fram til 1980, viser at antall barn i hjemmene totalt og antall barn inntatt hvert år holdt seg forholdsvis stabilt fram til 1970 (tabell 5.1/ figur 5.1). Fra 1970 til 1980 skjedde det en markant nedgang ved at det årlige inntaket ble mer enn halvert. I gjennomsnitt ble det likevel ikke færre barn i de enkelte barnehjem i tiårene mellom 1960 og 1980, men antallet holdt seg stort sett under grensen på 12, som departementet anbefalte, og klart under 15, som var departementets maksimumstall for godkjenning. Det totale antallet barn under omsorgsovertakelse (fosterhjem + barnevernsinstitusjon) holdt seg forholdsvis stabilt gjennom hele etterkrigstiden, og varierte stort sett mellom 3500 og 4500 årlig. Av disse utgjorde antall barn i institusjon rundt 50 prosent gjennom 1950årene, deretter ble andelen institusjonsbarn stadig lavere. I 1980 var drøyt 20 prosent av barn under omsorgsovertakelse plassert i barnevernsinstitusjon. Tabell 5.1 Barn i barnehjem Barn under Barn i Barn i omsorgstiltak i alt fosterhjem barnehjem 1955 1960 44 6008 7117 1905 2074 1874 1540 787 134 11,5 Barn plassert i barnhjem samme år Antall Antall barn barnehjem per hjem i gjennomsnitt

1965 1970 1975 1980

8699 9012 9359 9684

2265 2482 2999 3037

1754 1657 1712 916

712 654 367 310

157 145 89 60

11,2 11,4 15,4 11,8

Kilde: Statistisk årbok og Historisk statistikk 1994

Figur 5.1 Antall barnehjem og barn i barnehjem

Antall barnehjem og barn i barnehjem

2500

2000

1500

1000

500

0 1946 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980

Barn i barnehjem Historisk statistikk

Antall barnehjem

Kilde: Antall barn fra Historisk statistikk 1994. Antall barnehjem fra Statistisk årbok 1982

Figur 5.2 Barn i barnehjem og barn plassert i året

Barn i barnehjem og barn plassert i året

2500 2000 1500 1000 500 0 1946 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980

Barn i barnehjem

Barn plassert samme år

Kilde: Statistisk årbok 1982

5.5

Spesialskolene: nye utfordringer ny kritikk

I oktober 1961 gikk en straffesak som skulle vekke oppmerksomhet, for forhørsretten i Oslo (Arbeiderbladet 28.10.61). Saken dreide seg om to ungdommer, den minste bare 14 år gammel, som sto bak en tyveriserie i hovedstaden. Lovbruddet i seg selv var neppe særlig oppsiktsvekkende. Siden midten av 1950-årene hadde pressen slått opp en rekke saker som handlet om ungdomskriminalitet. Men dommerens beslutning i denne saken var egnet til å overraske. I overskriften het det: "Retten ville ikke fengsle 14-åringen." Politiet hadde bedt retten fengsle gutten i en uke. Dommeren sa imidlertid nei. Barnevernsnemnda hadde i forkant besluttet at gutten skulle plasseres i "skolehjem" (sic), men nemnda hadde ikke funnet noen plass å henvise gutten til. På bakgrunn av dette dikterte dommeren til rettsboken: "Retten finner ikke å kunne fengsle ham utelukkende på grunn av at det er mangel på plass i barnevernsinstitusjoner." Saken illustrerer barnevernets kanskje største problem og utfordring gjennom 1950og 1960-årene: ungdomskriminalitetens kraftige økning. Den utfordringen ble ikke mindre etter hvert som narkotikabruk og ungdomsprostitusjon ble et alarmerende problem. I 1959 slo professor Johs. Andenæs fast at det hadde skjedd en fordobling i kriminaliteten blant 14-åringer i løpet av en treårsperiode (Andenæs 1959). Etter en sterk stigning i ungdomskriminaliteten under krigen gikk kriminalitetstallene fra 1946 nedover fra år til år. I 1950 ble det imidlertid en uheldig utvikling for de yngre årsklassene, og fra 1954 skjøt denne tendensen fart. Kriminaliteten for barn og unge i gruppen 1315 år i de påfølgende årene viste seg å være dobbelt så stor som for gruppen 1820 år. Over de to siste tiårene viste kriminalitetsstatistikken at det hadde skjedd et markant skifte i utviklingsbildet: Før krigen var kriminaliteten høyest i gruppen 2124 år, i perioden 195154 var det 1820-åringene som overtok ledelsen, men senere viste det seg at 1417-åringene overtok og stadig økte sitt forsprang. Kort 46

sagt viste statistikken at kriminaliteten var i ferd med å forskyve seg nedover i aldersgruppene. Barnevernet sto definitivt overfor et stort og voksende problem. "En rolig og jevn utvikling er plutselig blitt avbrutt av en bratt stigende kurve," konstaterte Andenæs. Etter hans oppfatning lå forklaringen verken i skilsmisser, "broken homes" eller svekkelse av familiebåndene som følge av det industrialiserte samfunn. Forklaringen lå heller ikke i tidens "frie oppdragelse", gifte kvinners arbeid utenfor hjemmet eller svekkelsen av den private eiendomsretten. Disse allmenne forholdene og holdningsendringene hadde ikke forandret seg så brått at de kunne tillegges noen betydning i denne sammenhengen. Andenæs´ hovedforklaring lå i "den økende motoriseringen i samfunnet". Han viste blant annet til at av hele stigningen i ungdomskriminaliteten gjennom de tre siste årene skyldtes omtrent halvparten en økning i antall biltyverier. Andre trakk fram mer allmenne forklaringer som endringer i kulturmønstre, moralsk utglidning, større overbærenhet og mildere straffereaksjoner. Blant disse var pastor Alex Johnson, som spissformulerte seg slik: "De unge frykter ikke skolen, ikke foreldrene, ikke barnevernsnevnden, ikke politiet, ikke Gud og ikke helvete" (Andenæs 1959). Uansett forklaring var det et nedslående faktum, mente Andenæs, at fra det tidspunktet da den nye barnevernloven var trådt i kraft, skjøt utviklingen i ungdomskriminaliteten for alvor fart. Man måtte nå erkjenne at loven og dens institusjonssystem ikke hadde vært i stand til å demme opp for den uheldige utviklingen. Når ungdomskriminaliteten hadde økt til det dobbelte, burde også barnevernets ressurser fordobles, men selv da kunne man ikke fordre mer enn at barnevernet "holdt stillingen". Debatten knyttet til ungdomskriminalitetens økning og mulige årsaksforklaringer utløste flere grunnleggende spørsmål knyttet til barnevernet. Man spurte om lovens tro på de forbyggende tiltak framfor økt bruk av institusjoner var den rette resepten, og samtidig ble det reist spørsmål om bevilgningene og ressursgrunnlaget hadde vært tilstrekkelig. Ikke minst resulterte plassmangelen i spesialskolene og verneskolene i en tung kritikk både fra allmennheten, fra rettsapparatet og fra Stortingets side. Kritikken kom særlig til uttrykk i situasjoner der man måtte ty til fengsling av barn under 15 år i mangel av plass i barnevernsinstitusjon. Gjennom 1960-årene ble temaet i ulike sammenhenger gjenstand for utredninger og stortingsbehandlinger, blant annet ved St.meld. 51 (196061) Om barn og unge med atferdsvansker og St. meld. 42 (196566) Om utbygging av spesialskolene. Spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker var i perioden under kraftig ekspansjon, og den største tilveksten kom med behandlingen av St.meld. 42 (196566), der Stortinget ga sin tilslutning til en kraftig økning i antall elevplasser. Som det framgår av tabell 5.2, ble antallet spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker fordoblet i perioden 1960 1975, men antall barn per lærer gikk samtidig kraftig ned. Tabell 5.2. Spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker Antall Lærer i full Elever Barn per skoler stilling lærer 1945/46 1950/51 1955/56 14 8 95 84 38 696 318 223 7,3 3,8 5,9 47

1960/61 1965/66 1970/71 1975/76 1980/81

10 12 13

38 73 96 127

195 221 232 295 276

5,1 3,0 2,4 2,3

Kilde: Statistisk årbok 1982

Spørsmålet om hvordan skolen og barnevernet skulle møte de voksende problemene knyttet til "asosiale" barn og unge, som man kalte det, var likevel ikke løst med spesialskolenes ekspansjon. Tvert imot skulle det i ettertid vise seg at spesialskolene ble pålagt en oppgave som de ikke hadde tilstrekkelig utrustning og gode nok forutsetninger for å løse. På bakgrunn av sin lange administrasjonserfaring fra spesialskolesystemet har Per Andersen i et notat til utvalget reist spørsmål om hvorfor skolesystemet i denne perioden ikke stilte seg mer kritisk til inntak av elever som falt utenfor dets kompetanse- og virkefelt (Andersen 2004). Han angir flere grunner: Overføring av elever til behandlingsinstitusjoner innenfor helsesektoren viste seg vanskelig selv om elevene var definert som behandlingstrengende. Dette hadde sammenheng med lange ventelister, samt at behandlingsinstitusjonene på selvstendig grunnlag kunne avgjøre hvem som fikk inntak, uavhengig av overordnet eller ekstern myndighet. Mangel på fagkompetanse førte til en innstramning i behandlingsinstitusjonene, der man gjerne avgrenset inntak til barn og unge hvor behandlingsmulighetene ble vurdert som gode. Søknader fra kommunene kunne være begrunnet i vansker som den enkelte spesialskole kunne godta som grunnlag for prøveinntak. En slik "tilpasset" søknad ble gjerne skrevet etter at kommunens egne tiltak hadde vist seg nytteløse og institusjonsplassering var siste utvei. Mange skoler var villige til å strekke seg langt i slike tilfeller, men skolenes virkemidler viste seg ofte å være uhensiktsmessige i forhold til barnas atferd. Konsekvensene kunne være at personalet i enkelte situasjoner fant det nødvendig å bruke makt for å stoppe aggresjon eller hindre utvikling av konflikter. Styrerne hadde i realiteten avgjørende myndighet i forbindelse med elevsaker og ved tilsetting av personell. Men de kunne bli utsatt for et betydelig press fra kommunal og sentral forvaltning, interessegrupper og faginstanser. I ettertid er det grunn til å hevde, ifølge Andersen, at enkelte styreres personlige innsats på alle institusjonens områder gikk betydelig utover det som med rimelighet kunne forventes. Kontrollmekanismene var svake, og tilsynsordningen viste seg lite effektiv (jf. utredningens kapittel om tilsynsordningen). Også rutinene for tilsetting av personell var enkle, de ble foretatt etter styrerens innstilling.

Andersen peker ellers på at det generelle kompetansenivået i spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker var utilstrekkelig. Både departementet og skolene ønsket en tverrfaglighet i staben med tilgang til spesialpedagoger, herunder også logoped, lege og psykolog. Men i praksis viste det seg i mange tilfeller vanskelig å rekruttere slik kompetanse, dels fordi skolene kunne bli ansett for å være mindre attraktive, dels fordi de kunne være lokalisert til øyer og andre steder med betydelig avstand til 48

sentrale strøk. Skolene opplevde stor usikkerhet i forhold til sitt eget ansvar, noe som ved en anledning førte til en felles styreruttalelse der det ble reist krav om tilsettinger av psykolog, psykiater og jurist ved hver skole som forutsetning for ansvarlig drift. De problemene man erfarte i spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker fram til 1975, da spesialskoleloven ble integrert i grunnskoleloven, overrasket neppe verken fagfolk eller politikere med innsikt i spesialskolesystemet. Allerede på slutten av 1950-tallet ble det pekt på at barnevernet ikke fikk de nødvendige ressurser og behandlingsmuligheter stilt til disposisjon. En kraftig kritikk ble lansert i et åpent brev til Stortinget og regjeringen i februar 1960, undertegnet av et tjuetall framtredende embetsmenn og fagfolk, blant annet riksadvokat Andreas Aulie, overlege og direktør ved Emma Hjort O. B. Munch, barnepsykiaterne Hjalmar Wergeland og Nic Waal og barnepsykolog Åse Gruda Skard. Her het det blant annet: "Vi har ikke institusjoner for øyeblikkelig hjelp og for faglig observasjon beregnet på barn og ungdom som ikke greier tilpasningsprosessen i samfunnet. Vi har ikke plasser nok for barn som trenger særskilt oppdragelse og behandling. Vi har ikke nok av kvalifisert folk til å arbeide i institusjoner for slike barn. Vi har heller ikke nok skoler til å utdanne personale til de forskjellige slags institusjoner. Vi savner en sentral plan for samfunnets utbyggingstiltak på dette området. Vi trenger en koordinert administrasjon som kan sette planer ut i livet. Vi trenger bevilgninger som er store nok til at det kan komme fart i arbeidet. Slik forholdene er i dag og vil utvikle seg videre i den aller nærmeste framtid, er det klart at det er fare på ferde. Det haster med å sette full energi inn for å gi løsningsmuligheter i disse problemene. Her står store menneskelige verdier på spill. Barn forkommer fordi de ikke får adekvat hjelp. Samfunnet kan ikke rolig se på at dette skjer. Vi henstiller til våre myndigheter å handle."

(Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 586. Brevet ble offentliggjort i Norsk Pedagogisk Tidsskrift 4/1960.)

Samtidig ble det advart mot at departementets barnevernskontor nå hadde mistet all makt vis-à-vis institusjonene. Behandlingen av St. meld. nr. 51 (196061) Om barn og unge med atferdsvansker brakte heller ikke med seg noen løfter om økt innsats i barnvernssektoren fra statens side. Som det ble sagt: "Det hele overlates for det meste til seg selv." Sammenlignet med innsatsen i åndssvakeomsorgen, det psykiske helsevernet og alkolistomsorgen var barnevernet utsatt for en stemoderlig behandling. Man hadde nå en politisk mulighet til å legge grunnlaget for en planmessig utbygging av barnevernet, men lot den ligge (Hagen 2001: 165, Tjensvoll 1961).

5.6

Verneskolene: institusjonsuro

Spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker og verneskolene kan ses som to sider av samme sak: de fulgte i arven etter vergerådssystemet (Ericsson 1997). Verneskolene skulle komme til å representere et varig uroelement innenfor institusjonssystemet gjennom de 1015 år skolene eksisterte. Bjerketun-saken ved inngangen til 1960 kan trolig regnes som barnevernets mest omfattende institusjonsskandale gjennom etterkrigstiden. Saken fikk bred omtale i dags- og ukepressen i februarmars 1960, og er siden kjent fra flere omtaler, først og 49

fremst gjennom Gori Gunvalds bok Bjerketun (1967). Som psykolog ved institusjonen satte Gunvald fram alvorlige anklager mot den måten jentene ved institusjonen ble behandlet på. Hun viste særlig til uakseptabel bruk av straff, blant annet isolat. Hun beskrev også hvordan hennes arbeid som psykolog ble trenert fra ledelsen side, og hvordan ledere på ulike nivåer prøvde å hindre henne i å ha kontakt med jentene. Selv mente Gunvald at konfliktene hadde sin rot i grunnleggende forskjellig syn på og forståelse av jentenes problemer og av hvilken behandling og medmenneskelig kontakt de var i behov av. Institusjonsregimet viste overhodet ingen innlevelse i jentenes situasjon eller i deres "sviktende motstandskraft", som Gunvald uttrykte det. I institusjonsledelsens verden eksisterte kun disiplin og straff: "øye for øye, tann for tann". Sosialdepartementet ba Riksadvokaten foreta rettslig etterforskning etter tjenestemannsloven (1918) for å få grunnlag til å vurdere om noen av funksjonærene ved skolen hadde gjort seg skyldig i forhold som ga grunn til påtale (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A. eske 201). Mer enn 40 vitner ble avhørt, og det ble framlagt et omfattende materiale fra de impliserte parter bestående av korrespondanse, dagbøker og journaler. Både statsadvokaten og Riksadvokaten kom til det resultatet at det ikke var grunnlag for å reise straffesak mot noen av funksjonærene. De mente videre at det ikke forelå noe bevis for ulovlig frihetsberøvelse eller tjenesteforsømmelse. Statsadvokaten uttalte ellers at det ikke hadde framkommet bestemte opplysninger om at elevene var blitt slått. Det hadde heller ikke blitt ført tilstrekkelig bevis for at elevene var blitt tiltalt på en utilbørlig måte, heller ikke at jentene hadde blitt avkledd av politiet eller i politiets nærvær. Den eneste merknaden fra Riksadvokaten som til en viss grad ga støtte til anklagene, gjaldt bruk av isolat, der det ble påpekt at det på dette området burde ha foreligget et reglement. Departementet sa seg enig i dette og uttalte at det "må ta den kritikk som følger av det". Ellers erkjente departementet at Bjerketun med sitt vanskelige klientell hadde vært en hardt presset institusjon. En tredjedel av elevene hadde hjerneskader, ble det hevdet, som kunne sette dem i en aggresjonstilstand, og en fjededel av elevene burde aldri vært der, påpekte skolens lege i sin vitneforklaring. Ut fra dette kunne det ikke rettes kritikk mot noen i personalet for overgrep av noen art, understreket departementet, og føyde til i samme pressemelding at pressens oppslag var "sterkt overdrevet" og preget av "manglende kjennskap til de faktiske forhold". Etterforskningens konklusjon og departementets påfølgende tilbakevisning av anklagene er illustrerende for de problemer institusjonskritikerne hadde med å vinne fram. Lite hadde endret seg fra tiden før barnevernloven ble innført. Bjerketun-sakens oppmerksomhet og langvarige personalkonflikt førte likevel til nedleggelse av skolen og oppsigelse av samtlige funksjonærer (1963). Siden ble institusjonen gjenopprettet, men nå som behandlingshjem underlagt SSBU. I en senere undersøkelse har Kjersti Ericsson studert arkivmateriale fra Bjerketun i perspektivet "det seksuelle samfunnsvern" (Ericsson 1997). Hun drøfter hvordan Bjerketun oppfattet og utøvde sitt mandat i å hindre prostitusjon, eller som institusjonen mer positivt ville si det: "å gjenreise den sunne kvinnelighets egenskaper". Jentenes hverdag var rammet inn av harde, disiplinerende og nedverdigende sanksjoner.

Tilsvarende kritikk ble framført også overfor Foldin på Bastøy. Arkivmateriale herfra viser at skolens ledelse nødig ville endre praksis med hensyn til brevsensur og bruk av isolasjon etter innføringen av barnevernloven (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 201). Departementet tok opp disse spørsmålene direkte med institusjonen ved flere anledninger i årene mellom 1955 og 1970. Etter at forbudet mot bruk av fysisk avstraffelse ble innført for skolehjemmene i 1948, var isolering den eneste legale straffereaksjonen man hadde til rådighet ved verneskolene. Noen instruks om metoder og praksis ellers for "opprettholdelse av disiplinen" hadde man ikke, skriver styreren i et svar til departementet. Styrerens enerådende autoritet skulle fortsatt bestå, slik den hadde gjort like siden 1800-tallets oppdragelsesanstalter. Ved Foldin kom det til uttrykk på denne måten: "Skal det dikteres en straff, er det styreren som avgjør tilfellet." Det framgår da også at styreren hadde sine egne straffemetoder og rutiner i tillegg til de som var hjemlet i forskriftene. Han skriver for eksempel på slutten av 1950-tallet: "Dersom en elev har oppført seg mindre bra (...) er det styrerens sak å se nærmere på tilfellet og sette en passende karakter (straffekarakter) (...) En gutt som fikk straffekarakter, sa til meg på tomannshånd: bestyrer, jeg hadde likt bedre en rettelig en på trynet, enn denne karakteren (...) Ved rømning kommer en elev øyeblikkelig i 0. kl. uansett i hvilken klasse han var tidligere. Når han kommer tilbake, blir han som regel satt i arbeidet sitt der han slapp. Han har nok å ta igjen for å komme i og opp i klassene igjen. Og jeg anser dette som straff nok. Han må faktisk begynne forfra igjen. (...) Dersom en gutt viser mindre bra oppførsel i avdelingen sin, er det en uskrevet lov at han kan dikteres ekstravask og lignende i fritiden sin. Gjør han det ikke, faller arbeidet på en av de andre, men det finner de seg selvsagt ikke i, så han må ta konsekvensene av det selv." Bruk av isolater og interneringsrom ved vernskolene og også observasjonskolene, som ved Stavne i Trøndelag, påkalte den sterkeste kritikken i allmennheten og fra faglig hold. Departementet stilte spørsmål ved institusjonenes praksis på dette feltet, men grep i liten grad inn med restriksjoner for bruken av isolat. Det ser heller ikke ut til at institusjonene her endret rutiner og praksis i nevneverdig grad så lenge de eksisterte. Ved Foldin kunne isolasjonen ha en varighet av opptil en uke, men vanligvis var den kortere. Barna som ble isolert, skulle ligge til sengs. I styrerens utredning om bruk av isolering til departementet fra slutten av 1950-tallet heter det: "Friske gutter liker ikke å ligge, så de ser på slik isolasjon som noe de ikke liker. Det har forekommet tilfeller da en gutt er holdt isolert bortimot en uke, og sjeldne ganger 810 dager. Da har det også vært all mulig grunn til å gjøre dette." I en ny utredning til departementet i 1963 er styreren bedt om å gi en mer utførlig begrunnelse; her skriver han: "Når en institusjon skal motta et så vidt blandet klientell i ulike aldre fra 14 år og oppover og arbeidet med elever som er opp til 2021 år gamle, altså en flokk med høyst variable psykiske anomalier ved siden av kriminelle tilbøyeligheter og med IQ fra 60 og opp til 120, da må en alltid rekne med at det vil oppstå situasjoner iblant, som gjør at en må nytte de små sikringstiltak en rår over. (...) Skolen har i hvert fall krav på å vise sin egentlige autoritet mot en framvokstring som hittil ikke har villet akseptere noen slags form for autoritet. Jf. gjengene fra Stripa og andre steder. Det sier seg nesten selv at en slik kar ikke i første omgang skal gi opp fordi om han er plassert på Foldin"

(Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 201).

Beskrivelsen er illustrerende for de begrunnelser institusjonene ga med hensyn til bruk av straffemidler og sikringstiltak i perioden fram mot 1970-årene. Ved Bjerketun ble bruken av isolat også begrunnet i hygieniske forhold: Etter rømninger måtte jentene isoleres i tilfelle de hadde pådratt seg kjønnssykdommer og kunne smitte andre (Ericsson 2003: 327). I begrunnelsene for anvendelse av isolat blir det gjerne vist til en hardt presset institusjonshverdag med fullt belegg, et udifferensiert klientell både aldersmessig, atferdsmessig, evnemessig og med hensyn til elevenes psykisk tilstand. Verneskolene var åpenbart de mest belastede institusjonene i så måte, men de samme trekkene finner en også ved enkelte av observasjonsskolene og spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker.

5.7

Perspektiver

En offentlig utredning gir denne vurderingen av utviklingen i barnevernet fram mot 1980-årene: "Barnevernet har blitt stående igjen som en umoderne sosialpolitisk ordning, og med en defensiv holdning til de problemer som dukker opp" (NOU 1985: 18: 141). Barnevernet hadde sakket akterut i forhold til den utviklingen som ellers hadde skjedd i helse- og sosialsektoren. Kritikken omfattet administrasjonen, som var preget av et utilfredsstillende regelverk for saksbehandling både sosialfaglig og rettssikkerhetsmessig, men dertil var barnevernet også preget av planløse og ukoordinerte valg av tiltak, slo utredningen fast. Det politiske målet ved inngangen til 1980-årene var å avvikle ulike særomsorger, blant annet barnevernet, og skape et mer samlende, integrert omsorgssystem. Intensjonen om en administrativ opprydning under mottoet om å skape samordning og et helhetlig system sto igjen på dagsordenen slik det gjorde allerede under reformarbeidet med barnevernloven av 1953. Den gang skulle barnevernet støpes i formen av å være et enhetlig system innenfor særomsorgens rammer. Tre tiår senere lå motivet i utviklingen av en integrert sosialomsorg, der barnevernet skulle gjøres til del av en større, rasjonell og effektiv organisasjon. Den siste reformprosessen startet allerede med Sosialreformkomiteen av 1969 (NOU 1972: 30 Sosiale tjenester) og endte for barnevernets del tjue år senere med lov om barnevernstjenester av 1992. I perioden fram til 1980 har barnevernet gjentatte ganger stått på den politiske dagsorden, og ved flere anledninger har ulike aspekter ved omsorgen vært under utredning. Et vedvarende problem gjennom det meste av perioden har vært barnevernsinstitusjonenes ressursgrunnlag. Institusjonenes økonomiske driftsgrunnlag har i mange tilfeller vært svært dårlig, samtidig som de ofte har blitt presset til å ta opp en større gruppe enn de var utrustet for. Tidlig i perioden ble det meldt om en prekær plassmangel i ulike deler av institusjonssystemet, men lite ble gjort fra det offentliges side. Dette gjaldt både for institusjoner underlagt staten og for institusjoner under kommunal eller i privat drift. Først i 1978 fremmet departementet forslag til endringer i barnevernloven som påla fylkeskommunen ansvar for planlegging, utbygging og drift av barne- og ungdomshjem, mødrehjem og fosterhjem (Ot.prp. 12 (1978-79)). Her tilkjennega departementet at det rådet en alvorlig økonomisk krise i barnehjemssektoren. Til tider hadde denne krisen toppet seg i situasjoner der det ikke hadde vært mulig å dekke institusjonens lønns- og driftsutgifter. Departementet hadde således i mange tilfeller gått inn og bevilget ekstra 52

tilskudd for å hjelpe institusjoner i slike situasjoner. Det særlig bekymringsfulle, ifølge departementet, var nå at barnevernsnemndene kunne komme til å fatte vedtak om barns anbringelse "på grunnlag av kommunenes økonomi, og ikke ut fra hva som er til barns beste" (Ot.prp. 12 (1978-79): 5). På denne bakgrunn ble det økonomiske hovedansvaret samt planleggingsansvaret for barne- og ungdomshjemmene, mødrehjemmene og fosterhjemsvirksomheten overført til fylkeskommunene fra januar 1980. Vedtaket skulle indikere at ansvarsforholdet og de økonomiske problemene som hadde ridd barnehjemssektoren gjennom hele århundret, nå var ryddet av veien. Utover problemene som var knyttet til en oppsplittet administrasjon og et sviktende ressursgrunnlag, har de faglige debatter og utfordringer knyttet til barnevernsinstitusjonen variert fra tiår til tiår. 1950-årene var preget av optimisme og behandlingsvilje. I den grad det var nødvendig å ta i bruk institusjonene, skulle de, enten det gjaldt barnehjem, spesialskoler eller verneskoler, ideelt sett ha et innhold i pakt med tidens nye perspektiver innenfor pedagogikk og barne- og ungdomspsykologi. Men man hadde lite eksakt viten å bygge på med hensyn til hvordan institusjonsoppholdet virket på barna. Samtidig oppstod det i enkelte institusjoner en markert faglig motsetning mellom de som sto for et tradisjonelt pedagogisk opplegg i arven etter vergerådssystemet, og de som søkte å ivareta psykologiens nye behandlingsprinsipper (Ericsson 2003: 320, Hagen 2001: 223). Konflikter av denne type var et vedvarende tema i mange institusjoner like fram til 1970-årene. Etter den tid skjedde det en faglig konsolidering med hensyn til innholdet i institusjonene, og de fikk jevnt over en bedre personellsituasjon. I 1960-årene skulle barnevernsbarnas rettssikkerhet komme i søkelyset (Hagen 2001:187 ff, Ericsson 2003: 316). Dette temaet hadde i liten grad vært drøftet ved innføringen av barnevernloven, da en regnet at saker der rettssikkerhetsspørsmålet ble aktualisert, hørte inn under rettsvesenet. Det gjaldt i første rekke tvangssaker. I så måte skulle Gerd Benneches bok Rettssikkerheten i barnevernet (1967) bli et viktig innspill. Benneche konkluderte med at hensynet til rettssikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt i det utvalget av saker hun hadde undersøkt. Med verneskolenes praktisering av brevsensur, interneringsrom og isolering av barn ble rettssikkerhetsspørsmålet aktualisert i et nytt perspektiv. I årene som fulgte etter Bjerketun-saken, henvendte departementet seg ved en rekke anledninger til enkeltstående institusjoner for å forvisse seg om at barna ble behandlet på juridisk forsvarlig måte. Svarene fra institusjonene, så langt utvalget kan se av en del tilgjengelig arkivmateriale, tyder på at det i stor utstrekning har manglet eller vært mangelfulle regler for ivaretakelse av barnas rettssikkerhet i institusjonene. Rettssikkerhetsvurderinger synes i stor grad å ha falt tilbake på styrernes skjønn. Først utover i 1970-årene ble det på politisk hold tatt fatt i rettssikkerhetsspørsmålet knyttet til helse- og sosialinstitusjoner (St. meld. nr. 32 (197677) Rettssikkerhet i sosial- og helseinstitusjoner). På midten av 1970-tallet kom barns rettigheter i fokus (Ericsson 2003: 317 f). Man begynte å spørre om barnevernets avgjørelser mer tok hensyn til foreldrenes interesser enn til barna. Ifølge Kjersti Ericsson kunne dette for enkelte barn innebære en ustabil tilværelse med hyppig flytting og kortvarige plasseringer, noe som var i strid med barns behov for varige tilknytningsbånd og stabilitet. En undersøkelse fra Oslo i 53

slutten av 1970-årene viste at mange barn i regi av barnevernet ble utsatt for hyppig flytting. Rettighetsspørsmålet førte på slutten av 1970-årene over mot temaet barnemishandling. Siden skulle også seksuelle overgrep mot barn under barnevernet bli et viktig tema. Barnemishandlingsutvalget foretok en undersøkelse av registerte tilfeller av barnemishandling og vanskjøtsel i fem fylker for året 1979 (NOU 1982: 26 Barnemishandling og omsorgssvikt). Utvalget tok for seg 618 registrerte tilfeller, men kun for 3 av barna er det oppgitt at de bodde i barnehjem. Det var generelt barnas familiesituasjon som stod i fokus for denne undersøkelsen. Samlet sett har Gerd Hagen beskrevet barnevernet gjennom etterkrigstiden fram mot 1980-årene som en sektor i "velferdsstatens skygge" (Hagen 2001: 216 ff). Til tross for heftige debatter i allmennheten, faglige innspill og advarsler om svikt i systemet, samt institusjonenes varsku om manglende ressurser, var barnevernet gjennom 1950og 1960-årene i store trekk kjennetegnet av å være en sektor i stillstand. Dette satte utvilsomt også sitt preg på institusjonene. De fikk i høy grad fortsatt virke som lukkede institusjoner uten påtrengende innblanding fra utenverdenen. Barnevernsinstitusjonene spenner over et bredt register, fra de minste barnehjem med 810 barn til spesialskoler og verneskoler med store elevkull over et bredt aldersspekter og med sammensatte atferdsvansker og psykiske problemer. Rettssikkerhetsspørsmålet i institusjonene kom i søkelyset gjennom etterkrigstiden, særlig på bakgrunn av konflikter og rutiner i verneskolene og spesialskolene. Men dette spørsmålet har også relevans og aktualitet for de mindre barnevernsinstitusjonene. I ulik grad bærer institusjonene i denne perioden, som i vergerådsperioden, preg av å være totale institusjoner. Relasjonene mellom de voksne og barna og barna imellom, det indre livet, har i de mindre institusjonene utvilsomt vært tettere og hatt mer karakter av å være et "hjem" enn i de større skolene. Men like fullt er det åpenbart at også de mindre institusjonene kunne utvikle en uheldig institusjonskultur med rutiner og interne systemer som rammet barnas livskvalitet, utvikling og rettssikkerhet. Det kan være vanskelig å avsløre omsorgssvikt og overgrep i de mindre institusjonene. Ikke desto mindre vil også disse institusjonene kreve innsyn, kontroll og en nøye oppfølging av eksterne instanser.

Kapittel 6 Rettslige rammer

6.1 Innledning

I den perioden mandatet dekker, har to barnevernlover vært gjeldende, vergerådsloven av 6. juni 1896, som trådte i kraft i 1900, og barnevernloven av 17. juli 1953 nr. 14 med ikrafttredelse i 1954. I tillegg kommer for den første perioden fattig/forsorgsloven av 19. mai 1900, lov om tilsyn med pleiebarn av 29. april 1905 og barneforsorgsloven av 10. april 1915. De to siste er behandlet i tilsynskapitlet og omtales ikke nærmere her. Barnevernloven av 1953 vil bli viet mest plass i det følgende, fordi det aller meste av mandatperioden faller inn under denne.

Etter vergerådsloven var det viktigste tiltaket bortsetting av barn i fosterhjem, barnehjem eller for de grovere tilfellene i skolehjem. Beslutningsmyndigheten lå hos vergerådet, som var sammensatt av dommer, prest og fem medlemmer valgt av kommunestyret, hvorav en lege og to kvinner (§ 6). Vergerådet kunne gripe inn overfor barn som hadde begått straffbare handlinger, vist slett oppførsel eller var forsømt av foreldrene (§ 1), forutsatt at det var grunn til å frykte sedelig fordervelse hos barnet. I praksis var det likevel ikke et krav om nærliggende fare for moralsk utglidning, idet vergerådene mer generelt så det som sin oppgave å ta seg av barn som var kommet på avveier eller led vondt, også for eksempel spedbarn som måtte tas hånd om fordi faren var på arbeid, mens moren var syk eller død (Barnevernkomiteens innstilling I 1951 s. 3132). Vergerådet hadde tvangsmyndighet og kunne foreta plasseringer av barn mot foreldrenes vilje. Det kunne også gi foreldrene eller barnet en advarsel, og kunne frakjenne foreldrene foreldremyndigheten. Avgjørelsene var ikke gitt karakter av dommer, og kunne når som helst endres, etter initiativ fra vergerådet selv eller fra andre. Forhandlingene i vergerådet foregikk ikke som i en domstol, men "visse elementære former" var likevel påbudt (Barnevernkomiteens innstilling I 1951 s. 13). Frivillig plassering av barn kunne dessuten skje i medhold av fattig-/forsorgsloven av 1900, som gjaldt barn som ikke kunne forsørges hos foreldrene sine. De kunne med foreldrenes samtykke plasseres i familie eller barnehjem, hvor meningen var at de skulle få forsvarlig pleie og god oppdragelse. Avgjørelsen ble etter lovens § 43 truffet av forsorgsstyret. Barnevernloven av 1953 skulle erstatte begge disse lovene, samt de ovennevnte lovene om tilsyn av 1905 og 1915. Når mandatet spør etter plasseringer foretatt av barnevernet, vil følgelig også de frivillige plasseringene etter forsorgsloven omfattes. Barnevernsapparatet besto etter barnevernloven av 1953 av Sosialdepartementet, fylkesmennene og det kommunale barnevern under ledelse av barnevernsnemnda. Fra 1975 fikk også fylkeskommunene noen oppgaver. I hver kommune skulle det være en barnevernsnemnd, med ansvar for det kommunale barnevernsarbeidet. Den besto av fem medlemmer valgt av kommunestyret. En sentral oppgave for nemnda var å treffe vedtak om vernetiltak etter barnevernloven i første instans. Tiltakene etter barnevernloven av 1953 var forebyggende tiltak, omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvaret. Ved alvorlige inngrep, blant annet omsorgsovertakelse uten foreldrenes samtykke og nekting av å oppheve omsorgen, skulle en dommer tiltre nemnda og være dens leder. Kommunene hadde også ansvaret for enkeltvis eller i fellesskap å opprette barnehjem og andre institusjoner for barn, jf. § 45. Fylkeskommunene overtok dette ansvaret ved en lovendring i 1979 (lov 08.06.79 nr. 51). Videre hadde kommunene innenfor hvert fylke etter § 26 ansvaret for i fellesskap å opprette en formidlingssentral som skulle bistå barnevernsnemndene med plassering av barn i barnehjem og fosterhjem, samt arbeide for å skaffe gode fosterhjem. Også dette ansvaret ble i 1979 overført til fylkeskommunene. Fylkesmannsembetet, som er et statlig organ, hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernet i kommunene og var dessuten klageinstans for alle vedtak om tiltak truffet av de kommunale barnevernsnemndene. Fylkesmannen overprøvde vedtakene i sin helhet og hadde full 55

omgjøringskompetanse. Sosialdepartementet var øverste ansvarlige instans for barnevernet, med overordnet tilsynsansvar og kompetanse som klageorgan i visse saker. Klage over barnevernsnemndas vedtak gikk som sagt til fylkesmannen. Fram til 1969 kunne alle barnevernsvedtak påklages videre fra fylkesmannen til Sosialdepartementet. Derfra kunne de i prinsippet bringes inn for retten. Dette skjedde meget sjelden; den eneste høyesterettssaken i perioden 19531969 var Rt. 1954 s. 989. Retten kunne bare overprøve vedtakene i begrenset utstrekning, på linje med andre forvaltningsvedtak. Barnevernets skjønn kunne ikke overprøves fullt ut. I 1969 fikk tvistemålsloven et kapittel 33 med regler om full overprøving for domstolene av administrative tvangsinngrep, blant annet omsorgsovertakelse, nekting av å oppheve omsorgen og fratakelse av foreldreansvaret etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 53. Etter lovendringen skulle fylkesmannens vedtak i de nevnte sakene ikke lenger påklages til departementet, men kunne isteden bringes inn for retten. Sakene skulle som vanlig først behandles i herreds- eller byretten, men anke over dom derfra skulle ikke som ellers gå til lagmannsretten, men direkte til Høyesterett for å spare tid. Til tross for lovendringen behandlet ikke Høyesterett noen sak om tvangsinngrep etter barnevernloven før i 1982 (Rt. 1982 s. 764. Se likevel Rt. 1978 s. 976, som var en kombinert barnefordelings- og barnevernssak). De mindre inngripende tiltakene etter barnevernloven kunne påklages til departementet.

6.2

Rettslig grunnlag for plassering av barn i institusjon

Barnevernets plassering av barn etter barnevernloven av 1953 skjedde som følge av at barnevernet overtok omsorgen for barnet, med eller uten foreldrenes samtykke. Som nevnt var behandlingsmåten ulik alt etter om foreldrene ga sitt samtykke. Samtykket de ikke, måtte en dommer tiltre nemnda som dens leder etter barnevernloven § 5, mens dette ikke var nødvendig når omsorgsovertakelsen skjedde med deres samtykke. Barn kunne også plasseres i medhold av § 11, som var en hastebestemmelse, men skulle plasseringen vare noen tid, måtte omsorgen overtas. Det ligger ikke under utvalgets mandat å vurdere om omsorgsovertakelsen var riktig. Formålet med å redegjøre for plasseringshjemlene er å vise den rettslige bakgrunnen for at barna ble plassert i institusjon. Vilkårene for tiltak etter barnevernloven av 1953 var samlet i § 16, som fikk anvendelse uansett hvilken type tiltak det var tale om. Den hadde fire alternativer. Den mest brukte hjemmelen var § 16 bokstav a, som hjemlet omsorgsovertakelse "når barnet blir slik behandlet eller lever under slike forhold at dets helse (fysisk-psykisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare". Den dekket både det som kan kalles alvorlig omsorgssvikt, og mishandling. Som eksempler under uttrykket "behandlet" ble nevnt overdreven pryling og bruk av straffer, for hardt arbeid, seksuelt misbruk, dårlig ernæring. Uttrykket "lever under slike forhold" dekket likegladhet hos oppfostrerne, mangel på orden i hjemmet, mangel på interesse for hva barnet foretok seg (natteflying, rømminger etc.), mangel på renslighet, uforsvarlig stell av spedbarn, overspent religiøsitet, usedelighet oppdragerne imellom eller 56

mellom disse og andre. I tillegg måtte som følge av disse forholdene barnets fysiske eller psykiske helse eller dets utvikling være i fare. Uttrykket "utvikling" ble antatt å sikte til sosialiseringsprosessen (Sveri 1957 s. 127-129). Barnets egen atferd utgjorde et særskilt vilkår for omsorgsovertakelse etter § 16 bokstav b, som krevde at "barnet ved lovovertredelser eller annen atferd viser så dårlig tilpasning til omgivelsene eller samfunnet at særlige åtgjerder finnes påkrevd". Denne bestemmelsen ble tidlig i lovens periode ansett å være det viktigste av de fire inngrepsalternativene, fordi man på grunnlag av den kunne gripe inn "overfor individer som har forøvet straffbare handlinger, eller som ved sin atferd har vist antieller asosiale trekk" (Sveri 1957 s. 131). Videre kunne tiltak settes i verk "når barnet er uten forsørger eller foreldrene ikke er i stand til å forsørge det på forsvarlig måte, og det heller ikke ellers blir sørget forsvarlig for det", jf. § 16 bokstav c. Det siste alternativet, § 16 bokstav d, ga hjemmel for tiltak i de tilfellene hvor foreldrene ikke sørget for at et sykt barn eller et barn med "kroppslyte, nedsatte åndsevner eller andre mangler" fikk tilstrekkelig pleie eller behandling. Når et av disse vilkårene var oppfylt, hadde barnevernsnemnda hjemmel for å vedta tiltak. Vanligvis skulle forebyggende tiltak etter § 18 prøves først. Bare der slike tiltak ikke hadde ført fram, eller nemnda vurderte dem som nytteløse, kunne omsorgsovertakelse vedtas, jf. § 19. I den nærmere vurderingen av om omsorgen skulle overtas når vilkårene var til stede, skulle nemnda ifølge § 17 annet ledd "holde seg barnets beste for øye". Under barnets beste måtte nemnda blant annet vurdere om det forelå et akseptabelt plasseringsalternativ. Kravet innebar også at det ikke skulle tas andre hensyn, for eksempel samfunnsmessige. Loven sa likevel at det burde tas hensyn til om det ville skade søsken at barnet ble i hjemmet. Barnevernsnemnda hadde ansvar for å finne en passende plassering for barn som den hadde overtatt omsorgen for, jf. § 22. Barnet skulle i det enkelte tilfellet plasseres slik nemnda fant best, og nemnda skulle altså vurdere dette individuelt. Loven påpekte spesielt at nemnda skulle påse at barnet fikk forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring. Nemnda hadde så vidt mulig plikt til å rådføre seg med sakkyndige i plasseringsspørsmålet. Fosterhjem var den prioriterte plasseringsmåten for barn som var egnet for det, jf. barnevernloven § 24 første ledd. Bare der det ikke var mulig å finne et passende fosterhjem, skulle barnet etter annet ledd anbringes på barnehjem. Dette gjaldt ikke barn over 15 år, som skulle søkes anbrakt på en slik måte at han eller hun kunne få yrkesopplæring eller videre skolegang, jf. § 24 tredje ledd. Plasseringen kunne skje i privat hjem, lærling- eller ungdomshjem e.l. eller i tjeneste. Barn med behov for særlig behandling, opplæring eller pleie skulle ikke uten videre anbringes i fosterhjem eller barnehjem. De kunne isteden etter § 24 fjerde ledd plasseres i spesialskole, observasjonsskole eller annen institusjon for særomsorg etter de lovene som regulerte disse.

6.3

Krav til institusjonene

Inntil 1947 var det ingen lovbestemmelser om barnehjem eller andre barnevernsinstitusjoner utover pleiebarnloven av 1905 § 2 siste ledd. Der het det at barnehjem ikke måtte åpnes eller tas i bruk før de var godkjent av helserådet, og at helserådet når som helst kunne tilbakekalle godkjennelsen. Videre hadde vergerådsloven § 1 en bestemmelse om at barnehjem hvor det ble anbrakt barn av vergerådet, skulle ha sin plan godkjent av Kongen. Etter en midlertidig lov av 22. august 1947 om tillegg til og endring i pleiebarnloven og barneforsorgsloven skulle alle styrere av barnehjem godkjennes av departementet eller den departementet ga fullmakt. Loven av 1953 fikk egne bestemmelser om barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner i kap. VII. Ordningen med godkjenning av institusjoner og styrere ble opprettholdt, og nye institusjoner kunne ikke åpnes før godkjenning var gitt, jf. § 40. Godkjenningsmyndigheten var pr. 1958 delegert til barnevernsnemnda for sommerkolonier, dagkolonier og barnepensjonater som holdt åpent i feriene, mens den lå hos Sosialdepartementet for barnehjem og andre institusjoner hvor barn hadde fast opphold (Øksnes og Langholm 1958 s. 264). Et vilkår for godkjenning var at det forelå en plan for institusjonens virksomhet, og at den sto under et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Planen skulle i henhold til barnehjemsforskriften av 1954 pkt. II inneholde bestemmelser om hjemmets art, dets formål, hvilke barn som kunne opptas, hvem som var ansvarlig for driften, om styre og personale. Styreren skulle etter lovens § 40 fjerde ledd ha særskilt godkjenning av den instans som hadde ansvaret for å godkjenne institusjonen. I barnehjemsforskriften av 1954 ble det stilt nærmere krav til barnehjemmene. Det het der i punkt III at barnehjemmet skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde krav på den forståelse, hjelp og veiledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle legges på at barna trivdes og følte seg trygge. Små barnehjem var å foretrekke, jf. forskriftens punkt IV. Nye barnehjem kunne ikke påregnes godkjent for større barnetall enn 15, med mindre særlige hensyn talte for det. Barnehjemmet skulle helst ha eget hus, eventuelt en leilighet i byen. Lokalene skulle være solrike og med gode lekemuligheter ute, og tilfredsstille bygningslovens krav. Forskriften stilte også krav til typen rom, oppholdsrom, lekerom, sløyd- og bråkerom, spisestue og isolasjonsrom. Også innredning og utstyr ble omhandlet; blant annet ble det krevd at hvert barn skulle ha egen seng og eget garderobeskap, og det måtte være tilstrekkelig med leke- og sysselsettingsmateriale for de forskjellige alderstrinn (punkt V. Se mer om retningslinjene nedenfor i avsnitt 8.2.1). Forskriften stilte dessuten krav om tiltak til vern mot brann og om helsekontroll av barn, mødre og personale. Personalet ved barnehjemmet måtte etter forskriftens punkt VII være så stort at barnas fysiske og psykiske behov kunne tilgodeses på en tilfredsstillende måte. De ansatte måtte ha best mulig utdanning og praksis for det arbeid de skulle utføre, være personlig egnet for å arbeide med barn og kunne innpasse seg i et internatmiljø. Styreren skulle så sant råd var, ha pedagogisk 58

utdanning, for eksempel toårig barnevernskole eller barnevernkurs, ved siden av god praksis med barn og innsikt i stellet av et hjem. Departementet kunne stille som vilkår at den som ble ansatt som styrer, gjennomgikk kurs. Rundskriv nr. 4 av 6. juli 1954 sa om personalet at de måtte ha gode personlige egenskaper. De måtte også ha den rette innsikt og forståelse for arbeidet. Ved siden av innsikt i barnestell og husholdning var det påkrevd med psykologisk og pedagogisk innsikt. For styrere og assistenter ved barnehjem var det ingen spesiell utdanning, men utdanningen ved barnevernskoler, praksis og personlig egnethet ville ifølge rundskrivet gi et godt grunnlag. Det samme gjaldt utdanning som sykepleier eller barnepleier, med tilleggsutdanning og praksis fra barnevernsarbeid. For eldre barnehjemsbestyrere ble det arrangert kurs i samarbeid med Norges kommunal- og sosialskole. Det skulle legges fram en plan for utdanning av barnevernsarbeidere.

6.4

Barnas rettssikkerhet i institusjon

6.4.1 Rettssikkerhet

Med rettssikkerhet tenker vi her særlig på vern mot integritetskrenkelser i form av vold og andre overgrep (materiell rettssikkerhet). En annen side av rettssikkerhetsbegrepet er kravet om rettsriktige avgjørelser, altså at de avgjørelsene myndighetene treffer, skal være i samsvar med loven (formell rettssikkerhet). Siden det ble truffet få formelle avgjørelser overfor barn i institusjon, er ikke denne siden av rettssikkerhetsbegrepet så sentral her. Innenfor den juridiske teori er det uenighet om det er naturlig å la rettssikkerhetsbegrepet omfatte også det som i velferdsrettslig sammenheng kalles kravet til "kvalitativ minstestandard" på ytelser fra det offentlige. Uttrykket ble lansert av Ståle Eskeland (1987 s. 25 ff, se også Eskeland 1989 s. 63 ff). Kravet om en tilfredsstillende omsorgssituasjon i institusjon er en side av dette. Uenigheten er først og fremst av terminologisk karakter. Utvalget bruker begrepet slik det ble brukt i mandatperioden, det vil si at kravet til omsorgssituasjonen holdes utenfor rettssikkerhetsbegrepet. Det er følgelig de to nevnte forholdene ved institusjonsoppholdet som omfattes av rettssikkerhetskravet: Overgrep mot barnet skulle ikke finne sted, og ulike typer avgjørelser under oppholdet skulle være i tråd med regelverket. Overgrepene omfatter vold, ulike andre avstraffelsesmetoder, seksuelt misbruk og psykiske overgrep. Som det framgår nedenfor, var alle disse i strid med regelverket. Barnet skulle heller ikke utsettes for omsorgssvikt. Det trengs rettslige ordninger til sikring av at rettssikkerhetskravene oppfylles, i dag kalt rettssikkerhetsgarantier. Ordningene må rette seg både mot avgjørelser som går for langt, og mot krenkelser for øvrig. De må være slik at de kan fange opp signaler om mulige krenkelser. Barnet må selv ha mulighet for å komme fram med klagemål, og de ansatte må ha kanaler for å melde fra om misforhold. Om disse forholdene er bevisstheten større i dag enn de var den gang. Ikke minst må det finnes eksterne kontrollordninger. Disse må føre en løpende kontroll og ikke være avhengige av klage 59

fra barna, fordi barna ikke selv kan forventes å være i stand til å ivareta sine interesser. Behovet for ekstern kontroll lå til grunn for en lovendring av 1947 og ble framhevet i forarbeidene til loven av 1953, og det var følgelig anerkjent også i mandatperioden. Her vil det bli redegjort for de regler (eller mangel på slike) som kunne tjene som rettssikkerhetsgarantier for barna i institusjon. Det er for det første spørsmål om regulering av avgjørelser som treffes av institusjonen under barnets opphold der, for det andre om tilsyn med institusjonen og barnets situasjon der. De reglene som finnes, er imidlertid ikke i seg selv avgjørende for rettssikkerheten; de må også følges i praksis. Nedenfor blir det gjort en gjennomgang av hvordan disse virket i praksis (kapittel 7 om tilsyn).

6.4.2 Krav til avgjørelser under institusjonsoppholdet

Av rettssikkerhetsgrunner stilles det i dag visse krav til saksbehandlingen før det offentlige treffer avgjørelser som angår enkeltpersoner. Betydningen av dette ligger til grunn for forvaltningsloven av 1967, mens bevisstheten omkring slike spørsmål var lavere i den tidligere delen av mandatperioden. Kravene går ut på at den enkelte skal ha reelle muligheter til å fremme sine synspunkter i behandlingen av sin sak, saken skal være godt opplyst, og avgjørelse skal treffes av en uhildet person. Videre skal det være mulig å få avgjørelsen overprøvd. Slike krav vil vi i dag stille også til avgjørelser under opphold i offentlig eller privat institusjon hvor den det gjelder, er plassert av det offentlige, særlig hvis avgjørelsen er av inngripende karakter. Bevisstheten rundt rettssikkkerheten i institusjoner oppsto senere enn i forvaltningen for øvrig, og den var antakelig lav i det meste av mandatperioden. I 1977 kom St.meld. nr. 32 (19761977) Rettssikkerhet i helse- og sosialsektoren, som var nyskapende i sitt søkelys på disse spørsmålene. Internt i institusjoner for barn ble det i mandatperioden i liten grad truffet formelle avgjørelser. Det ble truffet en rekke avgjørelser om smått og stort i det daglige, men disse var ikke lov- eller forskriftsregulert. St.meld. nr. 32 (19761977) sier dette om slike avgjørelser, se punkt 4.1.2: "Enkelte avgjørelser skiller seg ut som særlig problematiske rettssikkerhetsmessig fordi de innebærer klare overgrep overfor den enkelte. Dette gjelder for det første reaksjoner av typen refselser, dvs. straffepregede tiltak. Men alle avgjørelser om bruk av tvang er problematiske, uansett begrunnelse (hensynet til behandling av personen selv, ønsket om å beskytte andre klienter osv.). Frivilligheten er ikke opplagt selv om klienten samtykker i tiltaket. Det er også grunn til å se kritisk på bestemmelser som innebærer mindre drastiske, men til gjengjeld varige og faste begrensninger overfor de som bor i institusjoner, for eksempel ved at de hindrer besøk eller forbyr visse aktiviteter som kortspill o.l. Dette er et utslag av at borgerne har rett til å ha visse verdier i fred og ha muligheter for vanlig livsførsel." Stortingsmeldingen påpekte at reguleringen av avgjørelsene burde gjelde så vel hva de kunne gå ut på, som hvilke vilkår som måtte stilles. Det måtte fastsettes klart hvem som kunne treffe ulike typer avgjørelser, og også stilles visse krav til protokollasjon mv. Kontrollordninger kunne være nødvendige. I et eget avsnitt om styrking av 60

rettssikkerheten i barnehjem (punkt 5.2.2) heter det at barnets egen rett til brevveksling, kontakt med foreldrene mv. kunne vært sikret i barnehjemsforskriften, for eksempel ved en bestemmelse om at barnehjemmet hadde plikt til å fremme kontakten, hvis ikke barnevernsnemnda hadde bestemt noe annet. Barnets rett til å gjøre sitt syn gjeldende var ikke omtalt i lov eller forskrift for barnehjemmenes del. Barnevernloven § 8 hadde en regel om at barnet skulle få uttale seg til nemnda i møte før vedtak ble truffet, men ingen regel utover det. I vergemålsloven av 1927 § 40 fantes en generell regel om at vergen skulle høre barnet i personlige forhold når barnet var over 12 år. Selv om plikten i utgangspunktet påhvilte vergen, ble det ansett som klart at den også gjaldt for fosterforeldre (Smith 1980 s. 208, Bratholm 1969 s. 68). Dermed er det naturlig å mene at det samme gjaldt når en institusjon hadde omsorgen for barnet i foreldrenes sted og som følge av dette hadde myndighet til å treffe beslutninger i personlige forhold for barnet. Det er likevel lite trolig at denne plikten var allment kjent.

6.4.3 Tilsynet med institusjonene

Tilsynet med institusjonene behandles mer utførlig nedenfor i kapittel 7. Her vil det rettslige grunnlaget bli fremstilt kort. Etter pleiebarnloven av 1905 § 2 siste ledd sto barnehjemmene under tilsyn av helserådet. I den midlertidige loven av 1947 ble regelen om tilsyn av helserådet opprettholdt. Loven bestemte i tillegg at det kunne settes som vilkår for å godkjenne et barnehjem at det sto under et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Den departementet ga fullmakt, hadde adgang til alle barnehjem, og det kunne kreves at styret eller styreren ga de opplysninger som en trengte for tilsynet. I den forbindelse ble det ansatt tre tilsynsinspektører (Barnevernkomiteens innstilling I 1951 s. 55). I loven av 1953 ble ordningen i det vesentlige opprettholdt, men det lokale tilsynet ble flyttet fra helserådet til barnevernsnemnda. Barnevernsinstitusjonene sto under tilsyn av nemnda i den kommunen hvor de lå, jf. § 42. For kommunale institusjoner var det likevel den kommunen som eide eller drev institusjonen, som hadde ansvaret for tilsynet. Om innholdet i tilsynet het det i forarbeidene: "Barnevernsnemnda vil ha som oppgave å overvåke og føre tilsyn med alle sider av institusjonenes virke, som behandlingen av barna, lokaler, utstyr, arbeidsordning, personale og i det hele tatt at virksomheten blir drevet forsvarlig og i samsvar med gjeldende forskrifter. Nemnda skal også danne bindeleddet mellom institusjonen og de kommunale og statlige myndigheter og i det hele behandle i første hånd alle saker vedkommende institusjonen, for eksempel når det gjelder spørsmålet om kommunal eller offentlig stønad, tilsetting og godkjenning av styrer m.v."

(Barnevernkomiteens innstilling I 1951 s. 5556)

Til å utføre tilsynet skulle barnevernsnemnda ifølge barnehjemsforskriften av august 1954 pkt. XII nr. 1 oppnevne 13 personer blant sine medlemmer, eventuelt andre, som var skikket og villige til å ta imot vervet. Hvert barnehjem skulle besøkes minst seks ganger i året. Tilsynspersonene skulle være bindeleddet mellom nemnda og institusjonen og holde nemnda underrettet om forholdene til enhver tid. De skulle se 61

til at hjemmet ble drevet forsvarlig og i samsvar med lov og forskrifter, og skulle særskilt påse at hvert enkelt barn fikk den omsorg det hadde behov for. Barnevernsnemnda ble i barnevernloven § 43 pålagt en handleplikt i tilfeller hvor den ble kjent med alvorlige misforhold ved en institusjon. Loven nevnte den mulighet at barn ikke ble behandlet forsvarlig, eller at forholdene ved institusjonen når det gjaldt lokaler, utstyr, personale mv., ikke var tilfredsstillende. I så fall skulle nemnda henvende seg til styreren, styret eller tilsynskomiteen for å få forholdet rettet. Førte ikke det fram, hadde nemnda plikt til å melde fra til departementet. Hvis misforholdene var så alvorlige at nemnda fant det uforsvarlig at barna ble i institusjonen, kunne nemnda bestemme at institusjonen skulle stenges midlertidig. Den endelige avgjørelsen av om godkjenningen skulle trekkes tilbake, lå under departementet. Skjedde dette, måtte nemnda sørge for at barna ble anbrakt på passende måte. I rundskriv nr. 4 om barnevernet ble det påpekt at misforhold først og fremst skulle søkes rettet på i tillitsfullt samarbeid mellom barnevernsnemnda og ledelsen for institusjonen. Det ble likevel presisert at ved alvorlige misforhold som gikk utover barna, måtte nemnda ikke vike tilbake for å opptre med bestemthet og om nødvendig treffe mer vidtgående tiltak som nevnt. I tilknytning til denne lovbestemmelsen nevnte forarbeidene til loven av 1953 at alvorlige misforhold ved barneinstitusjonene hadde forekommet flere ganger (Barnevernkomiteens instilling I 1951 s. 56). Fylkesmannen hadde et overordnet ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i fylket, herunder barnevernsinstitusjonene, jf. lovens § 15 og barnehjemsforskriften pkt XII nr. 3. Tilsynet var nærmere regulert i bestemmelser fastsatt av Sosialdepartementet 12. mars 1957. I henhold til § 6 skulle han føre overtilsyn med at alle barnevernsinstitusjoner i fylket var innrettet og ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver enkelt institusjon og styrer var godkjent på lovbestemt måte. Han skulle i den forbindelse sørge for besøk hos institusjonene så ofte som det ble ansett påkrevd, jf. § 7. Hvert år innen utgangen av februar skulle han etter § 8 sende departementet rappport om barnevernets stilling i fylket. Sosialdepartementet var øverste tilsynsmyndighet, jf. barnevernloven § 13 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr. 4. Det ble framholdt i St.meld. nr. 32 (197677) at barnehjemsforskriftens regler om tilsyn med fordel kunne vært mer detaljerte. Sosialdepartementet hadde ifølge stortingsmeldingen i lengre tid tatt sikte på å omarbeide forskriftene, men hadde foreløpig ikke fått startet arbeidet.

6.4.4 Tilsynet med det enkelte barn

Barnevernsnemnda hadde ansvaret for å føre tilsyn med det enkelte barn som var under omsorg, jf. § 32. Dette gjaldt etter ordlyden kun fosterbarn, men på grunnlag av bestemmelsene om tilsyn med institusjonene bestemte departementet at plikten også gjaldt barn som var plassert i barnehjem eller på andre måter, se Sosialdepartementets rundskriv nr. 3 s. 18. Dette ble støttet i juridisk teori, ut fra at det ble ansett å være 62

"innlysende riktig og nødvendig" at også disse barna var omfattet av tilsynsplikten, og at begrensningen i ordlyden måtte antas å bero på en ren forglemmelse fra lovgiverens side (Sveri 1957 s. 206207). Følgelig skulle også barn plassert i barnehjem mv. ha en tilsynsfører etter barnevernloven § 34 (rundskriv nr. 3 s. 18). Plikten til å sørge for tilsynsfører påhvilte den kommunen hvor barnet var plassert, jf. § 33 første ledd og § 42 første ledd, med mindre kommunen som anbrakte barnet, eide barnehjemmet. Som tilsynsfører kunne man benytte ansatte i den kommunale sosialadministrasjonen eller andre som var særlig skikket og villige til å påta seg vervet. I rundskriv nr. 5 anbefalte departementet det første. For barn i institusjon ble det ansett naturlig at de personer som førte tilsyn med institusjonen, også ble oppnevnt som tilsynsførere for barna der (rundskriv nr. 3 s. 18, Sveri 1957 s. 207). Fosterbarn plassert i egen kommune burde ifølge rundskrivet få som tilsynsfører den samme person i den kommunale barnevernsadministrasjon som hadde hatt kontakt med barnet før anbringelsen og overlevert barnet til fosterhjemmet. For barn i barnehjem ville ikke dette være gjennomførbart, siden tilsynet vanligvis skulle utføres av barnevernsnemnda i den kommunen der barnehjemmet lå. Den nemnda som utførte tilsynet, skulle isteden holde den nemnda som hadde anbrakt barnet, underrettet om barnets forhold gjennom en årlig rapport, jf. rundskrivnr. 3 s. 18. Det er klart at dette førte til at tilsynsføreren hadde et fjernere forhold til barnet enn det som kunne være tilfellet for fosterbarn. Som nevnt hadde tilsynsføreren ansvar for å påse at barnet fikk den omsorg det hadde behov for, jf. barnehjemsforskriften pkt. XII nr. 1. Det påhvilte også tilsynsføreren et ansvar for å følge med på om barnet trivdes og følte seg trygt, jf. lovens § 42. Tilsynet rettet seg mot så vel barnets miljø som dets fysiske helse og psykiske vekst (Sveri 1957 s. 207). I ettertid framstår det som et naturlig ledd i dette å påse at forbudet mot korporlig refselse ble overholdt, men det er uklart hvilket fokus det var på dette forbudet i forskjellige deler av mandatperioden. I rundskriv nr. 29 fra 1961 om ettervern omtales tilsynsførerens arbeidsmåte i forhold til barn i institusjon (punkt VI Mens barnet er i institusjon): "En må rekne med at kontakten mellom tilsynsverjen og barnet i hovedsak vil skje gjennom brevveksling. Det vil bety meget for barnet om det føler en slik tilknytting til tilsynsverjen at det er glad for å få brev fra denne og sjøl gjerne skriver til ham (henne) om det daglige livet i institusjonen, om interesser og opplevelser, framtidsplaner osv. Det er viktig at barnet kan skrive fritt til tilsynsverjen. Men dette forutsetter en viss innsikt fra dennes side i hvordan barnet vil oppfatte sin situasjon. En må rekne med at barnet vil gi et billede av institusjonen slik forholdene fortoner seg for barnet til enhver tid, noe som igjen henger naturlig sammen med barnets problemer og årsaken til anbringelsen. Dette må tilsynsverjen være klar over og vurdere brevene ut fra dette. Tilsynsverjen må være varsom med å bryte opp det tillitsforholdet som han (hun) forsøker å bygge opp ved å røpe den unges betroelser eller vise fram brev som er skrevet til tilsynsverjen personlig uten at den unge har gitt tillatelse til dette. Samtidig må den unge helt fra begynnelsen være klar over at tilsynsverjen opptrer på vegne av barnevernsnemnda og derfor må samrå med denne når det gjelder viktige avgjerder og spørsmål nemnda bør ta standpunkt til." Det het videre at det vanligvis ville være naturlig at kontakten mellom institusjonen og nemnda delvis gikk gjennom tilsynsføreren, "særlig gjennom besøk i institusjonen 63

eller gjennom muntlige rapporter og meldinger om den unge fra institusjonen". Men tilsynsføreren måtte alltid være klar over sin rolle som mellommann. En annen side av tilsynsførerens arbeid ville være kontakten med barnets hjem. Rundskrivet sa at det kunne være hensiktsmessig å oppnevne tilsynsfører også for hjemmet dersom det var andre barn der, og at det da kunne være naturlig å oppnevne den samme. Intensjonene med tilsynsførerordningen var følgelig gode. Hvis barnet fikk et så nært forhold til tilsynsføreren som det forutsettes her, kunne det både virke preventivt i forhold til omsorgssvikt og bidra til at uheldige forhold kom fram i lyset. Spørsmålet er om og hvordan dette ble fulgt opp i praksis (jf. kapittel 7 nedenfor).

6.4.5 Kroppslig refselse

I 1945 fantes fortsatt enkelte lovbestemmelser som ga hjemmel for å benytte kroppslig refselse mot barn. Vergerådsloven § 37 ga Kongen myndighet til å fastsette de refselsesmidler som kunne anvendes ved skolehjemmene. I 1948 ble det sendt instruks til disse hjemmene om at kroppslig refselse var forbudt, og lignende bestemmelse ble truffet for tvangsskolene. I skolelovene var det tidligere tatt inn slikt forbud, og i lov om spesialskoler ble det gjort da den ble vedtatt i 1951. Etter vergerådsloven § 4 kunne vergerådet i visse tilfeller henstille til barnets foresatte i hjemmet om å tildele barnet slik refselse som lovgivningen hjemlet. Påtalemyndigheten kunne etter §§ 42, 43 og 44 henstille om at barnet ble refset. Disse gjenværende bestemmelsene i vergerådsloven ble opphevet ved barnevernloven av 1953. Den eneste hjemmelsen for kroppslig refselse som da gjensto, var lov av 20. juni 1891 om Indskrænkning i Anvendelsen af legemlig Revselse. Den ga foreldrene rett til å anvende måteholden legemlig refselse på barna sine, til fremme av oppdragelsens øyemed. Bestemmelsen ble opphevet i 1972. Etter dette var den rådende oppfatning at foreldrene ikke lenger hadde adgang til å benytte korporlig avstraffelse, men for å gjøre det helt klart ble et forbud mot vold og annen skadelig behandling i oppdragelsen i 1987 tatt inn i barneloven § 30. For barnevernsinstitusjoner har det fra 1953 vært et uttrykkelig forbud i barnevernloven § 42 mot å benytte kroppslig refselse. I barnehjemsforskriften het det at heller ikke andre former for straff burde benyttes, så som isolering, tilbakeholding av lommepenger, forbud mot å delta i fornøyelser o.l. (pkt. III). Disse virkemidlene var altså ikke absolutt forbudt, men skulle benyttes med stor varsomhet (om husarrest se nedenfor punkt 6.5.3 om frihetsberøvelse). I St.meld. nr. 32 (197677) ble barnehjemsforskriftens avsnitt om refselser kritisert for å være vagt.

6.4.6 Ble reglene fulgt?

I Sivilombudsmannens årsmelding 1974 (s. 19-21) er det en uttalelse om Bergens guttehjem. Sivilombudsmannen fant det meget uheldig at guttehjemmet i alle år var drevet uten at hjemmet eller styreren var formelt godkjent av barnevernsnemnda eller departementet, slik barnevernloven § 40 krevde. Videre kritiserer han at det i periodene september 1955 til mars 1960 og mars 1969 til juni 1970 i det hele tatt ikke var oppnevnt noen til å føre tilsyn med hjemmet etter barnevernloven § 42. For de 64

periodene da det hadde vært tilsyn, var det ikke mulig å konstatere om tilsynet var i samsvar med lov og forskrifter, ettersom det ikke var gitt skriftlige rapporter eller protokollert noe fra muntlige rapporter. Det fremgår også at det hadde foregått korporlig avstraffelse ved hjemmet. Spørsmålet om reglene om barnehjem som fantes i lov og forskrifter, ble etterlevd i praksis, ble på generelt grunnlag tatt opp til drøftelse i St.meld. nr. 32 (197677) (s. 20.) Sivilombudsmannens undersøkelse av Bergens guttehjem ble trukket fram, idet den ga inntrykk av at det kunne være store mangler på dette punktet. Meldingen trekker spesielt fram den manglende godkjenningen, det helt manglende tilsynet i perioder og fraværet av rapportering fra det tilsynet som hadde vært utført. Denne saken viste etter regjeringens syn at det var et klart behov for aktiv kontroll fra overordnede myndigheter for å sikre at regelsettet ble fulgt. Det ble også nevnt at saken ga grunn til å reise spørsmål om behovet for mer generelle tilsynsordninger for eksempel av typen barneombud eller et mer aktivt tilsyn fra Sivilombudsmannen (St.meld. nr. 32 (197677) s. 20. Se også Sivilombudsmannens årsmelding 1967 s. 78-113 om spesialskolene for evneveike, som er nærmere omtalt i punkt 8.6 nedenfor.)

6.5

Straffesanksjonerte overgrep

6.5.1 Straffebestemmelsenes betydning

Det som kan karakteriseres som overgrep mot barn i institusjon, er straffbart etter ulike bestemmelser i straffeloven. Her skal det gis en oversikt over straffebestemmelsene, dels for å vise hvordan lovgiveren har vurdert slike forhold i perioden, dels for mer konkret å vise hvilke sanksjoner overtrederen utsatte seg for ved å begå overgrepene. Dette er en side ved barnas rettssikkerhet i institusjon. Den praktiske betydningen i den sammenheng avhenger likevel av om overgrepene kom fram i dagens lys, ble anmeldt, forfulgt av påtalemyndigheten og pådømt. Om dette skjedde, avhang av om det var noen der til å se dem (andre) ansatte, tilsynsmyndigheter eller utenforstående og deres holdning til det de så. Kontrollordningene er nevnt ovenfor, og praksis i den forbindelse behandles nedenfor i kapittel 7. Mulighetene for forfølgelse og pådømmelse berodde i stor grad på om overgrepet lot seg bevise, og strafferettens beviskrav er strenge. Hvis forholdet til slutt ble pådømt, kunne dette for barnet i noen tilfeller kjennes som en oppreisning, og det ville normalt føre til at overgriperen ikke kunne fortsette som før. Han kunne fradømmes sin stilling etter straffeloven § 29 for en bestemt tid inntil 5 år eller for alltid, når allmenne hensyn krevde det. Men overgrepet mot barnet var uansett begått. Skal barnets rettssikkerhet i institusjon ivaretas fullt ut, må det skje gjennom forebygging av overgrep. I den forbindelse har strafferettslige sanksjoner betydning bare hvis de har en allmennpreventiv effekt. Om de har det, er gjenstand for en løpende debatt som utvalget ikke går inn i. Ut fra formålet med denne framstillingen er det ikke grunn til å gå nærmere inn på vilkårene i de ulike straffebestemmelsene eller straffeutmålingen. Det alminnelige 65

skyldkravet etter straffeloven er forsett, som enkelt sagt er oppfylt hvis den som begikk lovovertredelsen, var klar over hva han eller hun gjorde. De trenger ikke ha vært klar over at det de gjorde, var ulovlig. Noen av handlingene er straffbare også i sin uaktsomme form, for eksempel legemsbeskadigelse som fører til sykdom i minst to uker eller uhelbredelig skade, jf. straffeloven § 237. Utvalget går ikke nærmere inn på dette.

6.5.2 Vold

Vold rammes av bestemmelsene i straffeloven § 228 om legemsfornærmelse og § 229 om legemsbeskadigelse. Grovere tilfeller går inn under andre bestemmelser i samme kapittel i loven. Det skal generelt lite til før en handling er å anse som legemsfornærmelse. De aller fleste former for kroppslig refselse, som ørefik, ris, andre slag, spark, klyping, vridning av armer m.m., er straffbare når det ikke finnes et uttrykkelig unntak. På den tiden da kroppslig refselse i noen grad var tillatt, påvirket dette grensene for det straffbare. Som det framgår ovenfor, har dette vært helt forbudt i barnevernsinsitusjoner fra 1953, og stort sett fra noen år tidligere (se ovenfor). Til belysning av hva dette innebærer, kan nevnes forarbeidene til det uttrykkelige forbudet mot vold i foreldrenes oppdragelse av barna sine som kom inn i barneloven i 1987. Der uttalte lovgiveren at det bare er adgang til holding eller hindring av barnet for å unngå at det volder skade på seg selv eller andre eller på ting. Lette klaps godtas, men heller ikke dette skal brukes som avstraffelse i ettertid (se Ot.prp. nr. 8 (198687) s. 7, Innst. O. nr. 20 (198687) s. 34). Overtredelse er straffbart etter de nevnte bestemmelsene i straffeloven. Noe lenger enn dette vil det iallfall ikke ha vært tillatt for institusjoner å gå etter at kroppslig refselse ble forbudt. Det må likevel tas i betraktning at det tar tid fra rettsregler er vedtatt, til de blir internalisert i befolkningen, særlig når det gjelder familietradisjoner og lignende forhold i dagliglivet. Strafferammen for de mildeste overgrepene er fengsel i inntil 6 måneder, men den øker til inntil 5 år hvis skaden er betydelig. Legemsbeskadigelse straffes med fengsel i inntil 3 år i utgangspunktet, men straffen kan øke til inntil 21 år hvis legemsbeskadigelsen er grov og utført med særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter. Ved vurderingen av det siste skal det blant annet tas hensyn til om volden er utført mot en forsvarsløs person, og om den har karakter av mishandling, se straffeloven § 232. Lovens strafferammer brukes sjelden fullt ut.

6.5.3 Frihetsberøvelse, tvang og trusler

Innesperring av barn har vært brukt dels som avstraffelse, dels for å hindre barn i å utføre uønskede handlinger. Uansett formål faller det inn under forbudet mot ulovlig frihetsberøvelse i straffeloven § 223, med mindre det finnes et grunnlag for å anse det lovlig. Foreldremyndigheten kunne være et slikt grunnlag, og det var antatt at foreldrene hadde en viss adgang til å benytte husarrest som ledd i oppdragelsen. Den måtte ikke brukes utover en forholdsvis kort tid eller skje på noen måte som kunne skade barnet, for eksempel i mørke og/eller små rom eller under andre usedvanlige forhold som skapte fare for angstpregede reaksjoner (Bratholm 1969 s. 95, Backer 66

1982 s. 193). Som det framgår ovenfor, gikk foreldrenes rett til å bruke fysiske virkemidler i oppdragelsen lenger enn barnehjemmenes. Det het som nevnt i barnehjemsforskriften at midler som isolering mv. ikke burde benyttes. Siden dette ikke innebærer et absolutt forbud, kan det antakelig sies at barnehjemmene hadde en viss adgang til å bruke husarrest som ledd i oppdragelsen, men at denne ikke gikk så langt som foreldrenes og kun skulle benyttes unntaksvis. Tvang er straffbart etter § 222, og trusler om vold og andre straffbare forhold som er egnet til å framkalle alvorlig frykt, rammes av § 227. Begge har en strafferamme på 3 år.

6.5.4 Seksuelle overgrep

Ulike former for seksuelle overgrep har vært straffbare siden straffeloven kom i 1902, etter straffeloven kapittel 19 som fram til 2000 hadde navnet Sedelighetsforbrytelser. Ved lov nr. 76/2000 ble det gjort ganske omfattende endringer i kapitlet, som også skiftet navn til Seksualforbrytelser. Framstillingen videre gjelder de bestemmelsene som gjaldt fram til 2000. I dagens lov brukes ordet "seksuell" om det som tidligere ble kalt "utuktig". Nedenfor omtales overtredelsene som "utuktige" siden det var det som gjaldt i mandatperioden. Utuktig omgang er den groveste blant sedelighetsforbrytelsene og omfatter samleie, samleielignende handlinger og seksuelle surrogathandlinger av forskjellige slag (Andenæs 1971 s. 94). Gjennomføres den ved tvang i form av vold eller trusler, er det voldtekt, som da som nå kan straffes med fengsel i inntil 10 år etter § 192. Uavhengig av voldsutøvelse har det fra 1963 vært straffbart etter § 199 å ha utuktig omgang med "noen som er innsatt i anstalt under barnevernet" (se nå § 194 om seksuell omgang med noen som er plassert i institusjon under barnevernet). Bestemmelsen eksisterte også tidligere, men da med uttrykket "oppdragelsesanstalt". For øvrig kunne utuktig omgang i institusjon også falle inn under § 194, som krevde misbruk av avhengighetsforhold eller trussel. For begge var strafferammen 5 år. Utuktig omgang med barn under 14 år ble straffet med inntil 10 års fengsel etter § 195. Gjaldt det unge mellom 14 og 16 år, var strafferammen 5 år. Det følger av dette at samme handling kunne rammes av flere av straffebestemmelsene, og i så fall ble straffen høyere enn for den enkelte forbrytelse, se straffeloven § 62. Andre og mildere straffebestemmelser retter seg mot utuktig handling, som omfatter berøring av kjønnsorganene eller "klussing". Dette var straffbart etter § 212 annet ledd hvis det ble gjort med barn og unge under 16 år, med en strafferamme på inntil 3 års fengsel. Den mildeste gruppen av seksuelle overtredelser er utuktig atferd. Forskjellen fra handling er at handlingen skjer med en annen, mens atferden skjer overfor, typisk blotting, som var straffbart med fengsel inntil 1 år etter § 212 første ledd.

6.5.5 Vanskjøtsel

Grov eller gjentatt omsorgssvikt og mishandling overfor barn i institusjon kunne også rammes av straffeloven § 219. Den er en egen bestemmelse som retter seg mot vanrøkt, mishandling eller annen lignende atferd overfor noen som hører til gjerningspersonens husstand eller er undergitt hans eller hennes omsorg, forutsatt at personen på grunn av alder eller lignende er ute av stand til å hjelpe seg selv. Antakelig gjelder ikke det siste vilkåret der personen hører til vedkommendes husstand (Matningsdal 2002 s. 104 note 1611). Bestemmelsen krever også at den ansvarlige oftere eller grovt krenker sine plikter, noe som vil avhenge av barnets alder og selvstendighet på ulike områder. Bestemmelsen har en strafferamme på 2 års fengsel. Medfører handlingen betydelig helseskade, kan den straffes med opptil 6 år.

6.5.6 Andre lovbestemmelser

Uønsket atferd overfor barn og unge i institusjon kunne også rammes av straffeloven § 390 a, som retter seg mot skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd. Dette er en forseelse som kom inn i loven i 1955. Den hadde i utvalgets mandatperiode en strafferamme på 6 måneder. "Hensynsløs" regnes som en ganske sterk karakteristikk, som vanligvis forutsetter at atferden "helt klart er moralsk forkastelig" (Matningsdal 2002 s. 144 note 2452, jf. Ot.prp. nr. 41 (1954) s. 23). Ble barnet rakket ned på verbalt, enten overfor det selv eller ved omtale til andre, kunne bestemmelsene om ærekrenkelser i straffeloven § 246 og § 247 anvendes. Også barn og unge er beskyttet etter disse bestemmelsene, selv om slike straffesaker er lite praktisk. Krenkelse av privatlivets fred rammes av straffeloven § 390. Den forutsetter at det gis offentlig meddelelse om personlige forhold, som betyr at det skjer i nærvær av et større antall personer. Det kunne for eksempel skje ved at en ansatt fortalte om et barns personlige forhold ved en samling av mange barn på barnehjemmet. Gjennomgangen viser at ett og samme forhold overfor barn i institusjon kunne rammes av flere av straffelovens bestemmelser. I så fall kunne (og kan) de brukes sammen og føre til høyere straff etter straffeloven § 62.

6.5.7 Rettspraksis i straffesaker

Utvalget har ved hjelp av Lovdata foretatt søk i Høyesteretts avgjørelser og dessuten manuelt gjennomgått headingene under de aktuelle lovbestemmelsene i Norsk Retstidende for mandatperioden, med sikte på å finne dommer som gjelder forhold i institusjoner hvor barna var plassert av barnevernet. På Lovdata ligger dommer inne fra tidlig på 1900-tallet. I denne forbindelse er det straffesaker som har interesse. Erstatningssaker blir omhandlet senere (jf. kapittel 11). Søket har bare resultert i én høyesterettsdom fra perioden. Det er Rt. 1964 s. 1257, hvor en midlertidig bestyrer av et barnehjem ble dømt etter strl. § 195 første ledd og § 197 for utuktig omgang i form av onanering med en 12 år gammel gutt som sto under 68

hans myndighet og oppsikt, og for utuktig handling i form av beføling med den samme og med en gutt på 15 år. Høyesterett endret straffen fra betinget fengsel i 1 år 6 måneder til ubetinget fengsel i 1 år. Navnet på barnehjemmet er ikke oppgitt i dommen, men det knyttes til Indremisjonsforbundet. Han arbeidet ved barnehjemmet fra 1961 til den aktuelle saken kom opp i 1964. Lagmannsretten antok at hans handlinger ikke hadde påført guttene noen særlig skade. Høyesterett tok ikke stilling til dette, men mente at det ikke burde bli tale om i dette tilfelle å anvende betinget dom. Utvalget har vurdert å foreta nærmere undersøkelser av underrettspraksis, for eksempel ved å gå igjennom dommer for ett eller to år i mandatperioden ved en eller to herreds- eller byretter. Fordi det ikke finnes en registreringsordning som kunne gi informasjon om relevante saker, ville det imidlertid bety at alle dommene for de aktuelle årene i domstolen måtte undersøkes. Dette ble bekreftet av justitiarius ved to domstoler, som frarådet å foreta en slik undersøkelse ut fra de praktiske problemene den ville by på. Oppgaven ble følgelig for omfattende i forhold til den tiden utvalget har hatt til rådighet, og det ville være tilfeldig om aktuelle saker kom opp ved et slikt begrenset søk. I en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 20.11.2002 om gjenopptakelse av tidligere avslått søknad om uførepensjon, framkommer det at søkeren hadde bodd på barnehjem i Bergen og der blitt utsatt for seksuelle overgrep. Hun kom dit i 1972 og var der til hun i 1976 ble flyttet over til et ungdomshjem. I rettens merknader heter det at voldtekten i 197576 er erkjent av Bergen kommune i et hemmelig forlik, og at saken førte til en gransking av forholdene ved alle barnevernsinstitusjoner i Bergen i dette tidsrommet.

Kapittel 7 Tilsynsfunksjonen: Prinsipper, ansvarsforhold og praksis

7.1 Innledning

Hensikten med et tilsynsapparat har alltid vært å skulle kontrollere at omsorgen, behandlingen og pleien av bortsatte barn har en tilstrekkelig kvalitet. I mandatperioden var det flere instanser som skulle føre tilsyn med barneinstitusjonene. De viktigste var Sosialdepartementets barnevernsinspektører, fylkesmennenes barnevernssekretærer og de kommunale barnevernsnemndene. Før vergerådsloven av 1896 var det ingen ytre, offentlige instrukser som la føringer på drift og innhold av barneforsorgens institusjoner. Tilsynet med driften var inntil da et internt anliggende. Med vergerådsloven ble det stadfestet et offentlig ansvar for tilsyn av barn plassert av vergerådet i barnehjem og skolehjem. På slutten av 1940-tallet ble det ansatt tre barnevernsinspektører som fikk som oppgave å veilede organisasjoner som drev barnevernsarbeid. Men vel så viktig var at de skulle ha fri adgang til barnevernsinstitusjonene for å forsikre seg om at den omsorgen og pleien barna fikk var tilstrekkelig. De hadde myndighet til å kreve å få opplysninger fra institusjonenes bestyrer, for på den måten å kunne danne seg et bilde av hvordan institusjonene ble drevet. Inspektørene ble etterfulgt av barnevernssekretærer som var underlagt 69

fylkesmannen i det aktuelle fylket. Både inspektørene og sekretærene var viktige instanser i tilsynsarbeidet. Det kommer blant annet til uttrykk ved at de fikk lagt ned flere barnehjem hvor forholdene var svært kritikkverdige. Som inspektørene og sekretærene skulle også barnevernsnemndene følge med i de forhold som barn og unge levde under på barnevernsinstitusjonene. De hadde også en oppgave i forbindelse med ettervernet. Det arkivmaterialet vi har funnet, tyder på at verken tilsyn eller ettervern fungerte tilfredsstillende i perioden 19451980.

7.2

Tilsynsordningen i historisk perspektiv

Det er ingen overdrivelse å si at tilsynet med bortsatte barn i perioden før barnevernloven ble innført i 1953, var mangelfullt, og at det fungerte dårlig ut fra sine forutsetninger. Det var et tilbakevendende tema i pressen og i den offentlige debatten om hvorvidt samfunnet hadde tilstrekkelig kontroll med og innsikt i hvilke behandling vergerådsbarna fikk, enten det gjaldt i institusjoner eller i fosterhjem. Blant de mest kjente innleggene er Gabriel Scotts bok fra 1938, De vergeløse. Boken beskrev på en avslørende måte hvordan tilsynet lot seg bruke av pleieforeldre og lukket øynene for mishandling og omsorgssvikt overfor barn bortsatt i privat forpleining og i barnehjem. Tilsynsordningen hadde opprinnelig sitt utspring i 1800-tallets fattiglovgining. Etter en lov av 1821, om underholdningsplikt overfor barn født innenfor og utenfor ekteskap, hadde fattigkommisjonene anledning til å kontrollere at omsorgen og behandlingen av barna var tilstrekkelig god. Senere fattiglovgivning (1863) presiserte at tilsynet skulle tilse at barna fikk forsvarlig skolegang, forpleining og oppdragelse. Men disse bestemmelsene var begrenset til å gjelde skolepliktige barn innmeldt til fattigkommisjonene. Mindreårige barn og barn satt bort av foreldrene falt dermed utenfor tilsynsordningen. Verst stilt var trolig mindreårige barn som ble bortplassert til private, som ville ta imot barna for den minste årlige betaling. Vanligvis var det gårdbrukere som visste å utnytte barnets arbeidskraft. Først med de nye lovene av 1892 om underhold av uektefødte og ektefødte barn ble det etablert et særlig tilsyn med bortsatte barn i forpleining (Seip 1984: 193). Når et barn under åtte år ble bortsatt, skulle det heretter gis melding til sunnhetskommisjonen i anbringelseskommunen, som skulle tilse, helst ved en oppnevnt tilsynsverge, at barnet fikk ordentlig pleie. Loven gjaldt ikke for skolebarn og heller ikke for barn innsatt i spesielle institusjoner, da man mente at tilsynet her hørte inn under institusjonenes egne organer, for eksempel skolestyrene. Vi hadde knapt rundet århundreskiftet før den såkalte "pleiemødresaken" på ny satte tilsynsspørsmålet på den politiske dagsorden. Saken dreide seg om pleiemødre i Kristiania som hadde mishandlet barn, for det meste spedbarn, for enkelte med døden til følge (jf. kap. 3) Etterforskning ble satt i gang i 1901, og avsløringen var gruoppvekkende: 26 pleiebarn hadde omkommet i løpet av ett år, hvorav flere beviselig var tatt forsettlig av dage (Ot. prp. nr. 17 (190203), Motiver: 15). Pleiemødrene hadde enkelt klart å unndra seg tilsyn, og det vakte naturligvis harme i opinionen. En gjennomgang av beretningsmateriale fra sunnhetskommisjonene, de stedlige helserådene i de største byene, viste at den sviktende kontrollen langt fra bare gjaldt hovedstaden. I en rekke tilfeller var barn satt ut i privat pleie uten noen form for oppfølging og tilsyn. 70

I 1902 ble det nedsatt en komité som skulle utarbeide utkast til ny lov om tilsyn av pleiebarn, og etter mye debatt ble en ny tilsynslov sanksjonert i 1905. Den fikk navnet "lov om tilsyn med pleiebarn". Pleiebarn var barn som var bortsatt mot betaling og som ennå ikke var fylt 14 år. Loven innskjerpet tilsynet på en rekke områder og ga forskrifter for fosterhjem og barnehjem. Ingen måtte motta pleiebarn uten å ha fått tillatelse på forhånd. Hjemmene skulle forhåndsgodkjennes. De som mottok barn i forpleining, skulle være hederlige og pålitelige, og de skulle yte ordentlig og forsvarlig forpleining. Om ikke kravene ble tilfredsstilt, kunne tillatelsene trekkes tilbake. "Barnehjem, som er beregnet paa at modtage flere end to børn til samtidig forpleining, maa ikke aabnes eller tages i brug, forinden det er anmeldt til og godkjendt af helseraadet. Saadant hjem staar under tilsynet af helseraadet" (§ 2). Dersom forholdene i pleiehjemmet ikke var tilfredsstillende, skulle helserådet beskikke en mann eller kvinne som bodde i nærheten, og som var antatt å være skikket for vervet, til å føre det nærmere tilsynet med barnet. Den tilsynshavende har "mindst én gang i maaneden til ubestemt tid at indfinde sig i pleiehjemmet" (§ 6). Etter hvert tilsynsbesøk skulle det gis opptegnelser i en bok i pleiehjemmet. Dersom helserådet fant at et barn ikke ble ordentlig og forsvarlig forpleiet, eller at forholdene i pleiehjemmet eller betalingsvilkårene ikke ga "fornøden betryggelse", skulle helserådet overta omsorgen, eller anbringe barnet på tilfredsstillende måte (§ 8). Det var til en viss grad opp til kommunestyrene om de ville følge lovens bokstav, idet en rekke paragrafer var betinget av at kommunestyrene ønsket å innføre dem. Loven i sin helhet ble bare gjort gjeldende for et mindre antall kommuner. I 1936 var det en sjuendedel av landets kommuner som anvendte loven i sin helhet (Hagen 2001: 23). Lov om forsorg for barn av 1915, omtalt som "barneforsorgsloven", var ment å bøte på de begrensninger tilsynsordning etter pleiebarnsloven på landsbasis led under. Den innførte blant annet bestemmelser om enkelte tilsynskrav for de kommunene som ikke ønsker å følge bestemmelsen i pleiebarnsloven. Dersom fattigstyrene eller vergerådet ikke førte tilstrekkelig tilsyn med sine bortsatte barn, var helserådene nå pålagt å gjøre det. Helserådene hadde likeledes plikt til å føre tilsyn med privat anbrakte barn. Likevel ble ikke aldersgrensen for barn som hørte inn under lovens tilsynsordning, hevet fra 14 til 16 år før 1947 (§ 1), da vi fikk en midlertidig lov i påvente av en mer omfattende barnevernsreform, loven av 1953. Det tilsynet som så langt er omtalt, gjaldt fortrinnsvis barn satt bort i privat pleie. Det utgjorde den ene delen i et todelt tilsynssystem. Den andre delen omfattet tilsynet under vergerådene og forsorgsstyrene. Før "lov om behandlingen af forsømte børn" vergerådsloven av 1896 var det ingen ytre, offentlige instrukser som la føringer på drift og innhold av barneforsorgens institusjoner. Tilsynet med driften var inntil da et internt anliggende. Med vergerådsloven ble det stadfestet et offentlig ansvar for tilsyn av barn plassert av vergerådet i barnehjem og skolehjem. Vergerådsloven av 1896 (§ 24) påla vergerådene å føre regelmessig tilsyn med barn i barnehjem og deres behandling. Enten skulle vergerådet selv føre tilsyn, eller de skulle delegere myndigheten til noen de mente var skikket til det. Særlig gjaldt dette dersom barnet ble flyttet til en annen kommune enn der det bodde da det ble bortplassert. Ved mislighold skulle vergerådene forsøke å rette på dette. De var forpliktet til å sende inn rapporter til det ansvarlige departementet, Sosialdepartementet. 71

Vergerådene skulle ikke føre tilsyn med skolehjemsbarna. Det var Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde det formelle overordnede tilsyn med skolehjemmene. Her skulle hjemmets eget styre føre tilsyn, dessuten skulle barna ha tilsyn av lege og prest (§ 29 og 31). I skolehjemmene skulle barn som ikke kunne gå i normalskolen på grunn av sin oppførsel, barn som foreldrene eller andre ikke kunne hanskes med, vanskelige, "sædelig forkomne" og kriminelle barn, få et opphold slik at de kunne lære å innordne seg i samfunnet igjen. "Systemet var innviklet og uoversiktlig og medførte at tilsynet ikke fungerte som det skulle" (Hagen 2001: 72). Til tross for forskjellige lovtiltak i den gode hensikts tjeneste erfarte man gang på gang at tilsynet sviktet. Verken bestemmelsen i pleiebarnsloven eller barneforsorgsloven ble praktisert på en tilfredsstillende måte (Rundskriv av 30. nov 1938, Sosialdept.). I 1938 ble det opprettet et barnevernskontor i Sosialdepartementet. Noe av det første som ble gjort, var å sende ut et rundskriv som skulle skjerpe vergerådenes, fattigstyrenes og helserådenes tilsyn med bortsatte barn. Både i helserådene, forsorgsstyrene og vergerådene kunne det råde usikkerhet og uvitenhet om hvilke plikter de forskjellige tilsynsorganene var pålagt. Blant annet ble det påpekt at forsorgsstyrenes og vergerådenes plikt til å melde fra til helserådene om bortsatte barn ofte hadde sviktet. Rundskrivet innskjerpet helserådets tilsynsplikt og den plikt forsorgsstyret hadde til å gi melding om bortsatte barn. Ikke alle helseråd hadde oversikt over sin plikt til å føre tilsyn med pleiebarn og fosterbarn, fordi helserådene ikke fikk meldinger fra vergerådene og fattigstyrene om dette. Heller ikke vergerådene og fattigstyrene var klar over den plikt de hadde til å melde fra til helserådene om dette. Hovedregelen var at helserådet uten videre hadde plikt til å føre tilsyn med alle fosterbarn under 14 år som var bortsatt mot betaling. Til de forskjellige organers unnskyldning kan det i ettertid slås fast at tilsynsordningen i sin helhet mer minnet om et politisk lappeteppe enn et enhetlig og oversiktlig system. Dette erkjente langt på vei også Sosialdepartementet, da det ganske snart etter krigen innså at man ikke hadde tid til å vente på en ny barnevernsreform før det ble ryddet opp i de mange paragrafer knyttet til tilsyns- og godkjenningsmyndigheten. Som det også står å lese i departementets redegjørelse: "Det gjør i så måte ikke noe fra eller til enten det er reglene i pleiebarnsloven eller barneforsorgsloven som skal følges i kommunen" (Hagen 2001: 73). Før krigen var det, etter Hagens vurdering, kaotiske forhold med hensyn til tilsyn. Et annet ankepunkt som også ble rettet mot det tilsyn som helserådene førte, var at de hovedsakelig konsentrerte seg om de hygieniske forholdene og ikke interesserte seg for andre sider ved barnas ve og vel (Hagen 2001).

7.3

Oversikt over tilsynsordninger 19451980

Etter krigen innså man at det ikke var tid til å vente på en ny barnevernsreform før det ble ryddet opp i de mange paragrafer knyttet til tilsyns- og godkjenningsmyndigheten. I 1947 kom det en "midlertidig lov om tillegg til og endringer i lov om tilsyn med pleiebarn m.v. av 26. april 1905 og lov om forsorg for barn av 10. april 1915". Loven tok sikte på å styrke det tilsynet som var fastsatt i de tidligere lovene. Aldersgrensene for hvilke barn det skulle føres tilsyn med, ble hevet til 16 år. For de vanlige barnehjemmene ble det nå innført et særlig tilsyn fra Sosialdepartementets side. Departementet skulle se til at bestemmelsene i disse lovene blir fulgt. Loven av 1947 72

presiserte ellers at ikke bare de vanlige barnehjemmene, men alle typer av barnevernsinstitusjoner, som barnekrybber, barnehager og daghjem, nå skulle godkjennes av departementet. Helt nytt var også påbudet om at skoler og kurs for barnevernsarbeidere skulle underlegges departementets godkjenning, likeså skulle styrere i alle typer barnevernsinstitusjoner godkjennes av departementet. I et bredere perspektiv representerte den midlertidige loven av 1947 et første skitt i retning av å profesjonalisere barnevernsyrket i regi av staten. Departementet erkjente at det ikke kunne stilles store krav til teoretisk utdanning for barnevernsarbeid, men man ville arbeide for å høyne nivået både ved tilsetting av nytt personale og ved å gi eldre personale anledning til tilleggsutdanning (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 133, Rundskriv av 20.04.49). Et utvidet statlig engasjement kom også til uttrykk i 1947lovens nye prinsipper for statsstøtte til barnevernsinstitusjonene, som, med unntak av skolehjemmene, som til nå fortrinnsvis hadde drevet med private eller kommunale midler. Det ble bevilget 3 mill. kroner for straks å avhjelpe de største manglene i de eksisterende barnehjemmene, samtidig ble også de kommunale helserådene bedt om gi utførlige årsrapporter fra tilsyn i institusjonene, skrevet ut etter nye retningslinjer gitt av departementet. Da Barnevernskomiteen av 1947, som forberedte barnevernsreformen i 1953, la fram sin innstilling om barnevernet i 1951, var tilsynsordningen et av de sentrale kritikkpunktene. Alle sentrale tilsynsorganer vergerådene, forsorgsstyrene og helserådene fikk sitt pass påskrevet: "De barn verjerådene setter bort og som de altså selv prinsipalt skal ha tilsyn med blir ikke sett til så ofte og så inngående som forholdene skulle tilsi. Verjerådene utover landet synes ofte de har gjort sitt når de har sørget for anbringelse av barnet. Det etterfølgende tilsyn bryr de seg mindre om" (Inst. fra Barnevernskomiteen I., 1951: 49). Vergerådene hadde heller ikke i tilstrekkelig grad sørget for tilsyn gjennom helserådene. Når det gjaldt forsorgsstyrene, var kritikken om mulig enda skarpere. Utenfor de større byene "blir ikke dette tilsynet gjennomført i praksis, og meldingene til helserådene forsømmes visstnok ofte". Endelig viste erfaringene fra helserådene at selv om de fikk meldinger om bortsatte barn i distriktet, så ble tilsynet forsømt. Sosialdepartementet hadde det overordnede tilsynet og kontrollen med barnevernet og barnevernsinstitusjonene. Spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker, de tidligere skolehjemmene, ble i stor grad brukt som barnevernsinstitusjoner, men i og med at de skulle være skoler med pedagogisk innhold, sto de under Kirke- og undervisningsdepartementets myndighetsområde. Vi vil derfor behandle tilsynet med denne institusjonstypen for seg.

7.4

Barnevernsnemndenes tilsynsplikt

Hovedtrekket er at tilsynet med bortsatte barn fungerte svært dårlig i perioden før innføringen av lov om barnevern i 1953. Loven innskjerpet tilsynsplikten og understreket igjen at barnevernsinstitusjoner skulle godkjennes av departementet eller av den departementet hadde gitt fullmakt (§ 39). Det skulle foreligge en plan for institusjonens virksomhet, og institusjonen skulle være under oppsyn av et ansvarlig styre eller en tilsynskomité. Men loven ga også hjemmel for at når særlige grunner 73

talte for det, kunne departementet fravike denne regelen, noe som vel svekket tilsynsplikten som loven mente å innskjerpe. Det nye med loven av 1953 var opprettelsen av barnevernsnemndene og at disse skulle ta seg av oppgaver som tidligere var ivaretatt av vergerådene, de oppgaver forsorgsstyret hadde hatt med bortsetting og tilsyn med barn og helserådenes tilsynsoppgaver. Helserådene skulle heretter kun ha tilsyn med de hygieniske forholdene (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 163, rundskriv nr. 4, 1954). De fleste offentlige oppgaver i forbindelse med barnevernet ble dermed samlet i ett organ. Nemndene skulle følge med i de forhold som barn og unge levde under, og virke for bedre barnevern i kommunen (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 161, rundskriv nr. 1, 1954). De skulle ellers være bindeledd mellom institusjonene og de kommunale og statlige myndighetene. Nemndene skulle uttale seg om behov for institusjoner av ulike slag og om behov for økonomisk tilskudd. De hadde også en oppgave i forbindelse med ettervernet. "Nemnda skal bistå dem som blir utskrevet i den vanskelige overgangstid, bl.a. med å skaffe passende sysselsetting. Den skal oppnevne tilsynsverje som skal ha kontakt med den utskrevne, og nemnda kan også under ettervernet yte økonomisk hjelp inntil fylte 23 år." Departementet "henstiller til at kommunene tar de nødvendige skritt for å gi barnevernsnemndene så gode arbeidsforhold som råd er" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 1 1954: 5, Lov om barnevern 1953, kap. VI). Barnevernsnemndene skulle oppnevne en tilsynsfører for hvert barnehjem. Denne skulle også følge med i forholdene for hvert enkelt barn og ikke bare hjemmet generelt. Tilsynet skulle besøke hvert barnehjem minst seks ganger i året. Det var nødvendig at medlemmene av nemndene hadde god kjennskap til den enkelte barnevernsinstitusjon, til personalet og til forholdene i institusjonen. Samtlige medlemmer burde ha besøkt alle institusjonene. For det kontinuerlige tilsynet burde nemndene utpeke et par av sine medlemmer, eventuelt andre skikkede personer, som tilsynsfører for den enkelte institusjonen. Tilsynsføreren skulle være bindeleddet mellom nemnden og institusjonen og til enhver tid holde nemnden underrettet. Det var viktig at tilsynsføreren hadde et godt og tillitsfullt forhold både til personalet og barna. Departementet understreket at nemndene måtte se til at b ar n a fikk stor oppmerksomhet av de tilsynsførende. Departementet viser til barnevernloven § 42 om at nemnden skal se til at barna trives og føler seg trygge. Nemnden skal ha fortegnelse over a ll e barn i barneheim (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, rundskriv nr. 2), og "de tilsynsførende skal følge med i barnets forhold og gi rapporter til barnevernsnemnda" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 1: 56). Hvert barn skulle altså ha sin tilsynsfører. Tilsynsføreren trengte ikke å være medlem av nemnden. Det måtte være en person som var skikket og villig til å påta seg vervet, eller en kunne benytte noen av kommunens funksjonærer. Tilsynsføreren og barnevernsnemnden skulle stå i nær kontakt med hverandre, og gi hverandre de opplysningene som trengtes. Det ble også oppfordret til at tilsynsvergen skulle gjøre seg kjent med barnet i den ventetiden som kunne oppstå før plassering i institusjon (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 29 1961). Tilsynsføreren skulle skrive rapport til barnevernsnemnden ved hvert besøk hos barnet, men dette ble ikke alltid gjort. En del fylkesmenn påpeker at mange ikke ønsket å rapportere skriftlig, fordi rapportene skulle oppbevares og arkiveres.

Ved utførelsen av tilsynet hadde medlemmene av barnevernsnemnden, eller den de ga fullmakt, adgang til institusjonene, og de kunne kreve at styreren, styret eller tilsynskomiteen ga de opplysninger som var nødvendige for at tilsynet kunne bli utført tilfredsstillende. Det kunne for eksempel være å få se igjennom journaler for barna, regnskap eller om det var noen mangler ved bygningene osv. Dersom nemnden oppdaget tilfeller der driften ikke var i samsvar med loven, skulle den først ta dette opp med styreren, styret eller tilsynskomiteen for institusjonen og forsøke å få rettet forholdet på den måten. "Gjelder det alvorlige misforhold som går utover barna, må nemnden likevel ikke vike tilbake for å opptre med bestemthet og om nødvendig treffe mer vidtgående åtgjerder i samsvar med bestemmelsene i paragrafen [det refereres til § 43]" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 1 1954: 6.) Hvis nemnden ikke fikk rettet på forholdene via kontakt med ledelsen for institusjonen, hadde nemnden plikt til å melde fra til departementet. Dersom barnet trivdes dårlig, eller det hadde en atferd som ikke passet i institusjonen, kunne nemnden vedta å flytte barnet. Var det nemnden selv som hadde plassert barnet, skulle den sørge for ny plassering. Var barnet anbrakt av private, skulle nemnden hjelpe til med å finne en løsning. I spesielle tilfeller kunne barnevernsnemnden beslutte at en institusjon skulle stenges inntil departementets avgjørelse forelå. Da måtte nemnden selv plassere barna på annen forsvarlig måte. Det var nok ikke alltid så lett, da det ofte var mangel på plasser i barnehjem, og i tillegg mangel på fosterhjemsplasser. Det kunne også ha økonomiske implikasjoner, for enkelte barnehjem var dyrere enn andre. Dette kan være en årsak til at nemndene vegret seg for å gripe inn ved mistanke om dårlig stell. Ifølge barnevernloven av 1953 hadde nemnden ingen myndighet over barnet etter at det hadde fylt 21 år. Loven ga også mulighet for å oppheve omsorgen tidligere dersom "det ikke lenger er tilstrekkelig grunn for åtgjerdene" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv 29 1961: 19). Nemnden skulle i hvert enkelt tilfelle vurdere om det var forsvarlig å oppheve omsorgen. Da måtte nemnden "forvisse seg om at den utskrevne ved foreldres eller andres hjelp eller på egen hånd vil få tilfredsstillende underhold og utviklingsmuligheter. Det er meget viktig at nemndene ikke gir fra seg omsorgen før de er trygg på dette" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv 29 1961: 20). Barnevernloven § 50 sier også at "nemnda ved opphøret av omsorgen [...] skal være behjelpelig med å skaffe den unge passende sysselsetting. Dette bør skje i samråd med oppfostreren eller styreren for den institusjon der barnet har vært, og yrkesrettleier eller annen sakkyndig må såvidt mulig konsulteres" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv 29 1961: 20). Klær og reisepenger er det også nemndens oppgave å skaffe til veie. Den skal oppnevne tilsynsverje som skal ha kontakt med den utskrevne, og nemnda kan også under ettervernet yte økonomisk hjelp inntil fylte 23 år. Departementet understreker at nemnden ikke er noen domstol. Det skal være et organ som folk kan ha tillit til og et organ de kan vende seg til. Nemndene må derfor søke å unngå alt som kan gi den preg av straffemyndighet. "Det bør derfor søkes unngått at møter holdes i rettslokaler" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 2 1954: 11). En barnevernsnemnd besto av fem medlemmer, valgt av kommunestyret. Det ble valgt nye nemnder for hver kommunal valgperiode. I begynnelsen var det en dragkamp om makt og innflytelse i barnevernsnemndene mellom ulike sektorer og 75

profesjoner, deriblant jurister, teologer og leger. Landets biskoper aksjonerte for at prestene skulle få en stor plass i barnevernsnemndene, noe de også hadde i begynnelsen. Deres makt ble etter hver redusert, og sammensetningen av barnevernsnemndene endret seg (se tabell må nummereres), noe som vel også gjenspeiler både synet på nemndenes arbeidsoppgaver, og kanskje også endringer i synet på barn og hva barnehjemmene skulle være. Når husmødrene etter hvert blir den største gruppen og prestenes antall synker, kan det tyde på at det ble langt større vekt på å vurdere hvordan omsorgen av barna blir ivaretatt, framfor kristen oppdragelse. Tabell 7.1 Barnevernsnemndenes sammensetning 1954 715 kommuner Prester Leger Lærere Andre

Kilde: Gerd Hagen 2001: 140

1963 689 kommuner 194 184 490 Husmødre største gruppen

270 261 258

Gerd Hagen skriver at da hun kom til Telemark som barnevernssekretær, var det stor variasjon i nemndenes kunnskaper om barnevern og i engasjementet for oppgaven. Mange av nemndene hadde heller ikke hatt møter før hun meldte sin ankomst. Det var heller ikke lett for en ny barnevernssekretær å møte nemndene. "I mitt første møte med en nemnd, der presten var formann, innledet han med et skarpt angrep på barnevernloven og den utidige innblandingen fra staten. En annen formann, også en prest, saboterte møteinnkallingen (Hagen 2001: 155). Hun skriver videre at nemndenes protokoller og dokumenter ofte var svært mangelfulle, noe som kunne skyldes det nære kjennskapet nemndene hadde både til de barna de hadde tilsyn med, og til de personene som arbeidet i barnehjemmene. Man hadde ikke lyst til å protokollføre misligheter som kom til å stå der for alltid, når det kunne gjøres opp på annen måte. Ut fra det vi vet, kan vi anta at forholdene var likedan i andre fylker.

7.5

Departementets tilsynsplikt og barnevernsinspektørenes funksjon

I en midlertidig lov av 1947 ble det innført endringer i og tillegg til pleiebarnsloven og barneforsorgsloven. For de vanlige barnehjemmene ble det nå innført et særlig tilsyn fra departementets side, og de to første av tre statlige barnevernsinspektører, Ella Esp og Nellie Nilsen, ble snart tilsatt (Ot. prp. 15, 1947 / Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv av 20.04.49 fra Sosialdept.). Inspektørene skulle samarbeide med helserådene i tilsynsarbeidet, "et arbeid som hittil stort sett har vært mindre effektivt", og de skulle gi veiledning til organisasjoner og institusjoner som drev barnevernsarbeid. Vel så viktig var det at de skulle ha adgang til institusjonene og kunne kreve de opplysninger fra styret og styreren som tilsynet hadde behov for. Deres opprinnelige oppgave var å føre tilsyn med barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner som daghjem, parktantevirksomhetene, kolonier og barnepensjonater. Inspektørene skulle bistå departementet i barnevernsspørsmål. Det var for å få bedre kontroll og tilsyn med barnehjemsbarn og fosterbarn. I 1947 startet 76

arbeidet for å få ansatt en tredje inspektør, med to inspektører kunne man i beste fall få inspisert hver institusjon hvert tredje år (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 260, PM fra Ella Esp om ansettelse av en tredje barnevernsinspektør, datert september 1947). Dette forteller oss noe om hva det var mulig for dem å utrette. I 1950 ble en tredje barnevernsinspektør, Thora Lund, ansatt. Dette gjorde det mulig å inspisere hver institusjon en gang hvert annet år. De som ble ansatt som barnevernsinspektør, skulle ha spesialutdanning i barnevernsarbeid. Barnevernsinspektørene hørte inn under Sosialdepartementets 1. sosialkontor. I 1958 ble departementets kontorer splittet opp, og barnevernsinspektørene fikk da ulike ansvarsområder. Familie- og forbrukerdepartementet fikk ansvaret for daginstitusjonene og barnekoloniene, og Kirke- og undervisningsdepartementet for skolene for utdanning av småbarnspedagoger; hvert av departementene fikk da overført en inspektør hver (Rapport fra granskningsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen, avgitt 26. juni 2003: 47, note 118). Med denne ordningen gikk man fra en regional til en institusjonell differensiering. Da de tre barnevernsinspektørene virket sammen, var landet delt i tre regioner, og inspektørene hadde tilsyn med hver sin region. De reiste ofte på inspeksjonsbesøk sammen med fylkesmannen. - Thora Lund hadde ansvaret for Bergen og Hordaland, Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane, Nordland, Troms, Finnmark - Nellie Nilsen hadde ansvaret for Oppland, Telemark, Østfold, Aust-Agder, VestAgder, Akershus - Ella Esp hadde ansvaret for Vestfold, Buskerud, Sør-Trøndelag, Hedmark, Rogaland, Møre og Romsdal I instruksen for barnevernsinspektørene står det at de i første hånd skal utføre det overtilsyn med barnevernet som er tillagt departementet, og de skal etter nærmere bestemmelse delta i behandlingen av andre barnevernssaker. Videre heter det i instruksen at nemnder og institusjoner skal besøkes i den utstrekning oppgavene gjør det påkrevd og tiden tillater det. Tilsynet skal skje i samråd med fylkesmannen, barnevernssekretæren og andre organer. Inspektørene skal gi opplysninger og rettledning i barnevernsspørsmål til nemnder, institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner. Saker som departementet må ha kjennskap til, og saker de skal ta standpunkt i, skal legges fram på vanlig måte. Inspektørene skal gi skriftlig rapport etter hver reise, både om nemndenes virksomhet og institusjoner som er besøkt, og om eventuelle tiltak som er truffet. Ella Esp skriver i årsrapporten for 1949 at hun forsøker å skaffe seg en oversikt over hvordan barna har det, hvilket utstyr og hvilke lekemuligheter barna har, personalets innstilling overfor barna, personalets arbeidsvilkår og det økonomiske grunnlaget for virksomheten. Inspektørene er ikke kommet for å kritisere, men for å hjelpe så langt råd er, skriver hun. Denne holdningen resulterer i at styrere kommer med sine vanskeligheter og snakker om barn som er problematiske. Årsrapportene viser at inspektørene hadde et våkent blikk både for barna og for de som arbeidet i institusjonene, men det var ikke mye de kunne utrette med et besøk hvert tredje eller annet år. Men til tross for den begrensede muligheten de hadde for å inspisere 77

barnevernsinstitusjonene, fikk deres virksomhet konsekvenser, og de kunne komme til å avdekke uakseptable tilstander ved enkelte institusjoner. Som en følge av barnevernsinspektør Nellie Nilsens virksomhet ble det ved en inspeksjon høsten 1946 avdekket store mangler og til dels grov mishandling av 36 små barn ved et privat barnehjem i Bærum. Styreren ble fratatt godkjenning som hun hadde fått av hjemmets tilsynslege, som mente at alt var bra (se også avsnittet om tilsynslegens rolle). I tilsynsrapporten fra Nellie Nilsen heter det: "Jeg hadde ikke ventet å finne slike tilstander på en barneheim i Norge i dag. Alle barna virker tilbakestående. Noen av barna kan være født med lav intelligens, men med det stell barna har fått her hvor ingen har hatt tid til å ta seg av dem og hvor de ikke har hatt noen lekemuligheter, er det sannsynlig at dette tilbakestående utviklingsrinn for flere barns vedkommende er ervervet og ikke medfødt" (Ra, Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215). I 1948 skrev Ella Esp et PM om sine erfaringer fra tilsynsarbeidet. Her pekte hun på at når personalet flytter fra sted til sted, skaper det vanskeligheter for barna. Barna blir opprevet og "slemme" ved at personalet skifter, men først og fremst ved at styreren skifter. Personalet må derfor få bedre boforhold. De bør ha hvert sitt rom. På den tiden da Esp skrev dette, var barnehjemmene også personalets hjem. Hun skriver videre at personalet bør få bedre lønn, og at pensjonsforholdene må bedres. Det er ikke bare styrere som flytter og skaper vanskeligheter for barna. Det å flytte barn bør unngås så langt som mulig. Det er meget trist å se hvor ødelagt barna kan bli av å bli flyttet, skriver hun. Et annet forhold hun peker på, er de mange feilplasseringene, for mangelen på spesialinstitusjoner har ført til at barn med tilpasningsvansker blir plassert i vanlige barnehjem, evneveike barn likeså. At barna er evneveike, mener hun kan ha med manglende stimulans å gjøre. Alle som trenger spesialbehandling, bør få det og ikke ødelegge forholdene i vanlige barnehjem. Videre peker hun på at et barnehjem skal være et hjem og ikke en anstalt. Anstaltpreget forsterkes dersom reglementet spikres opp i oppholdsrommene. Barna skal også oppmuntres til å ha kontakt med foreldrene sine. Mange hjem har motsatt seg den kontakten. Det er altså flere og ulike forhold søm fører til at barnehjemmene ikke blir det hjemmet de er ment å skulle være, ifølge barnevernsinspektørene. For det første har det med dårlig økonomi å gjøre. Dårlig økonomi går ut over både barn og voksne. Men det kan også ha å gjøre med en holdning hos styreren og assistentene som fører til at barna blir isolert fra foreldrene sine og at anstaltpreget ved hjemmet blir framhevet. Som det framgår av PM-et, hadde inspektørene et våkent øye for mangler og mislighold i institusjonene. Den aktiviteten de to nye inspektørene utviste, førte til at flere institusjoner ble nedlagt. De fikk blant annet lagt ned Skien guttehjem. I 1949 var det en skandale ved dette guttehjemmet den såkalte prylehistorien (Young 2004). En barnehjemsgutt fortalte sin far at han var blitt prylt. Faren gikk til lensmannen. Slik kom saken offentligheten for øret. Inspektøren sier det var et trist syn som møtte henne. Det var så trist og sørgelig å se barnehjemsbestyreren. Det var synd på ham. Han var så utslitt. Det ble skrevet en rapport om forholdene, men da Sosialdepartementets barnevernskontor flyttet fra Viktoria terrasse, ble tilsynsrapportene brent for å skåne bestyreren. Barnehjemmet var jo allerede nedlagt. De brente også store deler av resten av arkivet, slik at kildesituasjonen når det gjelder barnevernsinspektørenes arbeid, er nokså ufullstendig (Gerd Hagen, personlig meddelelse). 78

Inspektørenes tilstandsrapport ved inngangen til 1950-årene lot liten tvil tilbake: Tilsynet utover i landet med barn i privat pleie eller i barnehjem var "meget mangelfullt og lite tilfredsstillende. Dette forhold kan ikke fortsette." Et lyspunkt var det imidlertid at tilsynet i de større byene fungerte bedre.

7.6

Fylkesmannens rolle i tilsynet og barnevernssekretærenes funksjon

I barnevernloven av 1953 står det at Sosialdepartementet skulle utarbeide en instruks for fylkesmannens tilsynsansvar. Ut fra instruksen skulle fylkesmannen føre tilsyn med at barnevernsarbeidet i kommunene ble utført i samsvar med barnevernloven. Han skulle også medvirke til å styrke barnevernet i fylket. Fylkesmannen skulle ha oversikt over behovet for barnevernsinstitusjoner i fylket, bistå med opplysninger, råd og rettledning i barnevernsspørsmål, og søke å fremme samarbeidet mellom de enkelte barnevernsnemnder i fylket og mellom disse og andre myndigheter. Han skulle holde overtilsyn med at barnevernsnemndene ga barn som kom inn under barnevernloven, den hjelp de hadde behov for. Han skulle holde seg underrettet om barn i fosterhjem og barnehjem, og om tilsynsførerens virksomhet, og sørge for at nemndene ga barna forsvarlig ettervern. Fylkesmannen skulle bistå nemndene i spørsmål angående plassering i fosterhjem og barnehjem, og også bistå med riktigere plassering av barnet dersom han kom over et tilfelle der plasseringen av barnet var uheldig. Han skulle føre overtilsyn med at alle barnevernsinstitusjoner i fylket ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver institusjon og styrer var godkjent, slik barnevernloven påla. For å kunne ivareta tilsynet burde han avlegge både nemnder og institusjoner besøk så ofte som ønskelig. Instruksen fastsatte at institusjonene burde besøkes minst en gang i året. Det skulle i tillegg føres tilsyn med at nemndenes bøker, kartotek og arkiv var i samsvar med forskriftene, og at de fastsatte skjemaer ble brukt. Hvert år innen utgangen av februar måned skulle fylkesmannen sende departementet en rapport om barnevernets stilling i fylket og om sin virksomhet på barnvernets område. Han skulle også ellers holde departementet underrettet om barnevernsspørsmål av særlig interesse og viktighet. Tilsyn med barnehjemmene var bare en liten del av fylkesmannens arbeidsansvar med barnvernet. Barneinstitusjonene innenfor hans ansvarsområde omfattet både barnehjem, barnehager, parktantevirksomheter, sommerpensjonater og andre institusjoner. Til å utføre tilsynsarbeidet skulle det ansettes en barnevernssekretær i hvert fylke. Flere barnevernssekretærstillinger ble opprettet i 1955. Opprettelsen av disse stillingene førte til at barnevernsnemndene fungerte bedre enn vergerådene hadde gjort. At fylkesmannen fikk ansvaret for tilsynet, førte også til at barnevernet fikk en høyere status, og det hjalp sekretærene i deres arbeid. I praksis erstattet barnevernssekretærene barnevernsinspektørene da to av dem etter hvert ble tildelt andre oppgaver. Instruksen for fylkesmannen og barnevernssekretæren var klar i 1957. Tanken var at barnevernssekretærene var bedre rustet enn inspektørene til å utføre tilsynsarbeidet, ved at de stod kommunene kulturelt og geografisk nærmere. Det var meningen at hvert fylke skulle ha en slik tjenestemann. Men det tok lang tid før alle fylkene fikk barnevernssekretærer. I noen fylker viste det seg at fylkesmennene var sterkt imot opprettelsen av slike stillinger. På statsbudsjettet for 79

195859 ble det for eksempel bevilget penger til en ny stilling som barnevernssekretær ved fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Han var ikke interessert. Finnmark fikk stillingen i stedet. Så sent som i 1961 var Aust-Agder, Østfold og Nord-Trøndelag uten barnevernssekretærer. Da det ble bevilget en ny stilling over statsbudsjettet for 1961, foreslo Thora Lund at Aust-Agder skulle få denne, da "dept. har hatt dårlig kontakt med dette fylke", mens man hadde god kontakt med de to andre fylkene (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 257, mappe oppretting av stillinger som barnevernssekretær 195761). Over budsjettet for 1962 fikk NordTrøndelag bevilget midler til opprettelse av en slik stilling, Østfold fikk midler på budsjettet for 1963. Bakgrunnen for denne prioriteringen var at det var vanskeligere med faglig hjelp i Nord-Trøndelag (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 258). Det var barnevernsinspektørene som hadde kontakt med fylkene og så hvilket behov de hadde. I hvilken rekkefølge fylkene fikk bevilget penger til barnevernssekretærstillingene, var avhengig av hvor god kontakt barnevernsinspektørene hadde med de ulike fylkene. I lang tid var flere stillinger som barnevernssekretær ubesatt. I de fleste tilfeller var det barnevernssekretæren som utførte tilsynsoppgavene i fylkesmannens navn. Barnevernssekretæren ble ansatt av Justisdepartementet etter innstilling fra fylkesmannen og Sosialdepartementet. Søkere til stillinger som barnevernssekretær måtte ha administrativ erfaring, spesialutdanning i barnevernsarbeid, psykologisk innsikt og praksis i arbeid med barn. De måtte eventuelt også forplikte seg til å gå et spesielt kurs for barnevernssekretærer. Barnevernssekretæren skulle utføre det daglige arbeidet med barnevernssakene og "bistå fylkesmennene i deres tilsyn med barnevernsvirksomheten" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 257, kopi av stillingsannonsen i Norsk Lysingsblad nr. 97, 26. april 1956). Selv om barnevernssekretærens instruks var klar, var det opp til fylkesmannen å bestemme hvordan barnevernssekretærene skulle utføre jobben sin. Dette førte til at barnevernssekretærene hadde ulike frihetsgrader til å utføre den oppgaven de var pålagt. Barnevernssekretæren var således forpliktet til å utføre annet arbeid dersom fylkesmannen bestemte dette. Barnevernssekretæren kunne bl.a. pålegges å bistå med det praktiske tilsynsarbeidet i tilstøtende fylker der det ikke var noen barnevernssekretær. Barnevernssekretæren måtte også finne seg i at stillingen kunne bli flyttet til en annen fylkeskommune dersom dette viste seg å være hensiktsmessig. Det daglige arbeidet kunne delegeres fra fylkesmannen til en annen funksjonær inntil barnevernssekretær ble ansatt. Barnevernssekretærenes arbeidsområde var stort og omfattende. De hadde en rekke oppgaver. Sekretærene skulle bistå nemndene med råd og veiledning, også i forbindelse med plassering av barna. De skulle besøke barnehjem og fosterhjem, og avlegge nemndene besøk. Barnevernssekretærene skulle ha konferanser med formenn i barnevernsnemndene og andre nemndsmedlemmer. De skulle gå igjennom arkiver og protokoller, informere om lovverket og om endringer i dette, informere om hva nemndenes arbeid gikk ut på, og opplyse allmennheten om barnevernet. Av andre oppgaver de kunne bli tillagt, kan nevnes leder av fylkets fosterhjemssentral, adopsjonsformidling, å ta avgjørelser i saker etter ekteskapsloven § 1 om inngåelse av ekteskap under lovlig alder og i saker angående barnebidrag og samværsrett. Bare en liten del av det arbeidet de utførte, gikk ut på å ha tilsyn med og besøke barnehjem og 80

de barna som var plassert der av barnevernet. I Telemark hadde Gerd Hagen for eksempel tilsyn med barn plassert i ulike fosterhjem i 28 kommuner foruten at hun hadde tilsynet med 6 barnehjem. Fylkesmennene var pålagt å sende inn tilsynsrapporter hvert år. Som det framgår av oversikten nedenfor, var det flere fylker som ikke sendte inn de årlige rapportene. I 1959 sendte departementet ut et rundskriv til fylkesmennene som skulle minne dem på innlevering av tilsynsrapporter. De ber om at "... det i rapporten bl.a. blir gitt opplysninger om i hvilken utstrekning barnevernsinstitusjonene har vært besøkt fra fylkeskontorene (av barnevernssekretæren) og om resultatene av disse besøk" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254, Rundskriv til fylkesmennene, kladd, 17. februar 1959). Bakgrunnen for dette skrivet var at det "synes å være lite inspeksjon fra barnevernssekretærene i institusjonene" (ibid.). Fylkesmennenes rapporter varierte både i form og innhold. Det var ikke alltid det ble levert rapporter, og mange ble levert for sent. Rapportenes omfang synes ikke å henge sammen med hvor mange barnehjem det er i et fylke, eller hvor mange besøk som ble foretatt. For eksempel er rapportene fra Aust-Agder på tre linjer, mens rapportene fra Telemark gjennomgående er fyldige og informative. Grunnen til at noen av rapportene er mangelfulle, kan variere: "Ikkje alt kan koma med i ein offisiell rapport, så mykje er gjort i det stille" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254, Sogn og Fjordane 1958). Tidvis er det også flere fylker som ikke har hatt barnevernssekretær. Dette har resultert både i mangel på tilsyn og tilsynsrapporter. Gerd Hagen sa i et intervju med utvalget at troen på at en kan avsløre overgrep og omsorgssvikt gjennom tilsyn, er overdrevet. Når vi leser tilsynsrapportene, er det få, om noen, rapporter om slike forhold. Ella Esps PM var mer nærgående i sin generelle beskrivelse av tilstanden ved barnehjemmene enn barnevernssekretærene var når de rapporterte fra det enkelte hjem. I 1972 skriver barnevernssekretæren i Østfold at hun store deler av året har vært beskjeftiget med andre saksområder, og "ikke kunnet utføre tilsyn ved nemndenes kontorer eller ved de forskjellige barnevernsinstitusjoner" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 256). En av grunnene til at tilsynet ikke fungerte som det skulle, kan være at besøkene ved barnehjemmene "dels har vært meldt på forhånd, dels ikke", slik det heter i fylkesmannsrapporten fra Buskerud i 1958 (ref.). Dette var et forhold som Gerd Hagen understreket, og som blir påpekt i flere av de personlige beretningene om oppvekst i barnehjem. De problematiske forhold barnevernssekretærene rapporterer om når det gjelder barnehjem, kan stort sett knyttes til fire saksforhold: - barnehjemmenes fysiske utforming - økonomi - personalproblemer - plasseringsproblemer og overbelegg Enkelte ganger kan vi lese om store problemer knyttet til spesifikke barnehjem, men også om rosverdige forhold. Ellers er kommentarene ofte meget generelle. Mange bemerkninger og store deler av rapportene handler om barnevernssekretærenes arbeid i sin alminnelighet. 81

7.6.1 Problemer knyttet til barnehjemmenes fysiske utforming

Når det gjelder kommentarer om den fysiske utformingen og den bygningsmessige standarden ved barnehjemmene, så fikk disse forholdene størst oppmerksomhet i slutten av 50årene, for siden å avta. I 1957, da de første fylkesmannsrapportene kom, var det flere fylker som rapporterte om dårlig bygningsmessig standard. I fylkesmannsrapporten fra Oslo og Akershus fra 1957 står det at "de fleste barnehjemmene trenger utbedringer og fornyelser og har som rimelig er, hatt økende driftsutgifter siste år". Buskerud 1957: Kun Modum barnehjem er nybygd etter krigen, de andre "holder til i gamle mur- eller trebygninger". En del modernisering og oppussing har funnet sted, men mye står igjen dersom "hjemmene skulle være fullt tidsmessige"(s. 2). Telemark 1957: "Barnehjemmets bygning er forøvrig altfor stor og uhensiktsmessig til at barnehjemmet kan bli tilfredsstillende." Om et annet barnehjem skrives det at hjemmet er i dårlig forfatning, planer for ombygging er godkjent, men ikke satt i verk. "Barnehjemmet bør imidlertid ikke fortsette i den tilstand det nå er." Troms 1957: Fru Schibsteds Minde var det ikke noe å utsette på. Konklusjonen var at hjemmet "drives på en tilfredsstillende måte". "Besøket var uanmeldt og barna så friske ut og så ut til å få godt stell. Men: kjøkkenet burde bli modernisert, lekkasje i taket over gangen må tettes." 1957 Møre og Romsdal: "Ved Sunnmøre barneheim er det minimalt med utstyr og det kunne være ønskelig med litt ominnredning." Dette forholdet bedrer seg ikke nevneverdig. I 1960 bemerkes det om Sunnmøre barneheim at huset ser nymalt og bra utvendig, "men inne var det svært nedslitt og meget primitivt utstyrt. De få møblene som var der, var lite pene. Skal en sammenligne barnehjemmet med andre hjem på Sunnmøre, faller det helt utenfor rammen, da standarden over det hele er meget høy. Det må kunne gjøres en del her for å få det triveligere." Det bemerkes at barna ikke hadde leker. Dårlig bygningsmessig standard og nedslitt bygningsmasse knyttes som regel opp mot dårlig økonomi. Derfor er det et paradoks når vi kan lese at dette barnehjemmet etter krigen hadde god økonomi, ja så god økonomi at de kunne låne ut penger til andre virksomheter drevet av Indremisjonen (Verpe 2001: 61). I 1953 ble det sendt en søknad til Sosialdepartementet om driftstilskudd. Det ble avslått på grunn av god økonomi. Den gode økonomien skyldes til dels at barnehjemmet ba om penger via aviser og ved direkte henvendelser blant annet til sognerådet. Ved barnevernlovens innføring i 1953 ble det stilt større krav til kontroll med institusjonenes drift, og det ble slutt på å skrive i avisen for å be om penger. Det er å anta at det førte til dårligere økonomi, noe som førte til kommentaren om det minimale utstyret, men det kan også være måten en forvaltet ressursene på, og uttrykk for en ideologi som gikk ut på ekstrem nøkternhet og at en skal være takknemlig for det en får. Endrede syn på barn får barnevernssekretærene til å etterspørre leker, mens det tidligere var snakk om å dekke barnas primære behov for mat og klær. På slutten av 1960-tallet blir kommentarer om den bygningsmessige standarden ved institusjonene mer sparsomme, men vi finner spredte anmerkninger helt fram til 82

slutten av 70-tallet. Da går kommentarene som regel ut på at det er et uhensiktsmessig forhold mellom bygningens størrelse og antall barn. Bygningene er ofte for store i forhold til det antall barn som bor på hjemmet. Mange barnehjem var bygget i en tid da antall barn i hvert enkelt hjem kunne være 30-40. På 60 tallet ble antallet anbefalt redusert til maksimum 15 barn.

7.6.2 Økonomiske problemer

Etter krigen ble flere barnehjem lagt ned på grunn av dårlig økonomi, sier Gerd Hagen i et intervju med utvalget. Med dårlig økonomi følger dårlig bemanning og dårlig stell. Dårlig stell kan utlegges som redusert omsorg. En skulle derfor kunne ha ventet at rapportene kommenterte den økonomiske situasjonen ved hjemmene i større grad enn det ble gjort. En grunn kan være at de barnehjemmene som var dårligst økonomisk stilt, allerede var lagt ned, men det kan også skyldes at kontrollen med økonomien ble bedre. Barnehjemmene ble etter hvert stilt mer likt etter hvert som inntektene kom som statstilskudd etter søknad. Dette tilskuddet gikk stort sett til oppussing og til leker. Barnehjemmene fikk også bidrag fra kommunene. Det kunne tyde på at hjemmene ble sikret økonomisk. Men det viser seg at kommunebidraget er et tveegget sverd. For kommunenes bidrag står i forhold til antall barn ved de ulike institusjonene. Når institusjonene får pålegg om å redusere barneantallet, så reduseres også de kommunale bidragene, noe som vanskeliggjør den økonomiske situasjonen ved noen hjem. Det skrives i rapporten fra Nordland i 1967 om Narvik menighets barnehjem: Hjemmet hadde noen økonomiske vanskeligheter på grunn av det lave belegget. Ellers rapporteres det fra Buskerud og Telemark helt opp til 1969 at barnehjem er nedlagt på grunn av dårlig økonomi. Den dårlige økonomien har ført til at bygningene ikke kan holdes i forskriftsmessig stand (Telemark) for fortsatt drift. I Møre og Romsdal klages det over dårlig økonomi både i 1958, 1962 og 1969 ved flere institusjoner, men det fører ikke til nedleggelse. I Finnmark skriver barnevernssekretæren i sin rapport for 1960 at den dårlige økonomien fører til at de ikke kan ansette en barnepleierske til, "bestyrerinnen mener at de ikke kan forsvare det økonomisk". I 1980 overtok fylkene det økonomiske ansvaret for planlegging og drift av barne- og ungdomshjem og mødrehjem. Bakgrunnen for lovendringen var bl.a. at en slik endring ville gi barne- og ungdomshjemmene og mødrehjemmene bedre økonomi. Grunnen til at den økonomiske situasjonen forverret seg mot slutten av 60-tallet, var at det ble mer bruk av fosterhjem og forebyggende tiltak, og at oppholdstiden for barn i barnehjem ble betydelig redusert. Dette hadde konsekvenser for barnehjemmenes inntjening, da pengene fulgte barna.

7.6.3 Personalproblemer

Dårlig økonomi har ulike følger. Det fører, som Gerd Hagen sier, til redusert og utilstrekkelig bemanning, til manglende bygningsmessig vedlikehold og til nedleggelse av institusjoner. I enkelte tilfeller klages det over de trange tider uten at konsekvensene av dette nevnes. 83

Mange rapporter handler om personalsituasjonen, og det er tre forhold det refereres til. Det er for lite hjelp, for dårlig utdannet hjelp det gjelder både styrere og assistenter og for ustabil hjelp. At mange av barnevernssekretærene hadde bemerkninger om den dårlige bemanningssituasjonen, at det var knapt med hjelp, kan ha minst to mulige forklaringer. Den ene er at barnehjemmene ikke har råd til å tilsette folk, slik de ga uttrykk for i Finnmark. Det andre forholdet dreier seg om problemer med å få tak i kvalifisert hjelp. Ofte kommer beklagelsen bare som et generelt utsagn som verken er knyttet til årsak eller til et bestemt barnehjem, som når rapporten fra Buskerud i 1957 lyder: Om personalet ellers "må det sies at det er knapt med hjelp de fleste steder". Det barnevernssekretærene i særlig grad bemerker, er vanskeligheter med å skaffe utdannet personale. Det er en vedvarende klage som strekker seg langt inn på 60-tallet. Når institusjonen er uten utdannet styrer, kan det bli mange vanskeligheter med driften, og konsekvensen kan bli at hjemmet må legges ned. Det heter i rapporten fra Telemark i 1968: "Hvite Bånd er et nytt og moderne hjem. I 1967/68 var institusjonen uten utdannet styrer, og det ble mange vansker med hensyn til driften av hjemmet. Styret fant det derfor nødvendig å innstille driften av hjemmet. Det har vært stengt siden 30/6-68." At et hjem ble stengt, behøver ikke bety at driften der var dårligere enn andre steder, men kan bero på et aktivt og årvåkent styre som tok affære når ting ikke var som de skulle være etter regelverket. Enkelte hjem ble ikke nedlagt selv om personalsituasjonen til tider kunne være uholdbar. I rapporten fra barnevernssekretæren i 1964 om forholdene ved Metodistkirkens barnehjem på Finnsnes i Troms heter det: "Det er fortsatt vanskelig å skaffe betjening. Undertiden har bestyrerinnen vært alene, bare med hjelp av et par helt unge piker. Under bestyrerinnens fravær, ferier o.l. har situasjonen som oftest vært uholdbar." Det er særlig fra de nordligste fylkene at deler av personalet består av svært unge piker. I Finnmark i 1960 klages det over at bestyrerinnen har ikke "funnet høve" til å ta departementets barnevernskurs, og "betjeningen forøvrig er unge og litt ansvarsløse piker". Vanskelighetene med å få tilsatt styrer med godkjent utdanning går som en rød tråd gjennom fylkesmannsrapportene. I rapporten fra Vestfold 1965 heter det: "For å få personale til barnehjemmene ser det ut som det stadig må dispenseres fra de krav departementet stiller for godkjenning. En håper derfor at det snart må bli aktuelt med et suppleringskurs for dem som allerede er tilsatt, og på lengre sikt må det vel arbeides henimot å bedre lønns- og personalforholdene for disse viktige stillinger i samfundet". Betegnelsen "personalvansker", som brukes enkelte ganger, kan dekke over ulike forhold som vansker med rekruttering, men det kan også dreie seg om samarbeidsvansker eller andre forhold som er direkte knyttet til en enkelt person uten at det nevnes. Når personalvanskene blir store, kan det føre til at institusjonen legges ned. Det rapporteres fra Oslo og Akershus i 1961: Elstad barnehjem ble i løpet av 1961 nedlagt på grunn av "personalvansker gjennom lengre tid". Barna ble plassert i fosterhjem. Personalvansker dreier seg også om stabiliteten av personalet ved den enkelte institusjon. Hyppige utskiftinger skaper problemer både for store og små. Kun enkelte ganger rettes oppmerksomheten mot hvilke følger og konsekvenser personalproblemene har for barna. "Det ustabile forholdet med styrere er uheldig for 84

barna [...] noen har opplevd mer eller mindre å knytte seg til tre forskjellige mennesketyper som styrere ved hjemmet," heter det i rapporten fra Buskerud i 1967. Fra Troms 1964 skrives det: "Noe uheldig med hyppig skifte av personale, både styrer og assistent skiftet ut i løpet av året. Det virker opprivende på barna og de voksne."

7.6.4 Plasseringsproblemer

Om personalproblemene var store, er de manglende plasseringsmulighetene for barn med tilpasningsvansker et enda større problem, skal vi tro tilsynsrapportene. Det førte til at barn med tilpasningsvansker kom på barnehjem, med alt dette måtte innebære av problemer for personalet, som ikke var utdannet til å takle slike barn, for ikke å snakke om hvilke problemer det kunne skape for de andre barna. Men ikke alle rapporterer om like dramatiske forhold som det er ved Mandal barnehjem i 1958. Barnevernssekretæren besøkte barnehjemmet i august 1958, og bestyrerinnen ba da om bistand til å få legeundersøkt, eventuelt omplassert, et barn med store tilpasningsvansker som hadde pyromane tendenser. I rapporten fra Telemark bemerker barnevernssekretæren både i 1960 og i 1961 at det er vanskelig å få anbrakt barn og ungdom med personlighetsvansker. "På den annen side er barnehjemmene i sin nåværende form ikke egnet til å ta imot slike." Dette kommer tydelig fram i rapporten fra Vestfold i 1966, der det står at det har blitt mer ro over barnehjemmet, og at forholdende kan betegnes som "tilfredsstillende" etter at barnevernsinspektør Thora Lund hjalp med å plassere to jenter på et ungdomshjem og skaffet en gutt med tilpasningsvansker plass på et guttehjem. Likeså rapporteres det om til dels grove feilplasseringer i Hedmark i 1961. Ved Ringsaker kommunale barnehjem er det 12 barn i alderen 315 år. To av barna "er noe evneveike og en er undersøkt av skolepsykolog og observert ved Hunn off. skole". Ett åndssvakt barn er flyttet i åndssvakehjem. Ett barn "anmodes undersøkt av lege grunnet mistanke om lyte". Fire av 12 barn, det vil si 1/3 av barna ved dette hjemmet, antas feilpassert ifølge barnevernssekretæren. På Stange barnehjem er det en jente på 11 år som er sinke. Det søkes om opptak for henne ved spesialskole, heter det i fylkesmannsrapporten. I Finnmark rapporteres det om liknende tilstander i 1967. Fylket har fire barnehjem. "Kun ett av dem kan sies å ha hatt jevnt belegg av normale barn." De tre andre har hatt overskudd av barn med emosjonelle forstyrrelser og fysiske og mentale handikap. Et av barnehjemmene ble nedlagt i 1967. "Hjemmet hadde da et belegg på 9 barn hvorav 5 med avvik." Barna ble fordelt på fosterhjem, mens tre foreløpig er plassert i et annet barnehjem i påvente av plass i spesialskole. Det må en anta forverret situasjonen i det barnehjemmet de tre foreløpig ble plassert i. Det skrives videre at tre barnehjem i fylket er i overkant av hva behovet er, "men så lenge en er nødt å blande klientellet, som tilfellet er i dag, kan en vanskelig underkjenne et visst behov for de 3 eksisterende barnehjem". En kan lese seg til at det er en generell mening at det er uheldig å plassere barn med tilpasningsvansker og evneveike barn i vanlige barnehjem. Det er et ønske om i størst mulig grad å plassere disse barna i fosterhjem eller i spesialskoler. Dette går klart fram av rapporten fra Oslo og Akershus i 1967: "Det er et økende behov for fosterhjem for større barn, disse har ofte tilpasningsvansker, og det er stor mangel på institusjonsplasser for denne kategori av barn". 85

At plasseringsproblemene er store henger sammen med manglende institusjonsplasser noe som fører til at mange barn blir gjengangere i systemet.: "Antall behandlede saker blir atskillig større enn det som kommer fram av årsmeldingene, da de samme barn stadig går igjen i sakene til behandling" heter det i rapporten fra Buskerud i 1967. Det er mangel på adekvate fosterhjem og på institusjonsplasser både ved barne- og ungdomshjem og ved spesialskoler. For noen fører mangel på plasser til at de havner i varetektsfengsel, slik det rapporteres om fra Sør-Trøndelag.

7.6.5 En sammenligning mellom fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland og Bergensrapporten

I enkelte tilfeller har utvalget hatt en mulighet til å sammenholde fylkesmannsrapportene med andre rapporter og annet materiale. En slik sammenligning gir oss muligheter til å se hva som ligger bak enkelte antydninger om vanskeligheter i ulike institusjonene. At granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen har kommet med en rapport, gjør en slik sammenligning mulig, men det blir også muliggjort da fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland er ganske fyldige. Fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland er ofte generelle i sin omtale i barnevernsinstitusjonene. Men det påpekes at svært mange av institusjonene har vanskeligheter med å skaffe betjening til de underordnede stillingene, og at ukvalifisert og stadig skiftende hjelp gjør arbeidet tungt og vanskelig. Videre pekes det i generelle vendinger på at det er vanskelig med plassering av barn. Særlig har det vært vanskeligheter med å få plassert ungdom over 13 år. Dette er vanskeligheter barnehjemmene har å stri med til langt utover på 60-tallet. Fylkesmannsrapportene fra Bergen og Hordaland skiller seg ikke i vesentlig grad fra andre fylkesmannsrapporter, bortsett fra ett forhold. Her nevnes det hvor mange besøk barnevernssekretæren har avlagt i barnehjemmene i løpet av et år. Når sekretæren nevner at hun har avlagt 22 besøk i de 8 barnehjemmene fylket rår over, er det langt mer enn andre barnevernssekretærer rapporterer om. Så hyppige og mange besøk kunne tyde på at barnevernssekretæren fikk godt innsyn i barnehjemmenes indre liv, og at det ville avspeile seg i rapportene, noe det ikke gjør. Det kunne også tyde på at forholdene var langt fra tilfredsstillende. Det er de jo heller ikke. Men det er de samme problemer som det blir pekt på, og som er et gjennomgangstema i rapportene fra de fleste fylkesmennene. I et par tilfeller knyttes vanskelighetene til spesifikke barnehjem. I 1957 rapporteres det fra Jacob R. Olsens barnehjem at bestyrerinnen ble anmeldt for overtredelse av refselsesreglementet, og det ble foretatt en undersøkelse der også barnetall og arbeidsopplegg ble vurdert. Saken førte til at styret for barnehjemmet satte ned barnetallet. Da saken ble henlagt av politiet, besluttet styret å la barnehjemmet fortsette og anmodet bestyrerinnen om å trekke sin oppsigelse tilbake. Økonomien ved hjemmet er dårlig, slik at det er vanskelig å få kvalifisert hjelp Svært mange av institusjonene har hatt vanskelig for å skaffe betjening til underordnede stillinger. Ukvalifisert hjelp og stadig skifte gjør arbeidet tungt og vanskelig. I noen tilfeller skyldes dette at lønnen ved institusjonene har ligget under det som betales ved sykehusene, heter det. I 1966 heter det at ved J. R. Olsens barnehjem har det vært 86

arbeidet med ombyggingsplaner, men dette har vært forsinket da Bergen barnevernsnemnd ikke har vært helt sikre på hva de vil bruke hjemmet til. Det er lite egnet som barnehjem, da det er for stort, og barnetallet har blitt redusert. I 1968 stod barnehjemmet ferdig utbygd. I 1976 meldes det om bygningsmessig dårlig standard. Barnehjemmet ble nedlagt i 1980. Hva sier så granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen om J.R. Olsens barnehjem? Det sier at arkivmaterialet er sparsomt, men de har intervjuet 13 barn som har vært på barnehjemmet i perioden 1954 til 1980. De fleste av barna som ble intervjuet, hadde vært ved hjemmet på 50-tallet og første del av 60-tallet, altså i den perioden da styreren ble anmeldt for overtredelse av refselsesparagrafen. Ifølge Bergensrapporten sier en styrer som kom på 70-tallet, at bygningen var stor og institusjonspreget og bar preg av å være fattigslig. Det ser ut til at ombyggingen ikke har bedret forholdene i vesentlig grad. I begge rapportene klages det over at barneantallet er for høyt, men fylkesmannen synes å slå seg til ro med at tallet er blitt redusert. Noe var blitt gjort. Granskingsutvalgets informanter derimot synes barnetallet var for høyt selv etter at det ble redusert. Begge rapportene peker på vanskeligheter med bemanningssituasjonen, og begge bemerker at noen av problemene ligger i at lønnen ved barnehjemmet er dårligere enn det som blir betalt ved sykehusene. I fylkesmannsrapportene leser vi at det er stor gjennomtrekk av personale. Dette knyttes til dårlig økonomi, men granskingsutvalget peker på en annen årsak, og det er styrerens måte å håndtere både barn og ansatte på. En kan undre seg over at slike forhold ikke kommer med i fylkesmannsrapporten, da en kan anta at dette må ha vært kjent på grunn av de hyppige besøkene som er avlagt i barnehjemmene av barnevernssekretæren. En grunn til at det ikke nevnes, kan være at det er forhold det er vanskelig å gjøre noe med. En løsning ville være å oppfordre problemskaperen til å fratre sin stilling. Hvor uvillig en var til å gå til et slikt skritt, viser refselsessaken som det er redegjort for ovenfor. Oppsigelse og fratredelse ville antakelig skape et akutt bemanningsproblem. Om styret var oppmerksomt på problemene, var det i mange tilfeller lite de kunne gjøre under de rådende forhold. Bestyrerinnen som ble anmeldt for overtredelse av refselsesparagrafen (vi får ikke vite hvem som anmeldte henne), ble værende på J. R. Olsens barnehjem inntil 1964. I Granskingsutvalgets rapport refereres det til flere uttalelser og historier om forekomst av overgrep som alle er knyttet til den samme bestyrerinnen. Disse overgrepene skal ha forekommet til ut på 60-tallet, altså flere år etter at vedkommende ble anmeldt. Fylkesmannens rapport. henviser til de rent formelle sidene ved saken at det foreligger en anmeldelse. De går ikke inn på grunnlaget for anmeldelsen. Rapportene synes heller ikke å følge opp barnehjemmet. På den annen side kan en kanskje anta at de mange besøk som foretas ved barnehjemmene i Bergen Hordaland, uten at det spesifiseres hvor mange besøk som er avlagt ved hvert barnehjem, kan knyttes til den kunnskap barnevernssekretæren satt inne med om forholdene, blant annet ved J.R. Olsens barnehjem, men uten at det har hatt virkning på styrerens atferd overfor barna, som kan fortelle om overgrep helt til denne styreren sluttet. Kofoedskolen ble etablert i 1962. I 1962 rapporterte barnevernssekretæren at skolen holdt til i bygninger som tidligere hadde tilhørt guttehjemmet Trygg, og at virksomheten raskt måtte legges om gå grunn av dårlig økonomi. Vi får ikke vite hva 87

denne omleggingen skulle gå ut på. Granskingsutvalget, som har intervjuet 5 ansatte og 7 ungdommer som har vært ved institusjonen, skriver i sin rapport at Kofoedskolen ikke var godkjent etter barnevernlovens bestemmelser da den ble tatt i bruk som barnevernsinstitusjon Dette forholdet nevner ikke fylkesmannen. På ett punkt synes fylkesmannsrapportene å være mer negative i sin vurdering av Kofoedskolen enn Granskingsutvalget. I 1967 heter det at det har vært plasseringsproblemer. "Dette har gjort at institusjonen Kofoedskolen i perioden har hatt gutter boende som burde vært plassert i spesialskole og verneskole, og som har skapt store problem i Kofoedskolen." Når det er plasseringsproblemer som skaper store vansker, er det forholdet mellom guttene det siktes til. Granskingsutvalget legger til grunn av forholdet mellom guttene ikke har vært spesielt dårlig, eller at det har vært alvorlige tilfeller av vold eller mobbing, selv om det har vært tendenser til et litt tøft miljø og kanskje en gjensidig opplæring i kriminell atferd. Det er mulig det er dette forholdet fylkesmannsrapporten refererer til. At der blir lagt så stor vekt på plasseringsproblemene fra fylkesmannens side, og de konsekvenser de har, kan bunne i at det direkte berørte de arbeidsoppgavene som barnevernssekretæren var pålagt. Som vi ser, er det forbindelser mellom hva Granskingsutvalget rapporterer, og fylkesmannsrapportene. Granskingsutvalgets rapport kaster lys over og gir oss innsikt i noen av de forhold som barnevernssekretærene skriver om som problematiske.

7.6.6 Et enkelt hjem

Rapportene fra Østfold fylke er stort sett fyldige og gode. Det blir gjort rede for antall barnehjem, daghjem, fritidshjem og barnehager. Det heter at når det gjelder barnehjemmene, er inntrykket at de holder en god, til dels meget god, standard. Dette skrives både i 1959,1962 og 1966. At rapportene er fyldige, gjør det mulig å følge utviklingen av enkelte barnehjem over tid. Fylkesmannen rapporterer om få problemer, men det er ett hjem som skiller seg ut: Tune barnehjem. 19. desember 1958 fikk fylkesmannen et brev fra departementet om at Tune barnehjem ikke var formelt godkjent, "da det var en del forhold i forbindelse med hjemmet og driften som burde drøftes nærmere før spørsmålet om godkjenning kunne bli avgjort". I begynnelsen av 1959 hadde fylkesmannen konferanser med representanter for Tune kommune, og det ble foretatt befaring ved hjemmet med henblikk på de forholdene departementet hadde pekt på. Rapport fra fylkesmannen til departementet ble sendt departementet 31. mars 1959. I brev av 7. juli 1959 antar departementet "at saken foreløbig kan stilles i bero". Så hører vi ikke mer om Tune før i 1966. Det er fremdeles problemer ifølge barnevernssekretæren. Hun skriver: "Som departementet vil være kjent med har det vært visse problemer ved Tune barnehjem i forbindelse med et par av betjeningens holdning til barna og også i forbindelse med arbeids- og spisetider." I 1967 kan vi lese at den mangeårige bestyrerinnen ved Tune barnehjem sluttet sommeren 1967, etter at det en tid hadde vært en del uro ved barnehjemmet. De har problemer med å få tilsatt ny styrer, men etter et år blir bestyrerinnen ved Sarpsborg kommunale barnehjem tilsatt. Et utvalg utarbeidet en plan for barnehjemmet. De foreslo at hjemmet skulle bygges om til to mindre familiehjem. Tune familiehjem ble tatt i bruk våren 1969. Det avløste det gamle barnehjemmet, der verken bygninger eller beliggenhet var hensiktsmessig. 88

Slik endte historien om Tune barnehjem. Det tok ti år før problemene ble løst. Det antydes i rapportene at vanskelighetene bunnet i personalproblemer og var knyttet til spesifikke personer. Til tross for en del forsiktige antydninger i rapportene om problematiske styrere var de fleste engasjerte og oppofrende mennesker som viet hele sitt liv til barna på barnehjemmene og som det er all grunn til å ha respekt for, uttaler flere som har arbeidet i denne sektoren. Men enkelte ganger gikk det galt uten at en så seg i stand til å gjøre noe med det, og uten egentlig å vite hvor store problemene var, og hvilken belastning det var for det enkelte barn og for andre ansatte.

7.6.7 De gode hjem

Men ikke hele tiden og ikke overalt, rapporterer sekretærene tilbake om begredelige tilstander. Noen steder og til noen tider kommer det lyse budskap. Det kan være på sin plass å gjengi noe av det positive det legges vekt på. Flere barnehjem har kontakt med tidligere barnehjemsbarn, særlig der hjemmet har hatt et sommersted, slik noen hjem hadde. - Erik Børresens barnehjem i Drammen kommune: "Barnehjemmet har stadig kontakt med flere av sine tidligere barn, ikke minst ved hjemmets landsted. Enkelte kommer med sin egen lille familie, og barnehjemmets store familie blir stadig større." - Hagen barnehjem i Hedmark 1961: "Dessuten gir hjemmet i utstrakt grad opphold i ferier og høytider for barn som har vokst opp der, men som nå er voksne og er myndige. Den mulighet som hjemmet makter å gi sine barn, har meget stor verdi." - Fra Solgløtt barnehjem i Drammen rapporteres det at de har liten plass, men prøver alltid å ta imot en eller to av sine tidligere gutter som er til sjøs og som regner Solgløtt som sitt hjem. - Symra barnehjem i Møre og Romsdal i 1960: "Heimene ga inntrykk av harmoni og orden. Barnas rom virket personlige, og barna var høflige og tonene god mellom alle". - Kristiansund barneheim: "Jeg satt lenge og snakket med bestyrerinnen her. Det var i kveldingen og like før sankthans, så de fleste barna var ute. Men etter hvert som de kom inn igjen, var de innom bestyrerinnen og pratet litt og sa godnatt. Jeg hadde inntrykk av at det var de fleste som gjorde det. Huset var pent og velstelt." Sekretæren skriver at barna var høflige, og det var en positiv tone mellom dem. Dette er et av de meget få stedene i fylkemannsrapportene der forholdet mellom barna i barnehjemmene blir kommentert.

7.7

Tilsynsordningen med skolehjemmene/spesialskolene.

Diskusjonen om tilsynsnemnder for skolehjemmene har en lang forhistorie. Etter vergerådsloven av 1896 paragraf 31 skulle alle elevene ved (de statlige) skolehjemmene ha jevnlig tilsyn av prest og lege. Det overordnede tilsyn skulle føres av Kirke- og undervisningsdepartementet. Dersom hjemmet var privat eller kommunalt, skulle tilsynet fastslås i planen for skolehjemmet. Skuleheimsnemnda av 1939 brakte spørsmålet om tilsyn igjen på bane etter at det hadde vært diskutert både i 1908 og 1910. Ifølge forslaget fra skuleheimsnemnda skulle det opprettes tre tilsynsnemnder for statsskolehjemmene. For de private og 89

kommunale skolehjemmene skulle styrene (direksjonene) fungere som slikt tilsyn, en oppgave de allerede hadde. "Nemndene skulde ikke ha administrativ myndighet, men deres oppgave skulde være å hjelpe skoleheimene med råd og veiledning, ha rett til inspeksjon og til å uttale seg om forholdene og til å komme med forslag." Utvalet for skuleheimssaker, som ble opprettet i 1946, viste til tilrådingen fra skuleheimsnemnda fra 1939, da de kom med sin innstilling om tilsynsnemnder i 1947. Men det ble ikke fart i saken før i 1949. I 1949 sendte statsråd Lars Moen, tidligere formann i skuleheimsnemnda av 1939, og daværende kirke- og undervisningsminister, ut et brev om regler for tilsynsnemnder ved skoleheimene. Her står det at nemndene skal bestå av tre medlemmer som oppnevnes for tre år ad gangen. Samme medlem kan oppnevnes på nytt, og nemnden velger selv sin formann. Nemnden skal føre tilsyn med "skoleheimens internat, med kosthold og hygiene ved skoleheimen og med elevenes forpleining og behandling i det hele" (§ 2). Mulige mangler skal man forsøke å rette på i samarbeid med skolehjemmets styrer og tilsynslege. "Blir manglene ikke rettet på den måten, sendes innberetning til direktoratet for skoleheimene" (§ 2). Nemnden skal undersøke alle klager de mottar om internatet, personalet, stellet, forpleiningen og behandlingen av elevene. Dersom det kommer fram at det er hold i klagen, skal dette forsøkes rettet på etter samme prosedyre som i § 2. Nemnden skal møte i skolehjemmet enten samlet eller ved enkelte medlemmer så ofte de mener det er nødvendig, men minst en gang annenhver måned. "Den skal møte uten å varsle på forhånd" (§ 4). Det skal føres møtebok for hvert møte, den skal skrives av medlemmene og oppbevares på skolehjemmet på styrerens kontor. Medlemmene får 100, per år for arbeidet samt dekning til reiser og utlegg i forbindelse med tilsynet (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49, Brev med jnr. 1195 fra KUD ved Lars Moen, Oslo 3. mai 1949). Det heter videre at de personer som skal være med i tilsynsnemndene, bør ha særlig interesse for skoleheimsarbeidet, og forutsetninger for sin oppgave. "Pedagogisk innsikt må være representert ved skolefolk og kanskje vil det være praktisk å ha med kyndighet av yrkesmessig art og med innsikt i faglig (håndverkmessig) opplæring." Oppnevning bør foretas av departementet etter forslag fra Direktoratet for skolehjemmene (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. nr. 742, 21. april 1949). Det understrekes også at det er naturlig at tilsynsnemndene består av medlemmer som bor i nærheten av skolehjemmene. Byråsjef Algot Wickberg skrev til Kgl. Socialstyrelsen i Stockholm i 1949 om tilsynsnemnder for skoleheimene. "I Norge har Direktoratet for skoleheimene den overordnede ledelse og kontroll av disse. En har nu under overveielse å opprette lokale tilsynsnemnder for det enkelte eller flere skoleheimer, en tanke som flere ganger tidligere har vært fremme. Tilsynsnemnden skulle bistå skoleheimslederen i dennes oppgave med å skape de beste resultater av arbeidet, inspisere skoleheimene og påse at arbeidet utføres etter gjeldende instrukser bl.a. m.h.t. orden, hygiene og andre indre forhold. I vårt vidstrakte land er dette en oppgave som av praktiske grunner kan ivaretas av lokalt tilsyn" (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 676, 8. april 1949).

Kirke- og undervisningsdepartementet bestemte i 1949 at det skulle oppnevnes tilsynsnemnder ved statens skoleheimer. I mai samme år ble frk. Ragna Hagen, fru Åse Gruda Skard og fru Bergljot Q. Werenskiold oppnevnt som tilsynsnemnd for Bærum skolehjem. Det ble samtidig fremmet forslag til tilsynsnemnder for Toten, Trogstad, Leira, Åsgård og Bastøy (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 961, 24. mai 1949). Det ble ikke tatt standpunkt til hva som skulle gjelde ved de private og kommunale skolehjemmene Ulvsnesøy, Vaak, Buskerud og Lindøy, men styret ble bedt om å uttale seg, og "om styret i henhold til reglene for tilsynsnemndene vil oppneven 3 av sine medlemmer til en slik nemnd. Det er departementets forutsetning at det skal være minst en kvinne i tilsynsnemnda" (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, Kopibok 1 1949, jnr. 951, 21. mai 1949). Det tok ikke lang til før enkelte av tilsynsnemndene var i virksomhet og kom med sine rapporter og kritikker. I et referat fra møtet i tilsynsnemnden for Bærum skolehjem 5. mai 1949 ble det framsatt krav om ny sovebygning. Tilsynsnemnden mener at den form for låsing [elevene ble låst inne på rommene om natta] og den dårlige muligheten for privatliv var "sjenerende". De ønsker at ordningen skal legges om og forenkles. "Nemnda er enig i det forbudet mot å bruke den såkalte 'Cellen' som skolehjemsdirektøren har nedlagt." Riksarkitekten skal innbys til møte for å se på bygningene på Bærum. Fra neste møte i juni 1949 heter det at riksarkitekten og skolehjemsdirektøren er med på møtet. Det kommenteres at flere bygninger er i dårlig stand, og at de også blir dårlig utnyttet. "Sovebygningene var som forrige gang. Vi ber igjen om at elektrisk kontroll blir lagt inn i 1ste etasje så slåene kan settes ut av bruk. Vi ber om at kikkhullene i dørene måte dekkes over så elevene kunne føle seg mer 'privat'. Ved besøket i særavdelingen: "Elevene var i hagen, lett og praktisk klædd i soldrakter, solbrente og brune." "Ved måltidet slo det oss at en her har en altfor stor gruppe barn sammen med en gang. Det ville være en fordel om gruppa kunne deles, f.eks. med en gruppe nede i de såkalte 'besøksrum' eller på annen vis. I mindre grupper vil det også være naturlig å la elevene få snakke mer med hverandre uten at dette skulle føre til overdreven uro. Det virket heller ikke bra at vi og lærerpersonalet fikk annen mat enn elevene. Det skulle være en selvfølge at alle som spiser ved samme bord, også får samme mat." "Ifølge frk. Alm (bestyrerinnen) er 'cellen' ikke brukt siden sist, men hun hevder at det vil være vanskelig å unngå helt å bruke den da noen av elevene er overmåte vanskelige. Dette understreker det inntrykk man ellers også får, at her på skoleheimene er elever som ikke hører heime her, og det må være en hovedoppgave å finne frem til differensiering av elevmaterialet slik at en får anbrakt i andre institusjoner de elever som ikke hører til her." (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49) Fra møtet i tilsynsnemnden i april 1951 rapporteres det at tilsynsnemnden gikk igjennom alle bygningene, konfererte med overlege dr. Haugen og cand. psych. Bronj og noen funksjonærer. Det har vært gjort en del oppussingsarbeider, men tilsynsnemnden ønsker bedre utstyr. "Ved besøket på Granum (den tyngste avdelingen) fikk vi se de to isolater som er laget i kjelleren, noe som fylte oss, like vel 91

som institusjonens funksjonærer, med sorg og dyp beklagelse. De ble orientert om alle vanskene som knyttet seg til: 1. å ha mer eller mindre sinnssjuke og sterkt urolige pasienter i en bygning uten lydisolasjon og uten muligheter for adekvate forholdsregler til behandling og isolering av dem 2. og å ha her pasienter som ikke hører heime på denne institusjonen, men burde været anbragt i sinnssjukehus, åndssvakeheim eller psykopatanstalt. Det viser seg på alle måter at det er uholdbart å ha psykopatavdelinga så nær granskingsheimen og alt må settes inn på å få psykopatavdelinga flytta til en annen stad slik at en her på Bærum kunne ha bare granskingsheim." Ingen andre nemnder enn tilsynsnemnden for Bærum har sendt inn rapporter på denne måten. Men disse gir oss uansett et innblikk i forholdene. (KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 49) I 1951 ble tilsynet med skolehjemmene lagt inn under tilsynet med spesialskolene for døve, blinde og evneveike. Den øverste ledelsen kom da til å hete Direktoratet for spesialskolene. Skolehjemmene gikk over til å bli spesialskoler for barn og unge med tilpasningsvansker. Når det gjaldt administrasjon av og tilsyn med spesialskolene, står det i lov om spesialskoler at "[d]et departement som er overstyre for folkeskolen, er overstyre for spesialskolene. Overtilsynet utøves av en direktør, utnevnt av Kongen." Under behandlingen av lovforslaget, ble det pekt på at "Departementet er meget vel tilfreds med resultatene av denne administrasjons- og tilsynsordningen for skoleheimene, og en mener at den bør opprettholdes." Men kirke- og undervisningskomiteen mente likevel at skolene for barn og unge med tilpasningsvansker burde komme under samme administrasjon og tilsyn som de andre spesialskolene. Etter at lov om barnevern ble vedtatt i 1953, var det fortsatt Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde plikt til å føre tilsyn med spesialskolene. Dette ansvaret lå hos direktøren for spesialskolene, som da hadde tilsyn og myndighet over skolene for døve, blinde og evneveike, de tidligere skolehjemmene og andre spesialskoler som lå under dette departementet. I tillegg skulle hver spesialskole ha tilsatt en lege som "fører tilsyn med sunnhetsforholdene" (Lov om spesialskoler av 23. november 1951 § 7). Hva loven påpeker og understreker, er én ting. Hvordan forholdene kunne være i praksis, var noe annet. Det synes som det er et svært løst forhold mellom lovens bokstav og praksis. Tdligere rektor Per Andersen, som i to perioder satt i spesialskolerådet, sier i et foredrag han holdt for utvalget, at det var vanskelig, om ikke umulig å etablere et tilsyn som gjorde at det ikke utviklet seg en egen institusjonskultur ved spesialskolene. Tilsynets praksis var slik at de ringte og sa når de kom. Dette forteller også en tidligere skolehjemspike. Det var tre medlemmer av tilsynsnemnden ved Toten skolehjem. Det var soknepresten, lensmannsfruen og lærerfruen, som hun benevner som bygdas samfunnsstøtter. Men det var bare soknepresten hun så, og hun skriver at hun med overlegg sier så, for ingen fikk komme så nær at de kunne overbringe noen som helst form for klage. Han kom heller aldri uanmeldt, slik at alt var prikkfritt når han kom. Kaffen og nybakte kaker var klar, og han ble lirket inn på kontoret (Amundsen 1988: 19). 92

Om de kom eller ikke, spilte liten eller ingen rolle. Det var ingen instans som reelt sikret barnas rettigheter. De tilsynsansvarlige var heller ikke genuint interessert. Tilsynet var bare en ren formalitet og hadde ingen praktisk betydning. Departementets folk har aldri vært særlig flinke til å gripe inn, sa Per Andersen i et foredrag han holdt for utvalget. Ryktene om mishandling ble aldri ordentlig undersøkt. Spesialskolene ble ikke gransket. Noen styrere og ansatte ble forflyttet. Det var alt som skjedde. Men om ikke tilsynet var virksomme for å endre forholdene ved spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker, har offentligheten blitt gjort oppmerksom på de overgrep disse barna ble utsatt for, gjennom virksomheten til Arne Skouen og Gerd Benneche.

7.8

Tilsynslegens rolle

En skulle kunne regne med at tilsynslegene hadde en viktig oppgave med hensyn til å avdekke mangelfulle tilstander i barnevernsinstitusjonene, både når det gjaldt de hygieniske forhold og barnas psykiske og fysiske sunnhetstilstand. Men skal vi dømme etter de få spor som finnes etter tilsynslegenes virksomhet i de dokumentene vi har gransket (vi ser ikke bort fra at tilsynslegene har skrevet egne rapporter som nå ikke lenger er tilgjengelige), kan vi ikke se at tilsynslegene i vesentlig grad har bidratt til å påpeke feil og mangler ved barnevernsinstitusjonene. Vi kan her vise til til hva de to første barnevernsinspektørene, Nellie Nilsen og Ella Esp, rapporterte fra sine inspeksjonsreiser rundt om i landet. Inspektørene hadde særlig bitt seg merke i distriktslegenes sviktende innsats, eller som de selv uttrykte det, at "distriktslegene i alminnelighet visste svært lite om pleiebarn". (Ra: Sos.dep. 1. sos.ktr. A, eske 167) Grunnen til forsømmelsen lå gjerne i at distriktslegene fikk for dårlig betalt for dette oppdraget, mente inspektørene. Det kan virke som tilsynslegene overså eller rett og slett ikke var interessert i å avdekke de kritikkverdige forhold som eksisterte. Et eksempel på dette er den såkalte søster Julie-saken fra 1946. Søster Julie drev et barnehjem for 36 barn i alderen 03 år. Hun tok også imot elever som skulle lære barnepleie. Barnevernsinspektør Nellie Nilsen skriver etter et besøk på hjemmet den 12.12.46: " Jeg kom under middagsmåltidet. ... Jeg hjalp så betjeningen med å få barna i seng. Så å si alle barn hadde våte strømper etter å ha tisset på seg. ... Et av barna var så kold at det var blålilla på en hånd og begge føtter. Barnas tale var høyst dårlig og langt tilbake for alderen. I de forskjellige avdelingene sover de, spiser de, sitter på potte og oppholder seg hele dagen på samme rom. Jeg har aldri tidligere været et sted med så meget ulykkelig skrik den hele tid." (Ra, Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215). Etter besøket ble Nellie Nilsen oppsøkt av to elever som overleverte en skriftlig klage på 20 punkter. Det mest graverende her var at barna ikke fikk nok å drikke, slik at de forsøkte å drikke tiss. Barna fikk også for lite mat. Enkelte barn ble tvangsfôret, syke barn fikk ikke legebehandling, og spisebestikket var i en slik forfatning at barna kunne begynne å blø i munnen under matingen. Kritikken mot forholdene i dette barnehjemmet kom på trykk i avisen Friheten den 13. desember 1946. Men kritikken ble imøtegått av hjemmets tilsynslege i et brev til Sosialdepartementet 18.12.46. Her bemerker legen blant annet at det er riktig at barna 93

bindes til sengen når de sitter på potte, slik det er blitt påpekt i kritikken, men han kan ikke finne at det er noe galt med det. Han bemerker at barna ikke spiser samtidig. Han skriver at artikkelen i Friheten er uvederheftig og ondsinnet, og at barnehjemmet er under stadig kontroll av Asker og Bærum Helseråd og av ham selv, og at ingen av kontrollorganene er enige i kritikken. Tilsynslegen mener at søster Julie har både evne og vilje til å bringe hjemmet opp til den høye standard tiden krever (Ra, Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215, jnr. 7293B, 21.des.1946). Da saken ble avslørt, truet han med rettssak overfor departementet. Tilsynslegen overså den vanskjøtsel barna var utsatt for. Han anbefalte fortsatt drift. Det kan synes som om situasjonen forverret seg, selv om barnetallet var blitt redusert. Den 10. april 1947 skriver Nellie Nilsen etter et besøk: "Jeg hadde ikke ventet å finne slike tilstander på et barnehjem i Norge i dag. Barna er etter mitt skjønn vanskjøttet, både fysisk og psykisk og enkelte av barna har skabb, noen byller og sår, de største barna har ikke vært ute siden ca. 1. november 1946 og har derfor måttet oppholde seg hele døgnet i et rom hvor luften er gyselig da barna spiser, sover og sitter på potte i ett og samme rom. [...] jeg har talt med dr. Fraas i telefonen og han vil etter anmodning sende hit en rapport om barnas helsetilstand. En uttalelse fra ham i telefonen om barnas helsetilstand stemmer ikke overens med de opplysninger jeg sitter inne med. Hvis hans skriftlige rapport ikke gir et riktigere bilde av tilstanden, må vi sørge for å få en ordentlig undersøkelse av alle barna av en annen lege. Alle barna virker tilbakestående." (Ra, Sos.dep. 3. ktr. B, eske 215). Etter denne rapporten skjedde det en rask oppfølging med gjentatte inspeksjoner, blant annet av statsråd Aasland. Allerede i slutten av april 1947 ble barnehjemmet nedlagt. Vi finner eksempler på tilsynslegens vegring mot innsyn helt til ut på 1970tallet. Sosialdepartementet hadde fått en henvendelse om kritikkverdige forhold ved et barnehjem i Drammen (se kapittel 8.6 nærmere beskrivelse). Det ble nedsatt en sakkyndig komité for å utrede forholdene. Utvalget peker på at de hadde hatt telefonisk kontakt med tilsynslegen, som hadde en uklar rolle, og som ikke var forpliktet til å undersøke barna rutinemessig under oppholdet. Tilsynslegen hadde uttalt til utvalget at han burde holdes utenfor dette, men hadde samtidig gitt den tilføyelsen at han mente driften var fullt forsvarlig og ikke dårligere enn i institusjoner flest. Utvalget på sin side konkluderte med at barnehjemmet ikke holdt mål, og at det burde legges ned. Denne tilrådingen ble tatt til følge med øyeblikkelig virkning. Men ideen om tilsynslegens viktige rolle kan vi finne eksempler på. I 1957 skriver barnevernssekretæren for Troms at en kom på uanmeldt besøkt til Fru Schibsteds Minde barnehjem. Et av barna hadde fått en smittsom hudsykdom, og det ble ordnet med kontakt med spesialist i Tromsø. Man tok opp spørsmålet om tilsynslege ved hjemmet. Dette gir uttrykk for at hjemmet ikke hadde tilsynslege, og at man hadde forestillinger om at sykdommen ikke ville ha fått lov til å utvikle seg om en hadde hatt en slik fagperson. En regnet med at en tilsynslege ville ha grepet inn på et tidligere stadium. Forventningen var at tilsynslegen ville være en garanti for sunnhetstilstanden. Men som vi har sett av de foregående eksemplene, kunne tilsynslegen tvert imot gå god for tilstander som andre fant kritikkverdige. Dermed kunne han bidra til å opprettholde og garantere for drift av barnehjem som det var all grunn til å 94

rette et kritisk søkelys mot. Tilsynslegen kunne dermed i enkelte tilfeller legitimere og være en faglig garantist for vedlikehold av kritikkverdige og uverdige tilstander. (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 254)

7.9

Oppfølging og ettervern

Fram til barnvernloven av 1953 var det få bestemmelser om ettervernet. Vergerådsloven påla riktignok skolehjemsstyrerne å følge med på utviklingen hos utskrevne elever. Det skulle være kontakt mellom styreren og barnevernsnemnden før elevene ble utskrevet. Dette ble innskjerpet da man fikk direktoratet for skolehjemmene i 1941. Da ble det bestemt at styrerne hvert år skulle sende inn en beretning over utskrevne elever, og hvordan det var gått med dem. Dette kan ha sammenheng med innstillingen fra Skuleheimsnemnda (1939), hvor det ble understreket at ettervernet var viktig for å få bedre resultater i arbeidet med vanskelige barn som hadde et institusjonsopphold bak seg. Barnevernloven av 1953 har et eget kapittel om ettervernet. Her står det blant annet at barn som barnevernsnemnden har satt bort, skal stå under nemndens omsorg til de fyller 21 år, men dersom det ikke lenger var grunnlag for tiltakene, skulle omsorgen oppheves tidligere. Videre heter det at når omsorgen for et barn ble opphevet, skulle nemnden, når den mente det var påkrevd, være behjelpelig med å skaffe vedkommende passende sysselsetting. Dersom barnet ikke selv hadde midler og det hadde behov for det, skulle nemnden dessuten sørge for nødvendige klær og eventuelt et passende beløp til livsopphold. Før nemnden opphevet omsorgen, skulle den forvisse seg om at den utskrevne ved foreldres eller andres hjelp eller på egen hånd ville få tilfredsstillende underhold og utviklingsmuligheter. (Lov om barnevern av 17. juli 1953). For barn som hadde vært i spesialskole, observasjonsskole eller institusjon for særomsorg, påla loven nemndanemnden å sørge for ettervernet i samråd med styreren på institusjonen. Når det gjaldt barn som hadde vært i barnehjem, fosterhjem eller ungdoms- og lærlingheim, "skal barnevernsnemnda ved utskrivingen oppnevne tilsynsverje når den etter samråd med oppfostreren eller styreren for vedkommende heim finner det påkrevd". Loven presiserte også at et barn kunne stå under ettervern til det fylte 23 år. Her lister loven opp hvilke tiltak som kunne være aktuelle: "økonomisk stønad i penger, naturalier eller tjenester av midler som kommunestyret har bevilget." Loven åpnet også for at ettervernet kunne organiseres av interesseorganisasjoner eller på annen måte. Organisasjonen Hvite Bånd opprettet blant annet flere pensjonater for ungdom som hadde vært på barnehjem eller i spesialskole. Det første departementale rundskrivet om ettervern kom ikke før i 1961 (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr. 29 om barnevernet 6. november 1961). Det kan tyde på at ettervern var en nedprioritert oppgave. Man hadde konsentrert seg om andre oppgaver som tilsynsarbeidet, godkjenning av institusjoner og opplysningsarbeid slik at alle som hadde behov for det, skulle få kjennskap til lovverket. Ettervernet var ment å skulle være en støtte og en hjelp til barn og unge etter at de var utskrevet fra en barnevernsinstitusjon. Formålet med ettervernet skulle være "å bistå de unge i den 95

vanskelige overgangen fra det mer beskyttede liv i institusjonen, slik at de kan få fotfeste og finne seg til rette i samfunnet. [...] Den behandlingen som institusjonen har gitt, vil være av mindre verdi uten et godt og effektivt ettervern" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 164, rundskriv nr. 29 om barnevernet 6. november 1961). Men det var kun nødvendig å etablere ettervern i de tilfellene nemndene mente det var "påkrevd". Etter loven skulle barnehjemmene og andre institusjoner ha en tilsynsfører som skulle være tilsynsverje for barna på institusjonen. I rundskrivet legges det vekt på valg av tilsynsverje. Det skulle være en egnet person, og det skulle opprettes et tillitsforhold mellom barn og tilsynsverje. Det er naturlig at denne tilsynsføreren er den samme som har hatt tilsyn med barnet mens det var i barnehjem eller fosterhjem, heter det. Tilsynsverjen skulle i den tiden den unge var på institusjon, være med på å forberede ettervernet, og spilte derfor en stor rolle for hvordan ettervernet kom til å fungere. I fylkesmennenes instruks står det at de skal føre overtilsyn med at barnevernsnemndene blant annet "oppfyller sin tilsynsplikt og at barna får nødvendig ettervern" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 163, rundskriv nr. 16 om barnevernet 26. april 1957). Barnevernsnemndene skulle hvert år sende inn skjema med opplysninger om hvor mange barn de hadde under ettervern, og hvilke tiltak som var iverksatt; økonomisk stønad, tilsyn, hjelp til bolig eller arbeid osv. Men som nevnt behøvde ikke nemndene sette i verk ettervern i tilfeller der de mente det ikke var nødvendig. Ut fra det som står i fylkesmannsrapportene, ser det ikke ut til at ettervernet var en prioritert oppgave fra nemndenes side de første årene En som selv har erfaring med det manglende ettervernet på 1950-tallet, skriver: Ettervernet var mangelfullt og tilfeldig. De som hadde tilpasset seg, kunne få hjelp til å komme videre, mens de "strie", slike som hun selv, ikke fikk slik hjelp. Utreisen beskriver hun nærmest som en utkastelse. Kofferten hun hadde med seg da hun reiste, var lettere enn den hun hadde med seg da hun kom. 40 kroner, ubekvem påkledning og en ufullført framhaldsskole, men med kunnskaper om matlaging, søm og stryking, var det hun skulle møte verden med (Amundsen 1988). Selv om fylkesmannen hadde som oppgave å sørge for at barnevernsnemndene i fylkene ga barna forsvarlig ettervern, kan det se ut til at dette i lang tid ikke var mer enn pene ord på papiret. Det er ikke mange spor etter barnevernsnemndenes ettervernsarbeid i de dokumentene vi har gått igjennom. Men det kan se ut som at det blir større oppmerksomhet rundt ettervernet etter som tiden går. I 1960 skriver barnevernssekretæren i BergenHordaland: "Forståelsen og interessen for tilsynsvirksomheten og ettervernet er tydelig økende" Et slikt utsagn kan vi tolke dit hen at interessen hadde vært laber tidligere. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254). Interessen for og nødvendigheten av et ettervern avspeiles også i statistikken. Vi ser en økning av antall barn under ettervern etter at Sosialdepartementet kom med sitt rundskriv. Tabell 7.2 Barn under ettervern 96

1955 320

1960 596

1965 1171

1970 1583

1975 1594

1980 1474

Kilde: Statistisk årbok

Fra 1960 og utover kan vi finne enkelte omtaler om ettervern i fylkesmannsrapportene. At bevisstheten om ettervern øker, og hva det betyr for barnas videre utvikling og muligheter senere i livet, tyder to rapporter på fra 1968, henholdsvis fra OsloAkershus og Hedmark. "Barna har tilpasset seg godt både i skolen og institusjonen, og det har ikke vært problemer av særlig omfang. I begge pensjonater har en både et miljøterapeutisk og pedagogisk opplegg, og det blir også lagt særlig vekt på ettervernet, som allerede må begynne mens barna er i institusjonene". "Vedrørende tilsynet ved barneheimene har en etter hvert lagt vekt på å aktivisere, styrer, styrene og nemndene med tilsynet og ettervernet samt vurdering av de enkelte barns behov for eventuelle spesialskole og yrkesutdanning." (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 256). Man ble etter hvert mer og mer oppmerksom på betydningen og nødvendigheten av et ettervern. En av grunnene til det kan være at veien ut av institusjonene ikke var så enkel eller entydig lenger. Tidligere, som påpekt av blant annet en av barnevernsinspektørene, fikk pikene når de nåde konfirmasjonsalderen huspost, og guttene gikk til sjøs eller ble gårdsarbeidere. Dette ble beklaget, men barnehjemsbarna visste mer eller mindre hvor de skulle, og var foreberedt. Når disse veiene mer eller mindre ble stengt, ved at inneboende hushjelper ikke lenger var vanlig, og ved at norske skip begynte å flagge ut, ble skolegang utover folkeskole mer påkrevd og livsløpene mer differensiert. Da trengtes det en tettere oppfølging og et aktivt ettervern for å rettlede de unge i en stadig mer komplisert verden.

7.10 Samlet vurdering av tilsynsordningene

Det var ulike instanser til ulike tider som skulle føre tilsyn med bortsatte barn. Om vi ser på det regelverket som gjelder for tilsynsnemnder, tilsynsførere, barnevernsinspektører og barnevernssekretærer, er det ambisiøst i den forstand at det krever oppfølging, kontroll og rapportering, både skriftlig og muntlig, til de overordnede instansene. Tilsynet hadde rett og plikt ifølge reglene til å gripe inn og melde fra til departementet når forholdene ikke var tilfredsstillende. Det skulle, som vi har sett, blant annet oppnevnes en tilsynsfører for hvert barnehjem som skulle besøke barnehjemmet minst seks ganger i året. Det var altså ikke noe å si verken på ambisjonene eller reglene, men tilsynet fungerte ikke etter intensjonene, eller etter forskriftenes bokstav. Det er en lang vei fra pålegg til praksis. Det er mange grunner til at det ikke fungerte. Tilsynsnemndene og tilsynsførerne var lekfolk i den forstand at de ikke hadde noen barnevernsfaglig utdannelse. Det var et arbeid som medlemmene påtok seg som en samfunnsplikt. De var valgt av kommunestyret og var på mange måter "bygdas beste menn og kvinner", noe som avspeiles i sammensetningen av nemndene. Interessen de hadde for dette arbeidet, var varierende. Nemndene fungerte ikke alltid som den kontrollinstans de var ment å skulle være. Både møtevirksomheten og rapportene var 97

sporadiske, og av og til ikke-eksisterende. Barnevernsinstitusjonene kunne bli sett på som nødvendige, om ikke alltid like kjærkomne, institusjoner. De var et sted å plassere vanskeligstilte barn. En kan anta at nemndens medlemmer av og til kunne ha en større lojalitetsfølelse overfor styreren og styret enn overfor det enkelte barn de skulle føre tilsyn med. Om de blandet seg for mye inn i de interne forhold og i driften av hjemmet, kunne det kanskje avstedkomme problemer både i forhold til styre og til styrer. Det viste seg også vanskelig i mange tilfeller å få bekledd slike verv. Det var kanskje ikke tilrådelig å kreve for mye. Departementets barnevernsinspektører hadde en friere stilling. De var ikke lokale. Deres lojalitet var ikke i det lokale miljøet. De var departementets forlengede arm. De var fagpersoner, ikke lekmenn. De gjorde en stor innsats og skrev, og av det vi kan se av de rapportene som ikke ble makulert, utformet de meget innsiktsfulle og fyllestgjørende rapporter. Vi får et innblikk i barnehjemmenes indre liv og ser hvilke problemer de hadde å stri med. De påpekte svakheter og mangler og hadde et våkent øye for barnas behov, blant annet ved å understreke at barn trenger mer enn mat og klær. Barn trenger å stimuleres, og i flere tilfeller blir manglende utfoldelsesmuligheter og lekemuligheter påpekt. De tre inspektørene delte landet mellom seg. Av det skjønner vi at det var begrenset hva de kunne rekke over. Da den tredje inspektøren ble ansatt, kunne de rekke å besøke hvert barnehjem hvert annet år, mot før hvert tredje år. Det sier seg selv at det er begrenset hva en med denne besøksfrekvensen kunne få gjort og få innsikt i. Men som vi har sett, førte deres inspeksjoner til at barnehjem ble lagt ned. Det var verken mangel på vilje eller forstand som gjorde at barnevernsinspektørenes virksomhet hadde noe begrenset effekt. Det var rett og slett at den tiden de hadde til rådighet, var for knapp, og at arbeidsoppgavene var formidable. Det kan derfor virke paradoksalt at tilsynsarbeidet til en viss grad ble svekket da en fra 1955 fikk opprettet barnevernssekretærstillinger i en rekke fylker. Barnevernssekretærene var ment å skulle være en erstatning for barnevernsinspektørene og skulle arbeide på fylkesplan. De skulle bistå fylkesmannen i hans tilsynsplikt. Men ikke før i 1963 hadde alle fylker fått slike stillinger. Deres handlingsrom, hva de kunne utrette i forhold til barnehjemmene for å kontrollere og komme med forslag til forbedring, var til en viss grad avhengig av fylkesmannens prioriteringer. Han kunne som nevnt pålegge dem andre arbeidsoppgaver. Barnevernssekretærenes arbeid og virksomhetsområde kan delvis leses ut av de rapportene de skrev. De varierer både i form og innhold. Det kan på den ene siden avspeile forholdene i fylket, men på den annen side kan det avspeile fylkesmannens interesse for barnevernsarbeidet. De arbeidet derfor under svært ulike betingelser som blant annet hadde med geografiske avstander i fylket å gjøre, antallet institusjoner og antall barnevernssaker og fylkesmannens interesser. I Sogn og Fjordane var det få barnehjem og få barnevernssaker og en sekretær. I Telemark var det stor interesse fra fylkesmannens side, men også stor arbeidsbelastning på sekretæren. Om vi leser rapportene til barnevernssekretærene, har de et annet preg enn rapportene som inspektørene skrev. Vi får mindre innsyn i institusjonenes indre liv. En av grunnene til det kan være at besøkene var forhåndsanmeldt. De hadde som regel kontakt kun med styrer og i enkelte tilfeller det øvrige personalet. På den måten var det begrenset hva de fikk, og kunne få, innsyn i, når de dagene de besøkte 98

institusjonene, var mer å likne med "søndager" og langt fra hvordan dagliglivet i institusjonene utspant seg. Autoritetsforholdene på barnehjemmene kunne også ha noe å si for hva det var mulig å få greie på. Ofte var det en bestyrer eller et bestyrerpar som hadde unge piker til å hjelpe seg, piker som kanskje var ute på sin første jobb. Om de hadde noen oppfatninger om at noe var galt, skulle det mye til før de sa fra. De kunne jo også være usikre på sine egne vurderinger. De ansatte på barnehjemmene, bortsett fra styreren, var ofte uten makt og myndighet. Barnevernssekretærene hadde ofte stor arbeidsbelastning, og arbeidsmengden økte. Det gjelder både antall saker de skulle forholde seg til, og nye saksområder som dukket opp. Tilsyn med barnehjemmene ble etter hver kun en liten del av det arbeidet de ble pålagt. Blant annet kom formidlingssentralen for anbringelse av barn til å kreve mer og mer tid. Formidlingssentralen hadde som oppgave å finne egnede fosterhjem for barn som ble tatt hånd om av barnevernet. Tilsyn med lekeplasser og barnehager hørte også med til sekretærenes arbeidsområde. Det var både like og ulike grunner til at de forskjellige instansenes tilsynsplikt ikke fungerte etter hensikten. Både fylkesmennene og tilsynsnemndene kunne variere i sin interesse for det arbeidet de var pålagt å skulle utføre. Det er en anklage en ikke kan rette verken mot barnevernsinspektørene eller barnevernssekretærene. De første var, om vi skal dømme etter rapportene de skrev, svært profesjonelle, men de geografiske områdene de skulle dekke, var for store, og besøksfrekvensen ble derfor lav. Barnevernssekretærene fikk etter hvert en stor og omfattende saksmengde å forholde seg til, slik at tilsyn og besøk i barnehjemmene etter hvert ble en liten del av deres arbeidsoppgaver. Utover på 70-tallet rapporteres det mindre og mindre fra barnehjemmene, selv om antallet barn i barnehjem holder seg relativt konstant til 1980. Instruksene kan leses som ideale fordringer eller et normativt pålegg, men de strukturelle betingelser de enkelte instanser arbeidet under, gjorde tilsynsoppgaven vanskelig. Om tilsynsordingen ikke fungerte tilfredsstillende, kan en si at det som virkelig sviktet i lange perioder, var ettervernet. Det var mangelfullt og av og til ikkeeksisterende. Det betyr at de unge ble overlatt til seg i de tilfellene hvor de ikke hadde noe hjem å vende tilbake til etter at institusjonsoppholdet var avsluttet. Men som vi så, ble en utover på 60-tallet mer og mer klar over ettervernets betydning i en stadig mer komplisert verden. Institusjonsplasseringen avtar, andre forebyggende tiltak og ettervernet øker i omfang ut fra den erkjennelsen at barn og ungdom trenger oppfølging for ikke å havne i et uføre.

Kapittel 8 Institusjonene og barna

8.1

Innledning

Når en skal vurdere forholdene i barnehjem og skolehjem/spesialskoler i mandatperioden, bør en ta i betraktning at barneomsorgen i etterkrigsårene hadde et hierarkisk preg. Da adopsjon etter 1945 kom inn som et ledd i barnevernet, plasserte den ordningen seg øverst på rangstigen blant tiltakene i barneomsorgen. Barn som skulle adopteres, måtte være friske og sunne, fysisk så vel som psykisk. Barn som ikke tilfredsstilte visse krav til kvalitet, passet ikke i et privat hjem, verken som adoptivbarn eller som pleiebarn/fosterbarn. Etter faglige oppfatninger burde de i første rekke tas hånd om i institusjoner. Ved at institusjonene således måtte ta seg av barn ingen familier skulle eller ville ha, kom de også til å plassere seg på det laveste sjiktet i barneomsorgen. Å bli satt i skolehjem/spesialskole var et tiltak i forlengelsen av barnehjemsopphold og/eller en problematisk skoletilværelse. I dette kapittelet skal vi blant annet forsøke å gi stemme til de barna som oppholdt seg i barnehjem og spesialskoler ved å referere til ulike typer av selvbiografisk materiale, for dermed å komme deres opplevelser nærmere inn på livet. Men først skal vi gi en omtale av de ulike typer av institusjoner og hvilke hovedprinsipper det ble styrt etter.

8.2

Typer og omfang av barneinstitusjoner

Barnevernsnemndene kunne plassere barn i en rekke ulike institusjoner: mødrehjem, spedbarnshjem, vanlige barnehjem og ungdomshjem, spesialskoler, for barn og unge med tilpasningsvansker, verneskoler, barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner, hjem for åndssvake, hjem for epileptikere, institusjoner for vanføre, tuberkuloseanstalter som tok imot barn, sykehus og rekonvalesenthjem for barn (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, Rundskriv nr 27, eske 161). Barnehjem og skolehjem/spesialskoler var således bare to av flere institusjonstyper hvor barnevernsnemndene kunne anbringe barn.

8.2.1 Om barnehjem

Det påpekes gang på gang i ulike sammenhenger, og uttrykt på omtrent samme måte, at et barnehjem skal være et hjem. Således skriver en av de tre departementsansatte barnevernsinspektørene, Ella Esp, i et PM datert 1948: "Et barnehjem skal være en erstatning for det hjem barnet ikke kan vokse opp i fordi det har mistet sine foreldre eller fordi forholdene i hjemmet er dårlige eller så ugunstige at barnet ikke kan være der. Barnehjemmet skal være så godt at det kan gi barna den trygghet, den kjærlighet og de forhold som kan hjelpe dem så de til tross for sin uheldige start kan ha mulighet for å vokse opp til dugelige mennesker" (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167). Ella Esp stiller store krav til barnehjemmet. Det skal ikke bare være et hjem for øyeblikket, et hjem å være i, men det skal også være et hjem som forbereder barna på en framtid utenfor hjemmet. I flere av de notatene hun skriver, retter hun blikket mot den verden som barna kommer til å møte når de forlater hjemmet. Det har konsekvenser for hvordan hun mener hjemmet bør oppdra barna, hva de bør lære, og hvordan barnehjemmene bør utstyres. Hun har for eksempel observert at bestikk har manglet i enkelte hjem, og reflekterer over den virkning det må ha på barna når de kommer ut blant folk og ikke kan håndtere kniv og gaffel. Hun understreker 100

viktigheten av leker og andre sysselsettingsmuligheter. Det er viktig for barnas utvikling. Det er også viktig at barna får lommepenger, slik at de lærer pengenes verdi å kjenne. Hun viser til en rekke mangler ved barnehjemmene som har konsekvenser for barnas trivsel og deres videre ferd i verden. Blant annet påpeker hun at barnehjemsbarnas yrkesmuligheter er svært begrensede. Guttene blir enten gårdsgutter eller drar til sjøs. Pikene blir hushjelper. Da Sosialdepartementet i 1952 formulerte retningslinjer for tilsyn av barnehjem og barneherberger, var de noe mer nøkterne i sine fordringer: "Barnehjem og barneherberger tar mot barn som av en eller annen grunn ikke kan oppfostres hos sine foreldre eller i fosterhjem. Barnehjemmene skal være som et virkelig hjem og bør ikke ha så mange barn at institusjonen får preg av en anstalt. Barna skal ha mulighet til et så normalt familieliv som råd er." (Ra: Sos.dep. 1, sos.ktr. A, eske 133) Med en slik formulering erkjennes det trolig at dette ikke er så lett å få til. Videre heter det at det maksimale antallet barn i hver institusjon ikke bør overstige 20, og at det ikke bør ligge mer enn tre til seks barn på hvert rom. Et barnehjem bør inneholde et spiserom, et lekerom, et isolasjonsrom, et vaskerom med en servant pr. fire barn, wc og garderobe for barna, om mulig et sløyd- og bråkerom (eventuelt i kjeller) og materialrom for leker og sysselsettingsmaterialer. Dessuten må det være kjøkken og nødvendige forrådsrom, vaske- og tørkerom. Det bør være et personalrom med vask og wc for betjening, om mulig også en systue og arbeidsrom for personalet, et kontor, en fellesstue og et rom til hver av betjeningen og to rom for styreren. For alle barn som skal være på institusjonen over tre måneder, bør det i leke- og oppholdsrom være 3 kvadratmeter gulvflate pr. barn. Alle institusjoner bør ha god lekeplass utenfor huset eller adgang til park eller løkke i nærheten Det hygieniske må i det minste være like godt som i en alminnelig leilighet. Institusjonene bør være i egne hus med god tomt, fritt og åpent beliggende og med rikelig med sol. Rommene bør være lyse og luftige med gode ventilasjonsmuligheter. Gulv og vegger skal være lette å vaske. Alt utstyr barna skal benytte, bør være tilpasset deres høyde. Om soverommene er i første etasje, bør vinduene sikres. Alt utstyr skal være lett å holde rent, og sengene bør stå med minst en meter avstand fra hverandre. Som vi ser, legger retningslinjene stor vekt på den hygieniske standarden, noe som samsvarer med tidsånden. Men det er ikke mye i disse retningslinjene som stiller krav om hjemlighet. Hvor vanskelig det kan være å leve opp til selv den enkleste standard og å skape tilnærmelsesvis hjemlige forhold, viser flere av rapportene fra barnevernsinspektørene. I et notat datert 16. juni 1953 beskriver barnevernsinspektør Nellie Nilsen tilstanden ved Mona Ljunggrens barnepensjonat som deprimerende, både med hensyn til den bygningsmessige standarden og med hensyn til situasjonen for barna. Ved besøket var det sju barn på pensjonatet. De fleste var der for kortere tid, men tre av dem hadde vært der i flere år. En pike på elleve år hadde vært hos Fru Ljunggren siden hun var to. Hun beskrives som en solstråle. Harald på 13 hadde vært der i fem år. "Han er sterkt åndssvak og kan ikke gå." Nellie Nilsen mener at Harald burde vært plassert på et spesialhjem. Det tredje barnet som hadde vært hos fru Ljunggren en tid, var en gutt på fem år som "bærer sterkt preg av å være miljøskadet. Han er slem mot de andre barna og er helt uforbederlig. Da jeg forsøkte å snakke med 101

ham og appellerte til hans kjekkhet og snillhet, så han forbauset på meg, men jeg fikk litt senere en varm neve i min hånd som jeg nødig ville slippe." (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133). Fru Ljunggren hadde også en sinnssyk dame på 50 år boende i huset. Nellie Nilsen mener at pensjonatet ikke bør godkjennes med mindre den sinnssyke sies opp, at den bygningsmessige standarden forbedres og personalsituasjonen styrkes. De voksne og barna er omgivelser for hverandre og utgjør hverandres betingelser. Når det meste synes å mangle, som i dette tilfellet, kan det ikke være lett å skape en erstatning for det hjemmet barna av ulike grunner har måttet forlate. Enkelte ganger kan barnehjemmet komme til å likne på det hjemmet barna flyttet fra. Ella Esp skriver om Høyland menighets barnehjem i 1953: "Mye mangler. Møblene til barna bør skiftes ut. Det er ikke leke- og sysselsettingsmateriale. Barnehjemmet har hatt et rom til utleie til en menighetssøster. Det var uforsvarlig da hun førte et utsvevende liv og hadde stadig menn på besøk om natten. Mennene kunne være fulle når de kom. Barnehjemmets bad benyttes også av leieboeren. Dette badet så grusomt ut. Barna som er der krever meget. To noe tilbakestående og vanskelige gutter. Bestyrerinnen har fått hjelp av sin 83 år gamle mor innimellom." (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133) Både unge og gamle var vilkårlige hjelpere. På et barnehjem var det en bestyrer som tok seg av 12 piker. Når en pike nådde konfirmasjonsalderen, fikk bestyreren lov til å beholde henne et år som hjelpepike. Det var den hjelpen hun hadde. Slik var forholdene, forteller Gerd Hagen. Men av og til går det bedre enn en kunne vente. Emmas barnehjem i Oslo hadde også vanskelige barn å ta seg av, ifølge en rapport fra inspektør Nellie Nilsen, skrevet i 1952. Der bodde det 18 barn, hvorav flere hadde små evner. Noen av de barna beskrives som meget vanskelige. Særlig lille Lise på tre år er "et forskremt og fra opprinnelseshjemmet vanskjøttet barn. Hun hadde bodd sammen med sin sinnssyke mor bak nedrullede gardiner i fire måneder". (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133) De andre barna beskrives som sunne, lubne og nysgjerrige. "De er som småbarn flest. De store barna var kjekke mot de små og styreren hadde en god hånd med barna og hun prøver å forstå deres natur og egenart." Hun konkluderer med at hjemmet tross fysiske mangler er et godt sted for barna å være. Det er mange forhold som trekkes fram og vektlegges når barnevernsinspektørene uttaler seg om hva et barnehjem bør være, og hvordan det bør se ut. I et PM skriver Ella Esp at barnehjemmet skal være som et pent alminnelig gjennomsnittshjem, men uten noen form for luksus. Det er interessant å legge merke til at hun mener hjemmet skal ha den standard barna kan tenkes å oppnå som voksne. Det er hele tiden det vanlige familiehjemmet som er sammenligningsgrunnlaget. Hun skriver for eksempel at noen barnehjem lar barna bruke soverommene som oppholdsrom, slik det også kan være i vanlige hjem. Hun viser stor forståelse for barnas situasjon og behov. Av særlig stor viktighet er det forholdet styreren har til barna, påpeker hun. Hun begrunner det med at i en vanlig familie er det både en mor og en far, mens det i et barnehjem som regel bare er en mor. I heldige tilfeller kompenseres det ved at noen "barnehjemsbestyrere har fått sin egen familie så interessert i enkelte barn at de kommer til å tilhøre dennes familie". Hun understreker at denne ekstratilknytningen er så viktig for barna at den burde vies større oppmerksomhet enn det hittil har blitt gjort. Denne tilrådingen står i kontrast til det som etter hvert kom til å være gjeldende 102

prinsipper for hvordan personalet skulle forholde seg til barna. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167) I retningslinjer for godkjenning av barnevernsinternater av 10. februar 1954, utarbeidet av Nellie Nilsen, understrekes det igjen at barnehjemmene skal erstatte barnas eget hjem at det skal være mest mulig likt et vanlig hjem og av god standard. Det blir understreket at en må unngå at barnehjemmene får preg av å være institusjoner. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167) Det er ingen ting i veien med retningslinjene, intensjonene eller inspektørenes omsorgsfulle forståelse for barnas behov. Men det er stor avstand mellom hvordan en mener det bør være, og hvordan det faktisk var de fleste steder, både når det gjelder bygningsmessig standard, hjemlighet og bestyreres utdannelse. Det heter at ved alle nyansettelser bør en bare godkjenne ledere som enten er utdannet ved den toårige barnevernskolen, og samtidig har praksis, eller være utdannet som sykepleier eller barnepleier og ha minst fem års praksis i barnearbeid. Det var således store krav som ble stilt både til utdannelse og erfaring til den som skulle bekle en bestyrerstilling. Men realismen sniker seg også inn i retningslinjene, for det heter at dersom det ikke er mulig å skaffe søkere som fyller disse kravene, bør det bare tillates midlertidige ansettelser til en kan få bedre kvalifiserte ledere. I skriftet til Cecilie og John Murphy var det forhold som ble behandlet og omtalt. De påpeker blant annet at man har kommet fram til at den tidligere praksisen med store hjem, med plass til 3040 barn, ikke er heldig. Det konkluderes med at de store institusjoners tid er forbi, og anbefales en øvre grense på 15 barn. Videre påpekes det at rommene ikke skal ha preg av å være sovesaler. Små barn kan dele rom med 23 stykker, mens de større barna bør ha enkeltrom. Personalet må ha rom litt borte fra barnas soverom, med den begrunnelse at de kan trenge litt tid for seg selv. Det skrives mye og utførlig om innredning og utstyr. Rommene skal verken være for fine, oversolide eller uskjønne. Det bemerkes at de omgivelser barna vokser opp i, vil påvirke deres egen smak og kan i fremtiden være normdannende for hvordan et hjem skal se ut. Det er viktig med tekniske hjelpemidler i et barnehjem, for personalets viktigste oppgave er å ta seg av barna og ikke det praktiske. Måltidene er den stund på dagen da barna kan fortelle om dagens opplevelser, men det er også en stund for å lære bordskikk og gode manerer, som i en vanlig familie. Det er derfor viktig at barna spiser sammen med noen voksne på barnehjemmet. Det blir lagt vekt både på sosiale og ernæringsmessige aspekter ved måltidene. Det er den gylne middelvei som preger anbefalingene ikke for mye, men heller ikke for lite. (Murphy: 1958) Det må være regler, men de bør ikke være slik at de ikke kan forandres. Det må være mulig å bryte regler for å lage litt avveksling i dagliglivet. Det blir anbefalt at barna selv må kunne få være med på å utforme de reglene som skal gjelde, ut fra den forestilling at det man selv har vært med på å skape, er man også forpliktet overfor. Straffen for den som bryter reglene, bør være rettferdig og streng. I små hjem, i motsetning til i de store, vil forholdene være mer oversiktlige, og personalet vil ha et nærmere forhold til hvert enkelt barn. Det ses på som naturlig at enkelte barn knytter seg særlig til en spesiell voksen. Det nevnes også at det etter barnevernloven ikke er lov å bruke korporlig straff i barnehjem. Det er ikke lov å lugge barna eller å gi dem ørefiker. Det legges også vekt på barnas utfoldelsesmuligheter gjennom lek. Barn har 103

en naturlig virke- og skapertrang, heter det. Barn og voksne skal arbeide side om side slik at barna lærer at alt arbeid er av verdi. Det er heller ikke slik at gutter og jenter skal lære ulike ting. Det skrives mye om nødvendigheten av å skape trygge oppvekstvilkår for barn på barnehjem, men det nevnes også at det kan være vanskelig fordi barna må forholde seg til mange ulike voksne personer. De som arbeider i barnehjemmene, har et yrke. De arbeider åtte timer pr. dag. Det er uunngåelig at personalet skifter. De små møter flere omsorgspersoner i løpet av et døgn. Det kan være skadelig, påpekes det, men hvordan dette problemet skal løses, har de ikke noe svar på. De ønsker at det blir tatt opp til drøfting på et bredere grunnlag, som det heter i skriftet (Murphy 1958: 11) I 1978 skriver Solveig Petersen om sine erfaringer som styrer for Sarpsborg barnehjem Hun er den eneste ved hjemmet som har relevant utdannelse. De andre ansatte har lært hva de kan gjennom den erfaring de har fått i barnehjemmet. Sarpsborg barnehjem tok imot barn med sosiale og psykiske problemer. Hun beskriver barna som urolige og at de har dårlig konsentrasjonsevne. De kan være trassige, engstelige og triste. De viser tegn på at de har tatt skade av de vanskelighetene de har gjennomlevd, bemerker hun. Hun nevner at det er problemer med å få tid til å ta seg av det enkelte barn på grunn av mange praktiske gjøremål. I Sarpsborg barnehjem var det i 1978 ti barn, hvorav de fleste hadde vært der i over to år noen i påvente av at forholdene i hjemmet skulle bedre seg, andre i påvente av fosterhjemsplassering. Petersen mener at barna ikke bør knytte seg for sterkt til stedet og til dem som arbeider der, med tanke på det at de ikke skal være der lenger enn nødvendig. (Norges Barnevern, nr. 3-4: 1978) Perioden 1945 til 1980 er et relativt langt tidsspenn. Derfor er det relevant å spørre om skriflige kilder fra ulike tidsrom kan si noe gyldig om hva som er uforandret, og hva som har forandret seg med hensyn til drift av barnehjemmene i denne perioden. Her har en sett nærmere på - retningslinjer for barnehjem formulert på slutten av 40-tallet - retningslinjer formulert på slutten av 50-tallet - en barnehjemsbestyrers nedtegnelse fra slutten av 70-tallet På denne bakgrunn ser det ut til at begrunnelsen for at barn ble plassert på barnehjem ikke har forandret seg nevneverdig. Barnehjemmene er og har vært til for de barna som av ulike grunner ikke kan bo sammen med foreldrene sine. Det ser også ut til at det gjennom hele perioden har vært et problem å få utdannet medarbeidere. Selv i 1978 var det bare styreren som hadde utdannelse i enkelte hjem. Det kan også virke som at det gjennom hele perioden har vært knapphet på tid. Mange praktiske gjøremål har gått på bekostning av omsorg for barna. Det er derimot tre forhold som synes å ha forandret seg, og som alle har hatt konsekvenser for den interne dynamikken i barnehjemmet. - For det første har tiden barnet oppholder seg i barnehjem, blitt vesentlig redusert. Tidligere var hovedtendensen at de som ble plassert på barnehjem, ble der til de var gamle nok til å klare seg på egen hånd ved eget arbeid. I 1978 er de fleste av barna i barnehjemmet i påvente av fosterhjemsplassering, ifølge Petersen. - For det andre har styreren blitt en annen. Å være barnehjemsbestyrer ble i begynnelsen av perioden sett på som et kall. Styreren og det øvrige personalet 104

bodde på barnehjemmet og var til stede, på godt og vondt, hele døgnet. Men i 1958 skriver Sosialdepartementet at de som arbeider i barnehjemmene, har et yrke. I et notat til utvalget betegnet Kjersti Ericsson dette "som en endring fra sosialt moderskap til profesjonalisering og arbeidstakerrettigheter". I 1978 var dette blitt et fag. For det tredje kan en se en forandring i synet på tilknytning. Både på 1940-tallet og på 50-tallet så man det som ønskelig at barnet skulle knytte seg til personalet i barnehjemmet. I 1978 skriver Petersen derimot at barna ikke bør knytte seg for sterkt til stedet og til dem som arbeider der. En slik tilknytning er lite ønskelig, da barna ikke skal være i barnehjemmet lenger enn nødvendig. Denne tilrådingen om at barna ikke skal knytte seg til de voksne, kan også bunne i andre forhold enn det som har med tiden å gjøre. Det kan også ha å gjøre med overgangen fra det sosiale moderskapet til profesjonell barnevernsarbeider. Profesjonalitet går blant annet ut på å behandle barna likt.

Om standarden jevnt over var dårlig til langt ut på 60-tallet, så varierte driften av barnehjemmene. De ble drevet av kommunale myndigheter, av private organisasjoner og stiftelser. Indremisjonen og Frelsesarmeen var blant de største eiere ved siden av kommunen. De kommunale barnehjemmene tok imot barn som var friske og ellers uten lyter. De private barnehjemmene tok imot barn som ikke var kvalifiserte for offentlige institusjoner. Disse barnehjemmene var oftest drevet av kristne organisasjoner. Dette mønsteret går igjen i fordelingen av ansvar for sosiale oppgaver mellom det offentlige og den private filantropien i disse årene. Fordelingen av barn var basert på prinsippet om at det offentlige skulle ta ansvar for de verdige, som kunne tenkes å bli selvhjulpne og skattebetalende voksne. De private organisasjonenes oppgave var å ta seg av oppbevaring og omsorg for de unyttige og uverdige, barn som ble vurdert til å forbli samfunnsbyrder livet ut (jf. Ericsson og Simonsen, under trykking). Figur 8.1 Oversikt over eierforhold

Eiere av barnehjem

60 50 40 30 20 10 0 Stif telse Kommunen De religiøse organisasjonene 1954 1960 A ndre

105

Frelsesarmeen tok hånd om de mest utsatte barna, men disse barnehjemmene ble godt drevet og styrt, sier nestor i norsk barnevern Gerd Hagen, i et foredrag hun holdt for utvalget. De hadde en samlet politikk for driften og hadde nær kontakt med de hjemmene de drev. Der hvor det også var lokal interesse og lokalt engasjement for barnehjemmene, var hjemmene gode og under overoppsyn. Lokal interesse førte til bedre kontroll. Det er en del forhold som ligger utenfor myndighetenes mulighet til å kontrollere og påvirke, og som har konsekvenser for driften av barnehjemmene, barnas trivsel og den omsorg de får. Det er holdningene og interessen i det omkringliggende miljøet.

8.2.2 Om skolehjem/spesialskoler

Den andre hovedgruppen institusjoner som barnevernet kunne plassere barn og unge i, var som nevnt de såkalte skolehjemmene/spesialskolene. De som ble plassert på spesialskolene, var barn som skapte vansker på en eller annen måte ved sin atferd, gjennom skoleskulk, rømning hjemmefra, lovbrudd eller andre typer normbrudd. Mange av disse barna var tidligere barnehjemsbarn. De aller vanskeligste kunne bli plassert på verneskole. Forskjellen mellom vergerådsperioden og spesialskoleperioden var i prinsippet liten, sier Per Andersen, som i to perioder på 1960-tallet satt i Spesialskolerådet. Som navnet sier, var skolehjemmene/spesialskolene etablert som pedagogiske institusjoner. De skulle drive undervisning på det nivå der elevene skolemessig hørte hjemme, og være generelle oppdragelsesanstalter. Skolehjemmene/spesialskolene så også på seg selv som opplæringsinstitusjoner, skal vi dømme etter de årsberetninger styrerne skrev. I årsberetningen fra Vaak skolehjem (194849) heter det blant annet: Hver klasse har nå 28 timer undervisning per uke. "Den sterkere klassedeling og det at klassene har vært mindre har gjort at skolearbeidet har falt meget lettere, og en har merket større framgang i kunnskaper og større interesse for skolearbeidet." (Ra, KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 45) Det var noen problemer ved skolehjemmene/spesialskolene som man ved lovreguleringer forsøkte å rette på, men som det i praksis viste seg vanskelig å gjøre noe med. For det første gjaldt det den makt styreren utøvde ved disse institusjonene, og for det andre dreide det seg om differensieringsspørsmålet. Begge disse forholdene hadde store konsekvenser for miljøet i og driften av skolene, og den omsorg eller mangel på omsorg disse barna opplevde. Etter vergerådsloven av 1896 paragraf 31 skulle skolehjemmene stå under ledelse av en styrer som ble oppnevnt av Kongen. Styreren hadde etter loven "saavidt intet modsat er bestemt, [...] den besluttende Myndighed i alle Hjemmets Anliggender", og det var han som bestemte når et barn kunne utskrives på prøve eller om det skulle overføres til særavdeling. Allerede i tilrådingen fra Skuleheimsnemnda i 1939 ble det tatt til orde for å minske styrernes makt over elevene. I sitt forslag til endring av vergerådsloven § 39 og § 40 skriver nemnda at "den makt som skuleheimsstyraren har etter desse paragrafane, går 106

over til sentralstyret for skuleheimane". (Kirke- og undervisningsdepartementet, Tilrådning om skuleheimsskipnaden:1939)I lov om spesialskoler av 1951 har man gjennomført denne endringen ved at Direktoratet for spesialskolene er den instansen som godkjenner om en elev kan skrives ut på prøve, og som samtykker i en eventuell gjenopptakelse eller endelig utskriving. Styreren har også sitt å si, men ansvaret ble nå direktørens. Det var regelen. I perioden med direktorat for skolehjem 194151 og direktorat for spesialskoler 195163 var det direktøren som skulle fordele elevene til de ulike skolene. I praksis har imidlertid styreren fremdeles om ikke all, så svært mye makt. Spesialskolene/skolehjemmene var stort sett isolerte institusjoner ved at de blant annet var plassert på øyer. Styreren var selvstendig. Styreren ved disse skolene hadde i realiteten avgjørende myndighet i forhold til tilsetting av personell og med hensyn til inntak av elever. Han/hun kunne styre elevinntakene og bestemte hvor lenge et barn måtte være i skolehjemmet. Det var vanskelig, nesten umulig, å overprøve hans/hennes beslutning om hvilke elever som skulle tas inn. Om skolen hadde bestemt seg for at en elev ikke passet inn, så ble det sørget for at vedkommende ikke passet der. Det var enten barnevernsnemndene, skolene eller foreldrene som gjennom skoledirektøren oversendte henvendelsene til Spesialskolerådet om forespørsler om opptak. Spesialskolerådet, en gruppe på tre, hadde opptaksmyndighet. De sendte forespørselen til den skolen de mente passet. Men det var styreren som avgjorde om vedkommende elev skulle få plass eller ikke, sier Per Andersen, tidligere medlem av Spesialskolerådet, i et foredrag holdt for utvalget. Han sier videre: "Styrerne i spesialskolene var spesielle mennesker. Mange ofret hele sitt liv. De levde hele sitt liv blant guttene/jentene. Offerviljen var det lite å si på. Den menneskelige innsatsen var enorm. Styrerens/rektors innsats gikk betydelig utover det en med rimelighet kunne forvente." Et av de forhold som ble sterkest kritisert ved skolehjemmene, og som bidro til at de ikke fungerte etter intensjonen, var blandingen av urolige, sosialt vanskeligstilte, evneveike og kriminelt belastede barn og ungdommer. Da Skolehjemsutvalget leverte sin innstilling 3. oktober 1947, ble behovet for en bedre differensiering av elevgruppen understreket. For å illustrere problemene kan vi referere årsberetningene fra et par skolehjem: - Lindøy skolehjem 194748: De aller fleste elevene har svake evner. Det går tungt med skolearbeidet. "Vårt arbeid må derfor i første omgang ta mer sikte på å rette på oppdragelsesmanglene enn på kunnskapsmanglene. Belegget er uensartet, og det er psykopater som gjør tilværelsen vanskeligere både for lærere og elever." - Trogstad skolehjem 194546: De fleste jentene har gått ut i huspost, men det er en del som betegnes som "undermålere", og disse er det ofte vanskelig å få til å tilpasse seg utenfor skolehjemmet. 10. mai 1949 skriver vikarierende skolehjemsdirektør H. Selander: "Våre skoleheimer er i altfor stor utstrekning bebyrdet med barn som ikke passer der, nemlig de åndssvake og psykopatene. En skoleheims oppgave er å gi undervisning og oppdragelse og er derfor ikke beregnet for barn som ikke er mottakelige for dette fordi barnet er for lavtstående m.h.t. åndelig utstyr. Så lenge forsorgen for de åndssvake og psykopatene ikke er utbygget i vårt land er forholdene meget utilfredsstillende. For i noen grad å råde bot på dette har skoleheimene strukket seg langt i retning av å hjelpe 107

disse barn, men vi har måttet kreve at deres psykiatriske nivå blir klarlagt først. Når det er skjedd blir barna fordelt til skoleheimene slik at de på samme nivå (og alder) kommer i samme heim" (Ra, KUD, Direktoratet for skolehjemmene, eske 54, jnr. 245, 10. mai 1948). I 1950 la Kirke- og undervisningsminister Lars Moen fram stortingsmeldingen Om skoleheimsskipnaden (St. meld. 26 1950). I meldingen ble det påpekt at skolehjemmene måtte fritas for åndssvake elever, barn med medfødte karakteravvik, psykopater og sinnssjuke. Evneveike skulle overføres til spesialskoler for miljøskadde evneveike eller til åndssvakeomsorgen. Departementet regnet med at disse gruppene (psykopater og evneveike) utgjorde 60 % av det tradisjonelle elevklientellet ved skolehjemmene. De elevene som da ble igjen, ville være barn med stort sett normale evner (notat fra Per Andersen). Skolehjemmene skulle kun ta imot barn med tilpasningsvansker der problemene var resultat av miljøpåvirkning eller andre faktorer det var mulig å rette opp ved omsorg og opplæring innenfor rammene av det man kunne gi på skolehjemmet. Skolene skulle fortsette å ligge under Kirke- og undervisningsdepartementet, da undervisning og pedagogikk sto sentralt i driften og opplæringen ved skolene. Da lov om spesialskoler ble vedtatt i 1951, skiftet som påpekt skolehjemmene betegnelse til "spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker". I § 2 i loven er formålet formulert slik: "Skolene skal gi elevene en oppdragelse og veiledning som tar sikte på å avhjelpe deres tilpasningsvansker". Loven deler videre skolene for barn og ungdom med tilpasningsvansker inn i barneskoler og yrkesskoler. Barneskolene skulle gi opplæring i folkeskolens fag, mens yrkesskolene skulle gi yrkesopplæring med de nødvendige teoretiske støttefagene. Barn under 15 år skulle være i barneskole. Spesialskoleloven prøvde således å definere hvilke elever som skulle være ved hvilke skoler. Intensjonene var å få til en differensiering av elevmaterialet. Intensjonene var greie, men det gikk ikke i praksis å definere kriteriene for inntak. Ifølge Per Andersen ga loven ingen konkrete anvisninger. Det var vanskelig for kommunene å få plassert barn med store tilpasningsvansker. Det var mange behandlingstrengende og utagerende barn og mangel på plasser. Den enkelte kommune kunne ofte oppleve situasjonen som kritisk. Barnevernsnemndene som skulle plassere barna, argumenterte slik at barnet framsto som tilpasset et bestemt søkersted. I slike situasjoner var det forståelig at søknaden ble begrunnet med vansker den enkelte spesialskole kunne godta som grunnlag for prøveinntak. Man understreket det som passet og underslo det som ikke passet. Dette kunne rimelig nok føre til en del feilplasseringer. Det ble for eksempel aldri skrevet inn i søknadspapirene at barna hadde tendenser til ildspåsettelse. Mange elevers atferd viste seg så avvikende at skolens virkemidler var virknjngsløse. Konsekvensen var at personalet i enkelttilfeller fant det nødvendig å bruke makt for å dempe og hindre utviklingen av konflikter, sier Per Andersen. Det rapporteres ikke om maktbruk i årsmeldingene, men gjennom disse kan vi få et innblikk i noen av de vanskelige forhold som eksisterte ved enkelte skolehjem. Styreren for Bastøy skolehjem skriver i sin årsmelding for skoleåret 1946 47: "Stort sett har elevenes forhold i dette år vært meget dårlig. Man har hatt mange og til dels særlig vanskelige tilfeller. I en lang periode hadde flere av elevene en ren mani til å ødelegge. Mest gikk det ut over vindusruter (i hundrevis), takrenner og nedløpsrenner, elektriske anlegg og inventar. Og elevenes oppførsel overfor 108

hverandre og funksjonærene var meget dårlig, til tider usedvanlig slett." Under alminnelige bemerkninger står det: "Det har vært meget sykdom blant funksjonærene i året. Flere har hatt til dels lange sykepermisjoner, ikke så få tilfeller av ødelagte nerver. Dette igjen har ført til mye overtidsarbeid blant de gjenværende." De gamle skolehjemmene hadde et refselsesreglement. Vanlige refselses- og straffemetoder var å bli låst inne og sengestraff. Det siste var straffen for rømningsforsøk. Det var lov å isolere elevene om de var til skade for seg selv eller andre, men da under tilsyn, og det skulle protokollføres. Selv om slik straff kun skulle brukes dersom ingenting annet fungerte, var den nok mye brukt, skal man tro noen av elevberetningene som foreligger om livet i skolehjemmene. På enkelte skoler klaget elevene over at de ble banket og isolert. Først med spesialskoleloven i 1951 ble det totalforbud mot fysisk avstraffelse i skolehjemmene. Men straffepraksisen hang ved til langt opp på 60-tallet.

8.3

Hvem var barna?

De fleste av barna hadde et dårlig utgangspunkt da de kom til barnehjemmet, noe som i realiteten var utgangspunktet for institusjonsplassering. I barneomsorgsstatistikken for 1965 til 1975 er det tabeller som viser årsaken til at barn er kommet under vernetiltak. Statistisk sentralbyrå deler årsakene inn etter miljø, atferd og en kombinasjon av miljø og atferd med følgende underkategorier: Tabell 8.1 Miljø mangler forsørger lever under skadelige forhold Atferd tilpasningsvansker fysisk eller psykisk lyte tilpasningsvansker og fysisk eller psykisk lyte Atferd og miljø mangler forsørger og har tilpasningsvansker mangler forsørger og har psykisk eller fysisk lyte mangler forsørger og har tilpasningsvansker lever under skadelige forhold og har psykisk eller fysisk lyte levde under skadelige forhold og hadde tilpasningsvansker

Denne kategoriseringen ble beholdt gjennom hele 60- og 70-tallet. Under denne perioden er det egenskaper ved miljøet, heller enn ved barnet selv, enten det er tilpassingsvansker eller psykisk eller fysiske lyte (som er benevnelsen Statistisk sentralbyrå bruker), som er den vesentligste årsak til at barnevernet griper inn. Men fra 1965 til 1975 kan vi observere at miljøbegrunnelsene endrer karakter. De forflytter seg fra i hovedsak å være manglende forsørger til i hovedsak å være oppvekst under skadelige forhold. Bare i liten grad blir årsakene angitt til å være sammensatte og komplekse. Men det er også vel verdt å merke seg at kategorien uoppgitt årsak øker i omfang, slik at den i 1975 utgjør ¼ av plasseringene. I de tilfellene der barna ble tatt hånd om av barnevernet på grunn av tilpasningsvansker og atferdsproblemer, var det foreldrene som hyppigst meldte fra til barnevernsnemndene. 109

Statistikken forteller oss ikke hvilke barn som blir plassert hvor, eller noe om sammenhengen mellom årsak til at barnet kom under vernetiltak og hvilke tiltak som ble iverksatt. Men rapportene fra barnevernssekretærene forteller oss at det er mangler ved hjemmet som fører til at barna blir plassert i barnehjem.

8.3.1 Hvem var barna i barnehjemmene?

Åse Gruda Skard med flere ble bedt om å vurdere forholdende ved Pleiestiftelsen for småbarn i Drammen, da det var kommet henvendelser til Sosialdepartementet om at tilstaden ikke var helt tilfredsstillende. De leverte sin rapport i 1971. Da de første gang besøkte hjemmet befant det seg tolv barn der. Tre av barna var under ett år. De tolv barna var på institusjonen av ulike grunner. De gir både opplysninger om barnas bakgrunn og opphav og om barnas funksjonsevne. (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 289) - Nr. 1 er en tre uker gammel gutt som var plassert der av ugift mor som var usikker på om hun skulle beholde ham. - Nr. 2 er en ca fem måneder gammel pike som var brakt til pleiestiftelsen med hodeskader og armbrudd. Faren hadde mishandlet piken, og hun var tatt i forvaring. - Nr. 3 er en fire måneder gammel gutt som er innlagt fordi moren har fått nervesammenbrudd. - Nr. 4, 5 og 6 er brødre. Moren er på tuberkulosesanatorium. Familien bor usselt. Sju mennesker på ett rom og kjøkken. Barna virker nervøse, og en av guttene er språkløs. - Nr. 7 og 8 er søsken. Foreldrene er skilt. Moren, som er tidligere psykiatrisk pasient, klarer ikke ta hånd om barna. Begge barna har kontaktvansker, og gutten virker trist. - Nr. 9 er en gutt kommer fra et meget dårlig hjem Faren sitter i fengsel og moren er løsaktig. - Nr. 10 er en pike som er sterkt hjerneskadet. Moren og faren er skilt, og moren er på sykehus. - Nr. 11 er en gutt som er skilsmissebarn og bløder. - Nr. 12 er en pike hvis mor er forsvunnet og far er ukjent. Hun gir et avvikende inntrykk Som vi ser, er grunnen til at barna kommer til Pleiestiftelsen sammensatt. I flere av tilfellene manglet barna både forsørger og har selv et lyte. Et par av barna lever også under svært skadelige forhold. Barna må kunne sies å være svært sårbare. En undersøkelse (Eikeland 1993) av 30 barnehjemsbarn som barnevernsnemnda i Hordaland hadde til behandling for omsorgsovertakelse i perioden 197073, tyder på at det er egenskaper ved hjemmemiljøet som fører til at barna kommer på barnehjem. Eikeland finner at omsorgsovertakelsen begrunnes med omsorgssvikt. Omsorgssvikten bunner i: psykiatri hos moren (11), alkoholproblemer/kriminalitet (3), vold i hjemmet (4), generell omsorgssvikt (4), far eller mor død (1), sykdom ved fødsel (3), skilsmisse (vold) (3), skilsmisse (omsorgssvikt) (1). 110

Av de 30 er 8 blitt dybdeintervjuet. Vi skal se litt nærmere inn i disse åtte tilfellene. - Nr. 1 ble tatt hånd om da moren fikk fødselspsykose. Oppholdet varte bare et halvt år. Tilbakeført til hjemmet. - Nr. 2 og 3 er søsken. De ble tatt hånd om av barnevernet da moren hadde store psykiske problemer og ble svært aggressiv. Faren klarte verken å hanskes med barna eller moren. Oppholdet på barnehjemmet varte i ti år. - Nr. 4 kom fra et hjem der både mor og far drakk og faren var kriminelt belastet. Far satt i fengsel da gutten ble født. Gutten var på barnehjemmet i seks år. - Nr. 5 er yngre bror av nr. 4. Hans opphold på barnehjemmet varte i åtte år. - Nr. 6 ble tatt hånd om av barnevernet fordi faren var voldelig. Da moren skilte seg og flyttet til en annen kommune, ble nr. 6 tilbakeført til moren. Oppholdet på barnehjemmet varte ½ år. - Nr. 7 ble plassert på barnehjem på grunn av vanskjøtsel. Mor og far festet, drakk og overlot barna til seg selv. Plassert på barnehjem som toåring. Oppholdet varte i tre år. - Nr. 8 ble plassert på barnehjem da moren døde og faren var til sjøs. Nr. 8 var da ti år. Han ble på barnehjemmet til han var 16.

8.3.2 Hvem var barna i skolehjemmene?

Flere forfattere, som gjør bruk av forskjellig kildemateriale (Ericsson 1997, Andresen 2001, Ustvedt 2000, Westfald Pedersen 1996), peker på de samme eller nesten de samme kjønnsspesifikke grunnene til at barn og ungdom ble anbrakt i skolehjem/spesialskoler og verneskoler. Astrid Andresen (2001) konkluderer i sin undersøkelse med at pikene ble anbrakt på grunn av usedelig oppførsel og guttene på grunn av tyvaktighet. Hun har undersøkt 413 ungdommer plassert i skolehjem i perioden 1917 til 1950. Selv om undersøkelsesperioden faller utenfor mandatperioden for dette utvalget, kan det se ut til at årsakene til plassering i skolehjem ikke forandrer seg i vesentlig grad fram mot 1980-tallet. For eksempel viser Ericsson (1997) at 2/3 av de 194 pikene som var innom Bjerketun fra 1951 til 1961, kom dit på grunn av det som benevnes som uteflying, gatetrafikk og usedelighet. Usedeligheten har mange navn, skal vi tro de grunnene som oppgis for å plassere jentene i skolehjem: uteliv, slett oppførsel, tyverier, rømming, skoleskulk, trenger annen oppdragelse enn barnehjem kan gi, vanart, løgnaktighet, løsgjengeri, ulydighet, falsk, usedelig oppførsel, fare for utglidning, bedrageri, gateliv, usedelig trafikk, slett moral, fare for å bli sedelig forkommen, arbeidssky, lettsindig, foreldrene rår ikke med henne, ikke kunnet styre sitt sinne, slem mot mindre barn, underslag, vanskelig oppførsel, Tobakksmisbruk og vanskeligheter, asosial, abnorm seksuell tilbøyelighet. I 1969 ble det nedsatt en hurtigarbeidende komité som skulle vurdere virksomheten ved Foldin verneskole tidligere Bastøy. I den forbindelse ble det utarbeidet en oversikt over vurderingen av 50 tidligere elver. Der fant man at elevene ved Foldin ikke var en homogen gruppe av kriminelle barn, selv om den oppgitte hovedårsaken til at de kom dit var lovbrudd. Men 75 % av guttene var kriminelt belastet. De resterende 25 % kom til Foldin på grunn av skoleskulk og generelle tilpasningsvansker, dårlige hjemmeforhold og alkoholmisbruk. Bare de færreste 111

kunne karakteriseres som farlige kriminelle. Når det gjaldt hjemmemiljøet, viser det seg å være svært mangelfullt (Ustvedt 2000). Ustvedt (2000) gir et innblikk i den familiemessige bakgrunnen til enkelte av guttene som kom til Bastøy/Foldin. En gutt som kom til Bastøy i 1949, hadde bodd hos sin far og farmor. Moren var lugarpike, og journalen beskrev henne som "usedelig" og ikke helt normal. En annen gutt kom til Bastøy i 1951. Han var født utenfor ekteskap. Moren giftet seg igjen, og gutten ble boende hos mor og stefar. Stefaren klaget over gutten og mente at moren alltid tok guttens parti når denne gjorde noe galt. Stefaren brakte saken inn for vergerådet, som mente at konfliktene i hjemmet hadde en uheldig virkning på gutten. I 1953 mottok Foldin en gutt som beskrives som oppsetsig og provoserende. Han var den eldste i en flokk på fire barn. Seks personer bodde på ett rom og kjøkken. Hjemmet var forsorgsunderstøttet, og faren var kommet på sykehus for nerveproblemer. Moren, som var vaskekone, var mye borte fra hjemmet. Vergerådet fant at gutten gikk for lut og kaldt vann, og at han var noe tilbakestående, da han ikke hadde lært å lese før to-tre år etter at han hadde begynt på skolen. Slik kan en fortsette. Guttene med atferdsproblemer kom fra vanskeligstilte familier. Fedrene kunne være drikkfeldige, noen var tidligere straffet, og andre igjen hadde vært medlem av NS under krigen. Mange av guttene var født utenfor ekteskap, og noen av mødrene hadde hatt omgang med tyskere. Selv i tilfeller der bakgrunnen kunne karakteriseres som god når det gjaldt den boligmessige standarden og de økonomiske forholdene, var bakgrunnen problematisk blant annet på grunn av foreldres alkoholmisbruk. Utgangspunktet for de fleste var dårligst mulig. De fleste var vanskeligstilte barn, og mange led overlast i de institusjonene som var ment å skulle hjelpe og beskytte dem.

8.4

Hukommelse og troverdighet

Før vi går inn i det selvbiografiske materialet som avdekker hvilke opplevelser og erfaringer barna har hatt på ulike barnehjem og skolehjem/spesialskoler, er det nødvendig å spørre om vi kan stole på det folk forteller som voksne om den omsorgssvikt og de overgrep de var utsatt for som barn. Retrospektive vurderinger vil alltid implisere etterpåklokskapens mulige fallgruver. Det er derfor på sin plass å minne om at fortiden alltid vil ses gjennom nåtidens linser. Disse linsene er formet både av fortidige erfaringer, men også av kunnskap ervervet gjennom livet. Det overordnede spørsmålet er om en kan feste lit til retrospektive rapporter om omsorgssvikt og overgrep.

8.4.1 Selvbiografisk langtidshukommelse

I et notat som professor Svein Magnussen har utarbeidet for utvalget, definerer han hukommelse som forskjellen mellom det som skjedde og det som senere blir gjenfortalt. Han skiller videre mellom ulike typer av hukommelse. Den type hukommelse som gjelder hva og hvordan folk husker traumatiske opplevelser, som overgrep av forskjellig slag, kaller han episodisk hukommelse. Den episodiske hukommelsen er konstruktiv ved at gjenkalling av minner er en rekonstruksjon av det som har hendt. Denne rekonstruksjonen er påvirket av informasjon en har fått på senere tidspunkt enn i erfaringsøyeblikket, av egne fantasier, ideer og forestillinger 112

om hva som skjedde. Gjentatte erfaringer er den viktigste faktor når det gjelder å etablere pålitelige langtidsminner. Når hendelser stadig gjentar seg, husker en det som er typisk for hendelsesforløpet, det som er felles for hver enkelt handling eller hendelse Man husker hendelsen abstrahert fra detaljer. Det kan være vanskelig å knytte detaljer til enkeltepisoder. Ved gjentatte overgrep, for eksempel, vil en ikke alltid kunne huske når bestemte ting skjedde, og en kan forveksle den ene episoden med en annen. Dette er imidlertid ikke uttrykk for at hukommelsen er upålitelig. Minner svekkes over tid. Men repeterte erfaringer er en viktig faktor i etablering av permantente minner. Studier av hukommelsen for traumatiske opplevelser viser at folk husker klart, og de husker lenge. Minner om sterke opplevelser sitter meget godt. Noen minner sitter altfor godt. Det betyr at de gjenkalles gang på gang, ofte ufrivillig. Slike minner kan komme til å forstyrre dagliglivets orden. Selv om minnene er levende, er de ikke nødvendigvis detaljrike. Mange som har hatt traumatiske opplevelser, har ingen hukommelse om spesifikke detaljer og omstendigheter rundt hendelsen, selv om de husker selve kjernehendelsen. En vet at redsel og frykt innsnevrer oppmerksomheten. En registrerer sentrale trekk ved situasjonen, mens andre ting går en "hus forbi". I psykologisk faglitteratur har traumatiske erfaringer i barndommen hatt en spesiell status. Med utgangspunkt i psykoanalytisk teori har flere traumeforskere hevdet at traumatiske barndomsopplevelser kan stenges totalt ute fra bevisstheten, fortrenges, over mange år, men utløst av en "tilfeldig" hendelse eller hjulpet av terapeutiske teknikker kan de dukke opp i voksen alder, levende og detaljrike som om de skulle være bevart i sin helt opprinnelige form. Så vidt en kan bedømme på grunnlag av dagens forskning, er det typiske at traumatiske minner fra barndommen huskes, de huskes over lang tid, og sjansen for å erindre dem øker med det opprinnelige traumets alvorlighetsgrad. Når slike opplevelser glemmes, er det de samme grunnene til glemsel som for andre opplevelser. Men det er ikke slik at traumatiske minner går under jorden og dukker opp senere i livet.

8.4.2 Voksne som beretter om sin barndom

De fleste undersøkelser om langvarige og vedvarende psykiske problemer hos voksne som er forårsaket av traumatiske barndomsopplevelser, baserer seg på intervjuer med voksne. Det betyr at en må stole på retrospektiv gjenkalling av minner om barndommen. Voksne har en tendens til å justere sine barndomsminner i samsvar med ekspertråd og anbefalinger. Folk synes å huske bedre hva som hendte enn når det hendte. Det betyr at dersom voksne utvikler psykiske problemer, vil de ha en tendens til å legge den traumatiske hendelsen til et tidligere tidspunkt i livet enn da den faktisk fant sted. Eldre mennesker har god kapasitet til å huske, men hukommelsen er påvirket av en rekke forhold. For eksempel farger stemningsleiet en er i, når en forteller om det som hendte. En kan derfor anta at stemningsleiet folk er i når de forteller om overgrep i barndommen, påvirker det som kommer fram. De fleste slike undersøkelser bygger på engangsintervjuer og påvirkes dermed av et varierende stemningsleie. Med utgangspunkt i ett intervju kan det dermed også være vanskelig å komme opplevelser 113

om overgrep og omsorgssvikt nært og detaljert innpå livet. Vi trenger å vite hva som har skjedd over tid, da vi antar at det kan påvirke beretningene. Men det vet vi lite om. Det en ofte sitter igjen med, er en retrospektiv fastfrosset historie. Alle ting kan glemmes, i alle fall i den betydning at man ikke kommer på det som det spørres etter i en intervjusituasjon. Det gjelder også dramatisk opplevelser. Flere studier har vist at 1525 % av intervjuobjektene "glemmer" å fortelle om dramatiske hendelser. Mange studier av voksne som i barndommen har opplevd dramatiske ting, viser en betydelig underrapportering. Omsorgssvikt og overgrep enten de skjedde i familier eller i barnehjem blir ofte fornektet og skjult. Når man intervjuer i dag, i 2004, legger man et annet innhold i begrepene enn man gjorde for eksempel på 1950tallet. Man spurte ikke da om mobbing og andre former for overgrep. Det er hendelser som først er blitt navnsatt og begrepsfestet i 187080 årene, og som nå er blitt en del av dagligtalen. Om en skal kunne foreta en sammenligning mellom fenomener slik de ble erfart i fortid og slik de blir erindret i ettertid, spiller kvaliteten på informasjonen en har, både om den gang og nå, en stor rolle. For å høyne kvaliteten på den informasjonen man skal innhente, kan man gå fram på ulike måter. For det første kan man sammenligne minnene/intervjuopplysningene gitt i dag med tidligere registre fra skoler, tilsynsleger og tilsynsførere. For det andre kan man sammenligne med hva foreldre eller barnevernsnemnda sa den gang, med hva de som forteller om overgrep, sier nå. Det byr imidlertid på store kildeproblemer. En tredje måte kan være å undersøke i hvilken grad søsken er enige om hva de husker. En fjerde vei å gå er å foreta en indirekte sammenligning mellom gjenkalling og prospektive rapporter med hensyn til risikoforhold og psykiske problemer. Sammenligninger av barns og foreldres rapporter fra samme tidsepoke (Borge et al. 2001) indikerer at de er uenige om hva som er stress og negative livshendelser, om hvordan oppdragelsen var, og om foreldrene kritiserte barna sine (Nyhamn 2002). Selv om de blir mer enige med tiden, må ikke dette fortolkes som større nøyaktighet og troverdighet. Søsken har ofte samme, men feilaktige erindringer om vonde hendelser. Det har antakelig sammenheng med at de har snakket sammen om hendelsen. Dette avspeiler i så fall enighet om familie-/barnehjemsovergrep mer enn om spesifikke minner. Like historier styrker dermed ikke nødvendigvis beretningens troverdighet. Husker voksne overgrep og mishandling som skjedde i barndommen og ungdommen? Er det slik at mange voksne mislykkes når de skal fortelle om overgrep fra sin barneog ungdomstid? Betyr det at de mangler bevissthet om slike minner? I hovedtrekk kan det sluttes at når man systematisk undersøker hukommelse for omsorgssvikt og overgrep, viser det seg at folk husker forbausende godt, og man har kommet fram til rimelig entydige resultater. En undersøkelse tok utgangspunkt i 175 voksne som en kunne dokumentere var blitt utsatt for overgrep som barn (Goodman et.al. 2003). Forskere satt med fasiten og kunne avgjøre hvorvidt nåtidsfortellingen om tidlige erfaringer stemte med hva som den gangen ble avslørt og nedtegnet. Ved undersøkelsestidspunktet hadde det gjennomsnittlig gått 13 år siden overgrepet hadde funnet sted. En har altså her dokumentasjon av hva som faktisk hendte, og av erindringer om hendelsene. 114

Overgrepene hadde skjedd da intervjupersonene var mellom 4 og 17 år. På undersøkelsestidspunktet var de mellom 17 og 30 år. Et flertall av dem, 81 %, fortalte om overgrepet. Det betyr at de aller fleste husket og kunne korrekt beskrive det som hadde funnet sted mange år tidligere. Følgende tre forhold bidro til at de voksne husket mishandlingen svært detaljert og korrekt: - Alder spiller en stor rolle for i hvilken grad viktige hendelser huskes. Barn under 6 år husker ofte feil, mens barn over 6 år gjerne husker korrekt. Barna må være i stand til å fatte hva som har skjedd for som voksen overhodet ha mulighet til å rekapitulere en hendelse. Her vil barndomsfantasi bidra til at barn under 3 år ikke husker særlig mye. Dersom overgrepene og mishandlingen tok slutt etter at ofrene var 5 år, husket de det i 87 % av tilfellene, mens når dette stoppet før 5 års alder, var det vesentlig færre som husket det (69 %). - Fordi alvorlige overgrep og mishandling er viktige hendelser, huskes de fleste svært godt. Jo mer alvorlig mishandlingen og overgrepene er, desto bedre husker voksne det som skjedde. - Det var ingen kjønnsforskjell, men dette dreide seg om overgrep som hadde foregått i 7080- årene, og det diskuteres om gutter da underslo slike hendelser. - Mødrene spilte en viktig rolle. De som i sin tid følte at de ble trodd og fikk støtte da de vitnet om hendelsene, var også mye mer villige og i stand til å avsløre hva de hadde opplevd mange år tidligere. Vi kan konkludere med at hukommelsen om de fleste av dagliglivets hendelser er forholdsvis kortlevd. Dramatiske episoder og traumatiske erfaringer huskes over mange år. Men hukommelsen er modifiserbar, styrt av ekstern informasjon og individets egne kognitive kart og strategier. Dette kan lede til forvekslinger, feilhukommelse og falsk hukommelse også når det gjelder dramatiske og traumatiske minner. .

8.5

Empiriske kartlegginger

Det foreligger ulike kilder som gir oss innblikk i hvordan livet har artet seg eller kunne arte seg for barn som har oppholdt seg på barnehjem/skolehjem i kortere eller lengre tid. Som påpekt tidligere er det i utvalgets mandat skissert flere mulige informasjonskilder for kartleggingen: Stiftelsen Rettferd for taperne, søknader om billighetserstatning, rapporten fra granskingen i Bergen kommune, materiale fra BUFA (omtalt i kapittel 9) og en kartlegging av tyskerbarnas erfaringer. En annen type kilde er skjønnlitterære framstillinger fra tidligere barnehjemsbarn, og fortellinger om erfaringer nedtegnet av andre. Det var blant annet en måte å henvende seg til allmennheten på i en tid da overgrep mot barn helst skulle forties. En kan alltid spørre om de personlige beretningene er sanne. Har det virkelig hendt, det vi leser om? Selv om det alltid vil knytte seg usikkerhet til det som blir fortalt om konkrete hendelser ved at hendelser forveksles, noen minner blekner og andre hendelser forstørres opp, så vil grunntrekkene i det som kommer fram, ha stor relevans. Som påpekt ovenfor gir hukommelsesforskningen uttrykk for at dramatiske 115

opplevelser setter spor som ikke lett viskes ut. Når flere uavhengige personer beretter om det som skjedde ved navngitte institusjoner, så styrker det muligheten for at det som framkommer som hovedtrekk, har gyldighet.

8.5.2 Stiftelsen Rettferd for taperne

Etter at Bergensgranskingen ble offentliggjort i 2003, har i alt 729 personer henvendt seg til Stiftelsen Rettferd for taperne. I alt 239 av de 729 har åpnet sak som stiftelsen har arbeidet videre med. De har alle vært i barnevernsinstitusjoner i tidsrommet 1945 1980 og oppgir å ha lidd overlast. Stiftelsen har registrert opplysninger om hver enkelt av de 239. Opplysningene omfatter barnehjemmets navn og sted/kommune; når de ble innskrevet; hvor mange år de oppholdt seg i institusjonen, og hvilken form for overlast de led. Den opplevde omsorgssvikten ble kodet som: manglende voksenkontakt og oppfølging, dårlig matstell, dårlig hygiene, trusler og innesperring. Overgrepene ble kodet som voldelig overgrep og seksuelt overgrep. I de fleste tilfeller er det opplysninger om hvem som var overgriperen; styreren, det øvrige personalet eller andre barn (se også kapittel 9.6.3). Disse 239 har til sammen vært innom 180 ulike barnehjem. Noen hjem er her gjengangere ved at de nevnes av flere. At enkelte barnehjem nevnes hyppigere enn andre, betyr ikke at alle barn som har vært innom disse barnehjemmene, har blitt utsatt for overgrep der. Men det betyr at mange i dette materialet har vært innom disse hjemmene i sin institusjonskarriere, og at flere har noe å utsette på den behandlingen de fikk der. Det er all grunn til å se nærmere på de institusjonene som mange har vært innom og som mange retter anklager mot. Det kan synes som disse barnehjemmene er preget av en ekstremt autoritær oppdragelsesideologi der fysisk avstraffelse inngår som et viktig element i oppdragelsen av barna. Det er særlig fem barnehjem som skiller seg ut, ved at de er hyppig nevnt, og at det rettes til dels grove anklager mot dem. Vi skal se litt nærmere på disse. At flere barn retter anklager mot det samme barnehjemmet, skulle styrke anklagenes troverdighet, samtidig som det svekker tilliten til institusjonen. Seks av de 239 barna har vært på barnehjem A. Alle, fire kvinner og to menn, anklager institusjonen både for omsorgssvikt og fysiske overgrep. Barna der synes å ha lidd under mangel på voksenkontakt. De har lidd under generelt dårlig stell og har blitt utsatt for trusler og blitt sperret inne, og de har vært utsatt for direkte fysiske overgrep. Fem har vært på barnehjemmet i perioden 1960 til 1968. Den sjette var der på 50-tallet og i begynnelsen av 60-tallet. Det er en systematikk i anklagene deres ved at de beskriver at de har vært utsatt for samme type omsorgssvikt og overgrep. Ni av ti som har vært på barnehjem B, retter sterke anklager mot dette hjemmet. Alle er menn. Seks av dem har vært utsatt for seksuelle overgrep. De ni har vært utsatt for fysiske overgrep og generell omsorgssvikt. I de to tilfellene hvor overgriperen oppgitt, er det styreren som nevnes. Overgrepene has skjedd gjennom hele 50-tallet og begynnelsen på 60-tallet. De fleste guttene har vært på barnehjemmet i sju år eller mer. Barnevernsinspektør Thora Lund nevner i brev av 6. desember 1954 at situasjonen ved dette hjemmet var nokså vanskelig, uten at problemene spesifiseres. 116

(Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 133) I 1960 rapporterer barnehjemssekretærene fra et besøk ved det samme hjemmet og påpeker at det "ser ut til å ha skapt et hyggelig miljø for barna og det er godt samarbeid mellom ledelsen (et ungt ektepar) og betjening forøvrig." (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254) Hjemmet har flest gutter og har derfor god nytte av den mannlige bestyreren. Bestyrerekteparet har selv en sønn på 8 md., men foreløpig er det ikke noe problem "med likestillingen mellom barnehjemsbarna og denne da de alle kappes om å leke med ham". Dette hjemmet krever også mye tid å få besøkt, fordi det ligger slik til at man må ta seg dit ut med båt. I rapporten fra 1961 heter det: "En har det beste inntrykk av barnehjem B. De andre barnehjem har vært overbelastet." (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 254) Det er stor diskrepans mellom barnas rapporterte opplevelser og hva sekretærene har lagt merke til og nedtegnet. Fem barn har vært på barnehjem C og der blitt utsatt for omsorgssvikt og fysiske overgrep både fra styreren og det øvrige personalet. Perioden de har oppholdt seg der, strekker seg fra 1942 til 1972 en periode på hele 30 år, uten at overgrepene synes å ha blitt erkjent eller lagt merke til av noen myndighet. Tvert imot blir bestyrerinnen der hedret for sin innsats. Ifølge fylkesmannsrapporten fra 1963 ble bestyrerinnen tildelt H. M. Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid da hun gikk av. I 1964 fikk barnehjemmet ny styrer. En som kom til barnehjemmet etter at den nye styreren ble ansatt, har anklaget både styreren og det øvrige personalet for overgrep av fysisk og seksuell art. Det er vanskelig å si om skiftet av styrer har ført til at situasjonen ved hjemmet ble bedre eller verre. Etter at den nye styreren kom, er det rettet færre anklager mot hjemmet, men den anklagen som kom, er av alvorligere karakter. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 255) Ved barnehjem D har tre personer blitt utsatt for seksuelle overgrep. Både styreren og det øvrige personalet synes å ha vært involvert i disse overgrepene. Til sammen retter 7 av de 12 som har vært på D, anklager mot hjemmet. Det dreier seg om seksuelle overgrep, om fysiske overgrep og omsorgssvikt av ulik grad. Overgrepene skal ha skjedd en gang på 5060-tallet. At flere anklager barnehjemmet for omsorgssvikt, kan vi kanskje forstå når vi leser Nellie Nilsens noe bekymrede rapport fra 1954. Hun skriver at hjemmet har plass til 30 barn fra tre til sju år. Det er et stort barnehjem med til dels store sovesaler hvorav det er fem soverom med plass til henholdsvis ti, ni, sju, fire og fire barn. (Ra: Sos.dep. Nytt 1. sos.ktr. A, eske 167) I de fleste tilfellene finner vi at de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, også har lidd under generell vanskjøtsel og har vært utsatt for fysiske overgrep, men mot barnehjem E blir det i hovedsak rettet anklager på bakgrunn av overgrep av seksuell art mot både mot en gutt og en pike. Når vi ser på de anmeldte tilfellene fra Stiftelsen Rettferd for taperne under ett, så finner vi at de fleste anklagene dreier seg om omsorgssvikt og overgrep som har skjedd på 50- og begynnelsen av 60-tallet. Svært få, ca. 20 personer, rapporterer at de har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep på 40-tallet. Da var den materielle standarden ved barnehjemmene særdeles dårlig og bemanningssituasjonen vanskelig. At det ikke blir rettet mange naboklager mot barnehjemmene i den perioden, kan komme av at en har hatt krigen nært i minnet, og at den mangel som preget barnehjemmene, også preget samfunnet for øvrig. Omtrent det samme antallet 117

anklagere, ca. 20, har vært ved barnevernsinstitusjoner på 70-tallet. Flere av disse har ikke spesifisert hvilke overgrep eller hvilken form for omsorgssvikt de har vært utsatt for. Ca. 2/3 av dem som har meldt seg for Stiftelsen Rettferd for taperne med sine anklager, har en betydelig institusjonskarriere bak seg ved at de har bodd på mer enn ett barnehjem. Her kan vi vise til at 20 har en svært omfattende barnehjemskarriere bak seg ved at de har bodd på fem eller flere institusjoner. De har vært innom mange hjem, og de fleste av dem har hatt over ti år av sin oppvekst i ulike barnevernsinstitusjoner. Enkelte har vært ved ulike barnehjem i opptil 20 år. Dette er lenge, blant annet sett i lys av at gjennomsnittsoppholdet i barnehjem synes å ha vært ca. 3 år. Disse har ikke bare vært lenge ved institusjonene, men de har også lidd fysisk og psykisk overlast. De har alle vært på de barnehjemmene som flere har nevnt som institusjoner hvor det har forekommet omsorgssvikt og overgrep. Men noen har trolig lidd mer enn andre ved at de rapporterer om at overgrep har forekommet ved flere av de barnehjemmene de har vært på. Vi skal gi et par eksempler. En kvinne har vært institusjonalisert i 20 år. Hun begynte sin karriere på barnehjem D i 1942. Der ble hun utsatt for trusler, innesperring og fysiske overgrep. Hun klager der over mangel på voksenkontakt og generell oppfølging. Deretter gikk turen videre til barnehjem E, hvor hun også opplevde innesperring, trusler og fysiske overgrep. Etter et opphold der kom hun til F barnehjem, hvor opplevelsene fra hjem E gjentok seg. Det neste hjemmet hun kom til, et indremisjonshjem, hadde hun ikke noe å utsette på. Ingen overgrep rapportert herfra. Hun endte sin institusjonskarriere på Bjerketun, som hun heller ikke retter noen anklager mot. En mann som har vært på barne- og ungdomshjem i 18 år, begynte sin karriere i 1949. Ved det første hjemmet han var på, led han ingen overlast, men så følger en lang og trist historie med trusler, innesperring og generell omsorgssvikt i årene fra 1953 til 1963. På barnehjemmet S ble han utsatt for seksuelle overgrep både fra andre barn og fra personalet. Dette barnehjemmet ble skandalisert på 50-tallet da en bestyrer der ble anmeldt for å ha forgrepet seg på flere gutter. Etter 1964 har han vært på fem ulike institusjoner, tilsynelatende uten der å ha lidd noen overlast. Det er ingen av de 20 som har vært ved flere institusjoner, som har opplevd overgrep ved alle de institusjonene de har vært på. Dette skulle en tro styrker beretningenes troverdighet. Vi må også legge til at selv de verste institusjonene ikke var like ille for alle.

8.5.3 Søknader om billighetserstatning i perioden 19902002

I alt 74 personer har i perioden 19902002 søkt om billighetserstatning, og disse har oppholdt seg på 54 ulike barnevernsinstitusjoner, alt fra spedbarnshjem, barnehjem, skolehjem, spesialskoler, verneskoler og ungdomshjem. Nær halvparten av disse institusjonene blir nevnt av flere, og alle disse institusjonene nevnes også enten i materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne eller i Bergensrapporten. Dette bekrefter tendensen til at det er noen institusjoner som stadig går igjen ved at de får rettet mange og til dels grove anklager mot seg. Det som er særegent ved de som har søkt om billighetserstatning, er at de fleste har hatt svært lange institusjonsopphold. De har vært på institusjon i gjennomsnitt i 7,5 år. Oppholdstiden varierte mellom 9 måneder 118

og 24 år. I alt 20 personer hadde mer enn ti års institusjonsopphold bak seg, mens 25 hadde vært på barnehjem eller spesialskole mellom fem og ti år. De fleste har også hva vi har benevnt som en institusjonskarriere, ved at de har gått fra den ene institusjonen til den andre. En slik karriere kan begynne på et barnehjem. Så kan vedkommende bli plassert i fosterhjem og siden på nytt barnehjem, for så å ende institusjonskarrieren på en spesialskole. Halvparten av dem som har søkt om billighetserstatning, har vært på flere enn en institusjon. Flere har vært kasteballer i systemet og har vært innom fra fire til seks institusjoner i sin karriere. Noen av dem nevner de mange flyttingene som en form for omsorgssvikt de har vært utsatt for. De fleste anklagene retter seg mot forhold som ligger til dels langt bak i tid. Over halvparten retter seg mot overlast de ble utsatt for på 4050-tallet. Bare et fåtall har noe å utsette på den behandlingen de fikk på barnehjem på 70-tallet. Som tidligere nevnt kan det være et tegn på at forholdene tross alt har bedre seg noe i løpet av perioden som utvalget har undersøkt. Hvilken overlast den enkelte har lidd, er nøye beskrevet. En kvinne som var 17 år på barnehjem og ungdomshjem, ble slått med stokker, lugget og dradd i ørene. Hun fikk ikke vaske seg fordi hun var tater. De andre barna fikk beskjed om å holde seg unna henne av samme grunn. Hun ble seksuelt misbrukt av en "tante" og en "onkel" ved hjemmet. Dette skjedde på 50-tallet. En mann forteller at han ble stengt inne i en mørk potetkjeller uten mat. Han ble slått med stokker, og han fikk sengestraff. Det er mange avstraffelsesmetoder som går igjen. Barna blir slått med kleshengere og stokker, de blir lugget og dradd i ørene, og de blir stengt inne. Potetkjelleren synes å være et yndet sted når barna skulle straffes og skremmes. Det som ellers er verd å merke seg, er at flere anklager institusjonen for at de fikk besøke foreldrehjemmet for ofte, samtidig som de har vært utsatt for fysiske overgrep på barnehjemmet. Noen barn føler seg ikke trygge verken i foreldrehjemmet eller på barnehjemmet. Det er for øvrig flere kvinner enn menn som har søkt om billighetserstatning, og det er også flere kvinner enn menn som er blitt seksuelt misbrukt. At så mange kvinner har søkt om billighetserstatning, og at svært mange av dem har blitt utsatt for seksuelle overgrep, gir uttrykk for at dette oppleves som en svært grov krenkelse, og at det således også gir forventning om erstatning. Men også flere av disse søknadene har blitt avslått.

8.5.4 Bergensrapporten

Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen har tatt for seg 11 ulike institusjoner i Bergensområdet i perioden 1954 til 1980. De har intervjuet både ansatte og barn, og en av konklusjonene de kommer med, er at de faktiske forholdene ved institusjonene var preget av stor variabilitet (Rapport fra granskningsutvalget for barnevernsinstitusjoner i Bergen: 12). Hovedtendensen er at barna fikk lite tilpasset individuell omsorg. Mange barn ga uttrykk for at de manglet voksenkontakt, og at de ikke hadde noen å søke trøst hos når de hadde behov for nærhet og varme. Det ble også klaget på stor gjennomtrekk av personale, noe som førte til at barna måtte forholde seg til mange voksne. Men det påpekes også at det i enkelte tilfeller kunne oppstå et tillitsforhold mellom voksne og barn. 119

Oppdragelsen var basert på negative sanksjoner med anvendelse av et vidt spekter av straffemetoder som innesperring i mørke rom og kjellere. Dette var straffemetoder som lå utenfor det som datiden ville betrakte som akseptable oppdragelsesprinsipper og straffemetoder. Det blir også understreket at barna ikke visste hvorfor de ble straffet, slik at de opplevde de voksnes straff som vilkårlig og urettferdig. Seksuelle overgrep var det dyp taushet om. Det var et ikke-tema. De gangene det var mistanke om noe slikt, ble det ikke rapportert. Tausheten om dette fenomenet, påpeker Bergensrapporten, var tidstypisk. For en oversikt over omfang av omsorgssvikt og overgrep i de ulike institusjonene som ble gransket av utvalget, henviser vi til kapittel 9.7. Én ting var de kritikkverdige forholdene, den mangel på omsorg og den overlast barna opplevde på institusjonene. Noe annet var den ofte totale mangelen på ettervern. Det eksisterte et uklart og uavklart ansvarsforhold med hensyn til ivaretakelse av barna etter utskriving. Ofte var også tilsynet med barna svært mangelfullt. Vi viser ellers til sammenligningen mellom barnevernssekretærenes rapporter og Granskingsutvalget i kapittel 7. Vi finner at det både er overensstemmelser og uoverensstemmelser mellom de forhold barnevernssekretærenes rapporterer om, og Granskingsutvalgets rapport. Dette er ikke forbausende, da kildegrunnlaget er svært forskjellig og oppdraget var forskjellig. Barnevernssekretærenes rapporter er samtidige dokumenter og speiler både samtiden og den oppgaven de var pålagt med å føre et godt nok tilsyn med barnehjemmene i fylkene, under gitte betingelser. Granskingsutvalgets oppgave var mer omfattende. De ble pålagt å sette et kritisk søkelys på institusjoner det allerede var rettet til dels sterke anklager mot. Granskingsutvalgets rapport er omfattende og grundig, og gir en dypere innsikt i de fenomenene som barnevernssekretærene nevner som problematiske.

8.5.5 Tyskerbarna

I et notat Eva Simonsen har utarbeidet for utvalget, skriver hun at norske myndigheter under og rett etter krigen, godt hjulpet av opinionen og framstående psykiatere, bidro til konstruksjonen av "krigsbarna" som en ny sosial kategori i det norske samfunnet. I manges øyne utgjorde de en gruppe med angivelig felles trekk og behov, så vidt homogene at de kalte på særlige tiltak, tilpasset deres særskilte forutsetninger. Da det såkalte Krigsbarnutvalget ble oppnevnt sommeren 1945, fikk det i oppdrag å vurdere hva det norske samfunnet skulle foreta seg med de mellom 10 000 og 12 000 barna som var født under og rett etter krigen med norsk mor og tysk far. Skulle barna sendes ut av landet eller få bli her? Skulle de få vokse opp hos moren, eller burde de komme vekk fra hennes antatt dårlige innflytelse? Burde det lages egne bestemmelser for krigsbarn om adopsjon og plassering i fosterhjem, slik at krigsbarn lettere enn andre barn kunne tas fra fosterhjem eller få opphevet adopsjonen om plasseringen ikke falt heldig ut? Skulle barna plasseres i institusjoner eller kolonier, eller egnet de seg for å vokse opp i familier? Var de bærere av dårlig arv, sannsynligvis sosiale avvikere eller åndssvake og framtidas mulige femtekolonnister? (Jf. vedlegg 3)

120

Utvalget ville ha et eget kontor for krigsbarnsaker som skulle administrere den særomsorgen en mente krigsbarna trengte. Men etter en periode med opphetet diskusjon om hva som burde gjøres, gled krigsbarnsaken ut av offentlighetens og myndighetenes synsfelt. Ingen lov kom, ingen kampanje, ikke noe kontor. "Det er nå alminnelig erkjent at krigsbarna bør gli inn i samfunnet blant andre barn uten at oppmerksomheten henledes på dem", ble det meldt fra norsk side til den 6.nordiske barnevernskongressen i 1948 (Lyngstad 1949). Etter 194647 utgjorde ikke krigsbarna lenger en egen sosialpolitisk kategori. Det fantes ikke lenger noen sentral krigsbarnpolitikk. Barna (og mødrene) ble overlatt til sin egen skjebne. Offisielt ble barna betraktet mindre og mindre som "tyske" og "krigsbarn". Stort sett ble de til vanlige norske uekte fattigunger, til barnehjemsbarn, til bortsatte barn, til "åndssvake" eller "evneveike" barn, eller til tilsynelatende vanlige barn i vanlige familier. Krigsbarnas veier til barnevernets tiltak handler om vurderings- og sorteringsprosesser i et hierarkisk oppbygd barnevern. Der var adopsjon forbeholdt de "beste" barna, med pleiefamilier, barnehjem, spesialskoler, skolehjem og institusjoner for åndssvake som passende steder for de mindre verdige (Simonsen 2003). Blant krigsbarna var det flere som ble tatt hånd om av vergeråd, helseråd eller fattigstyre og plassert direkte på barnehjem rett etter krigen. Noen glimt fra hva krigsbarna forteller, gir et lite innblikk: Hans ble hentet hos moren og bestemoren av formannen i det lokale vergerådet og sendt til et barnehjem på motsatt kant av landet da han var halvannet år gammel. Begrunnelsen var at moren ikke egnet seg til å oppdra ham fordi hun hadde omgang med tyskere under krigen, og at hun ikke hadde fast bopel. Lines mor så ingen muligheter, verken økonomisk eller sosialt, til å ta seg av Line etter krigen. Line vet at hun var på et barnehjem på Østlandet og så ble overført derfra til et annet barnehjem i en by nordpå, for så å bli plassert i en spesialskole for evneveike. Andre var kommet på barnehjem allerede under krigen mens de var noen måneder gamle, og kom aldri til noen familie. Det tyske Lebensborn hadde egne mødrehjem og barnehjem, men brukte også norske barnehjem til krigsbarn de mente ikke holdt rasemessige kvalitetsmål (Olsen 1998). Fra han var noen måneder gammel, og under hele oppveksten og ungdommen, har Monrad vært under offentlig omsorg barnehjem, spesialskoler og sosiale institusjoner. Martin har hørt at tyskerne hentet ham da han var spedbarn, fordi moren og søsteren hennes var kjent for å drive trafikk med tyske soldater, at huset hadde rykte for nærmest å være et bordell. Andre krigsbarn ble tatt hånd av barnevernet etter at de var blitt større. Unni fikk oppnevnt verge og ble sendt av barnevernet til en ungdomsskole/et skolehjem i en annen by da hun var 1516 år gammel. Hun vet ikke sikkert, men mener det var moren hennes som tok affære fordi hun var redd for at Unni skulle skli ut. På den tiden gikk det sterke rykter i bygda om hvor umoralsk og fæl Unni var. Også Valborg ble tatt hånd om av barnevernet da hun var blitt tenåring. Ingen i familien ville ha henne boende hos seg lenger. Av mangel på et sted å gjøre av henne ble hun plassert på et skolehjem for piker i Nord-Norge. Sølvi ble plassert på skolehjem fordi det ikke 121

var noen som kunne at seg av henne. Adoptivfaren var død, og adoptivmoren var syk. Da var hun 13 år gammel. Krigsbarnas beretninger om oppvekst på barnehjem og i andre institusjoner handler for mange om forhold som systematisk undergravde selvfølelsen og opplevelsen av egenverd. For noen var opplevelsen annerledes. Barnehjemmet ble et tilfluktssted som representerte trygghet og beskyttelse når forholdene hjemme ble for ille. Noen minnes barnehjemmet først og fremst som et sted der de opplevde samhold og kameratskap med andre barn, verdier som har betydd mye for dem senere i livet. Men de fleste av dem som forskerne som studerte oppvekstvilkår for krigsbarna, snakket med, gav en beretning om en hard og trist tilværelse som har satt dype spor: "Jeg ville ha sett det mennesket i dag som hadde gått igjennom de barnehjemmene i den tida vi lever i nå. De hadde aldri overlevd, det skal jeg garantere," slår Harry fast. Hans og andres beretninger handler ikke så mye om bestemte enkelthendelser som kan tidfestes og knyttes til personer under overskriften "overgrep". De overgrepene de forteller om, brukes snarere som illustrasjoner av livet de levde, uttrykk for hvordan tilværelsen deres var, enn som enkeltepisoder som skiller seg fra livet deres for øvrig. Straffesystemet i institusjonene beskrives som bestående av både psykiske og fysiske virkemidler. Det er karakteristisk for det krigsbarna forteller, at smerten og fornedrelsen ved selv å bli slått ofte var liten i forhold til raseriet og avmaktsfølelsen ved å måtte se på at andre og mindre barn, særlig søsken, fikk lide. Som voksne kan krigsbarna som vokste opp på barnehjemmene, sette ord på opplevelsen av å bli utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Som barn var de forsvarsløse i møtet med barnehjemmets system for disiplinering, straff og terror. Noen steder, som ved ett av Frelsesarmeens barnehjem der Hans bodde, var avstraffelsesmetodene på barnehjemmet nøye fastlagt, i likhet med rutinene for stellet ellers. Barna ble straffet på bestemte måter og etter fastsatte regler. Juling og slag hørte til hverdagen. Å bli spylt med kaldt vann fra en vannslange kan Hans huske skjedde med ham bare én gang. Det samme gjaldt da én av personalet holdt ham med hodet ned, mens en annen slo. Hans tror han var heldigere enn andre og ble slått mindre enn mange av de andre barna. Wenche forteller at hun husker episoder fra barnehjemmet da hun selv ble slått, men først og fremst husker hun hvordan de andre barna, særlig de mindre, ble straffet på denne måten. I Wenches tid på barnehjemmet gjorde det et dypt inntrykk på henne hvordan personalet kunne more seg med å skremme de minste barna de hadde omsorg for. De voksne likte å kle seg ut med groteske masker og så gå inn på sovesalene til de minste om kvelden. Wenche og de andre større barna hørte de redselsslagne barnas skrik og gråt. Det var ingen ting de kunne gjøre. Hun mener at personalet også likte å terrorisere barna ved å narre dem når de iblant skulle få komme hjem på besøk til familien. Barna skulle ikke hjem likevel, besøket var avlyst, kunne de voksne more seg med å si, fulle av skadefryd. Personalet og særlig bestyrerinnen, slo barna i ansiktet. Det var forferdelig for Wenche å se hvordan de tok den lille søsteren hennes, mens hun selv måtte stå helt avmektig og se på. Hans sier at det å være vitne til at de minste barna nærmest ble tvangsfôret, hardt og ukjærlig, uten å kunne ta igjen mot overmakten, var en del av den psykiske terroren som satte de dypeste sporene hos ham. Det samme gjaldt avstraffelsen av barna som var sengevætere. Når de hadde tisset i senga, måtte de vaske alle sengklærne. Hvis de ikke rakk det før skolen 122

begynte, måtte de være hjemme fra skolen. Som straff var det flere av tantene som slo barna med de våte lakenene. "Og da alltid i andres påsyn. Alltid!" husker Hans. Han opplevde at systemet gjorde barna til medskyldige, det fornedret og brutaliserte dem. Etter hvert som de ble eldre, ble de presset inn i mønstre som undertrykkere og overgripere overfor de mindre barna, nøyaktig slik de eldre barna hadde vært overfor dem selv da de var små. Blant krigsbarna er det flere som mener at det var krigsbarnbakgrunnen deres som gjorde at de ble plassert i barnehjem og ikke i en pleiefamilie, eller at de ble adoptert. Sigurd mener også at det var grunnen til at han kom til et privat hjem, eid av Frelsesarmeen. De tok imot krigsbarn og barn som var tilbakestående eller åndssvake. Fra dette hjemmet ble ingen barn adoptert. Å være på dette hjemmet var det samme som å bli satt på legd, mener han. "Jeg var i min egen konsentrasjonsleir," er hans opplevelse. Andre opplevde også at det heftet noe spesielt ved dem som krigsbarn, at de derfor skulle straffes og fortelles hvor lite de var verdt. Sigurd er ikke i tvil om at han ble spesielt brutalt behandlet på barnehjemmet fordi han var "tyskerunge". Harry husker at det var mer juling enn mat på barnehjemmet. Personalet ventet også i det lengste med å tilkalle lege når han var syk.

8.5.6 Fortellinger om opplevelser i barnehjem

Gro Elin Knudsen Einang har fortalt om sin oppvekst på Anna Jebsens Mindes barnehjem på 6070 tallet til Arvid Møller, som har nedtegnet hennes fortelling (Einang 2003). Hun kom på barnehjem fordi foreldrene hennes hadde store psykiske problemer. Som voksen skrev hun en stil om sitt første inntrykk av barnehjemmet. Hun skriver at hun møtte en stor hvit murbygning omgitt av en mur. Innenfor muren var det en stor hage. Huset hadde fire etasjer. I første etasje en vaskekjeller, tørkerom og en leilighet der vaktmesteren bodde med familien sin. I andre etasje var det kjøkken, spisestue, lekerom, leksestue og en dagligstue. I tredje etasje var det fire store soverom, bad og tre hybler for betjeningen og en leilighet for bestyrerinnen. De fire soverommene fordeler seg slik: ett rom for barn mellom ett og seks år, ett for barn mellom seks og tolv år og et for barn fra 15 til 18 år. Soverommene var møblert med senger og nattbord, men på rommene til de største barna var det skrivepulter. Veggene var helt nakne, og det var tre og en halv meter høyt under taket. Slik hun beskriver hjemmet, er det langt fra den hjemlighet som for eksempel barnevernsinspektørene mener bør prege et barnehjem. Det var 24 barn på barnehjemmet, noe som vel må sies å overskride det anbefalte antallet. Barna hadde bodd der siden de var ett år gamle. De fleste var der fordi de ikke hadde foreldre, eller fordi mødrene ikke var i stand til å ta seg av dem. Hun forteller til Møller at det både er ulemper og fordeler ved å bo på et barnehjem. En av ulempene hun nevner, er at personalet skifter ofte, og barna står i fare for å miste personer de er blitt glade i og knyttet til. Angsten for å miste den en er glad i, blir sterk. Hun nevner også at barna ikke får den oppmerksomhet de trenger, fordi det er for få ansatte.

123

I store deler av tiden hun var på barnehjemmet, var det "tante Johanna" som var bestyrerinne. Da Gro Elin var 14 var år, døde tante Johanna. Tante Johanna skulle være mamma for barna. Gro Elin beskriver henne som på mange måter et positivt menneske som tok barna med på mange utflukter. Hun var i mors sted og viste Gro Elin tillit. Hun stolte på Gro Elin. Blant annet fikk hun være barnevakt for andres barn. Tante Johanne ville oppdra pikene til å bli snille og gode. Ros og oppmerksomhet fikk de når de oppførte seg slik tante Johanna ville, ellers ikke. De ble straffet om de ikke oppførte seg pent og ble truet med at da måtte de finne seg et annet sted å bo. En gang bannet Gro Elin, og de andre sladret til tante Johanna. Hun ble kalt inn på kontoret og fikk beskjed om å stå rett i ryggen og rekke frem tungen. Så fikk hun strødd pepper på tungen for at hun skulle lære å passe munnen sin. Det gjorde skrekkelig vondt, og hun forteller at hun ble helt hysterisk. Dette er det eneste overgrepet av fysisk art hun forteller om. Selv om hun var en av tante Johannas utvalgte, var det allikevel for lite omsorg for et kjærlighetshungrende lite barn. Det er det som er den såre strengen i hennes fortelling. Anna Jebsens Minde er et av de barnehjemmene Granskingsutvalget for barnevernsinstitusjon i Bergen har undersøkt. De har intervjuet seks barn som har oppholdt seg på institusjonen i perioden 1953 til 1978. Et av barna de intervjuet, var en pike som oppholdt seg der på 6070-tallet. Gro Elin forteller at det var 24 piker på barnehjemmet. Granskingsutvalget finner også at det var et høyere antall barn enn det skulle være etter forskriftene. Bemanningen var for lav, slik at det gikk utover den omsorgen barna fikk. Gro Elin har fortalt om savnet av omsorg og kjærlighet, selv om hun var en av tante Johannas utvalgte. Dette at noen barn var foretrukket fremfor andre, trekker Granskingsutvalget fram som et problem, da det preget miljøet mellom barna. Både Gro Elin og Granskingsutvalget finner at huset var stort og hadde et institusjonspreg. Styrer nr. 3 er identisk med Gro Elins tante Johanna. Granskingsutvalget skriver at fysisk straff ikke har vært et sentralt ledd i oppdragelsen. Gro Elin skriver om den ene episoden der hun fikk pepper på tungen. Granskingsutvalget nevner ikke denne episoden. Men Gro Elin forteller at en pike en gang fikk ris på baken. Den episoden er derimot fortalt til Granskingsutvalget. De uttaler at styrer 3, tante Johanna, hadde andre måter å straffe barna på enn fysisk avstraffelse. Dette skriver også Gro Elin om. Straffen kunne være innesperring eller også det Gro Elin benevner som psykisk terror, som blant annet innebar en trussel om at de kunne bli sendt bort. Barna var livredde for å bli sendt bort. Granskingsutvalget konkluderer med at det ikke har skjedd seksuelle overgrep mellom barna. Gro Elin forteller at hun hadde et tilnærmet seksuelt forhold til en annen jente på barnehjemmet. De trøstet hverandre og hadde sex sammen før de fylte 14 år. Gro Elin forteller at de var svært glad i hverandre. Denne formen for frivillig seksuell omgang mellom de to pikene kan neppe kalles overgrep. Granskingsutvalget mener at den omsorgssvikten som er blitt beskrevet av noen av informantene, i vesentlig grad henger sammen med styrernes holdninger, og at den dårlige bemanningen har vært en medvirkende årsak til at de ansatte ikke har kunnet ta seg av barna på en forsvarlig måte. Den dårlige bemanningen synes også å ramme dem som var styrer 3s favoritter. Det å være favoritt var nok en beskyttelse, men selv det var ikke nok til å kompensere for tapet av en mor og en far. Det er så stor overensstemmelse mellom hva Gro Elin forteller, og hva som kommer fram etter 124

Granskingsutvalgets undersøkelse, at det er grunn til å feste lit til den personlige beretningen. Eli Nicolaisen har skrevet en roman om sitt opphold på et ikke navngitt barnehjem, trolig i Nordland fylke, i femtiårene. Hun bodde på dette barnehjemmet i sju år. Hun skildrer livet i barnehjemmet slik en småpike opplever det på godt, men mest på vondt. Hun ble utsatt både for omsorgssvikt og overgrep. Omsorgssvikt i den forstand at hun ikke ble tatt vare på av tantene, som hun kaller dem. De lar henne gå med for små støvler slik at hun må trekke tåneglene. Hun får øreverk som ikke blir behandlet, med det resultat at hun får nedsatt hørsel, Hun har hyppig blærekatarr som fører til at hun tisser i buksen, noe hun blir straffet for. Straffen er grusom. En dag skal hun hjelpe til i vaskekjelleren. Hun skriver: "Det kom tiss der jeg stod. Jeg klarte ikke å holde meg. Tante så det. Hun ble så sint. Hun drog meg inn til en av vaskekummene med kokende vann. Der drog hun ut proppen så vannet rant ned på steingulvet. Hun satt rumpa og beina mine under strålen. Jeg skrek og skrek. Det sved hele tiden, jeg så jeg var rød. Jeg brettet bleier. Tante sa: Så, så få opp farten, ikke sånn, sa hun [...] skjønner du ingen ting. Hun tok strykejernet og satte det på armen min. Det freste. Sånn går det når du er så klønete. Det er din egne skyld, når du ikke hører etter hva jeg sier" (Nicolaisen 1983: 87). I en liten notis skriver hun at boken ikke er skrevet for å klandre et bestemt barnehjem, men for å gjøre samfunnet oppmerksom på den hverdagen som var på en barnehjemsinstitusjon i femtiårene. Skal vi dømme etter det forfatterinnen skriver, var det en barndom preget både av forsømmelse og fysiske overgrep av svært alvorlig art (Nicolaisen 1983). Oddmund Harsvik har skrevet om sin kone Britt Synnøves opplevelser på Lunden barnehjem i Sandefjord og på Toten skolehjem (Harsvik 2003). Han bygger beretningen på brev, tilsynsrapporter og fortellingen til Britt Synnøve. Den har et halvdokumentarisk preg. Britt Synnøve bodde på barnevernsinstitusjoner fra hun var 5 måneder til hun var 17 år. Hun kom til Lunden barnehjem i 1955 og var der til 1967, da de av ulike grunner ikke ville ha henne der lenger. Hun forteller at det var en praksis at barnehjemmet ville kvitte seg med de vanskelige pikene som var kommet i puberteten. Barnevernssekretæren skriver om Lunden barnehjem: Bestyrerinnen ble sykmeldt 20. nov 1966, vikar ansatt fra samme dato. Etter at barnevernsinspektør Thora Lund hjalp til med å skaffe plass for to jenter ved ungdomshjemmet Solstreif i Laksevåg, og en gutt på 12 med tilpasningsvansker kom i guttehjem, har det blitt mer ro over barnehjemmet, og forholdene betegnes som "tilfredsstillende" Dette var et år før Britt Synnøve ble overført til Toten skolehjem. Vanskeligheten for Britt Synnøve begynte da bestyrerinnen ble syk. Hendelsene som det fortelles om i Tapt barndom, er langt nær så dramatiske som dem Eli Nicolaisen beretter om, men de er bedre dokumentert, blant annet med utskrifter av Britt Synnøves barnevernsmappe. Det berettes ikke om fysisk mishandling eller voldsbruk overfor Britt Synnøve eller noen av de andre barna ved Lunden barnehjem, men de ble utsatt for maktmisbruk og omsorgssvikt. Det er særlig to forhold barnevernet klandres for. Det ene er at hun i mange år levde i den villfarelse at moren var død, inntil moren og en tante oppsøkte barnehjemmet da Britt Synnøve var 11 år gammel. Det andre var at hun ble sendt til Toten skolehjem for barn og unge med 125

tilpasningsvansker. Styret ved barnehjemmet presset på for å få henne overflyttet. Hun ønsket å være hvor hun var. I et innlegg i Sandefjord blad (referert i sin helhet i boken) skriver hun: "i mangel av andre plasser ble jeg flyttet til Toten pikeskole, en skole på linje med det Bastøy var for gutter. Ut fra det venner forteller, hadde jeg gjort omtrent like mye galt som andre barn på samme alder gjorde: Skulket skolen, smånasket og røyket tobakk." (Nicolaisen 1983: 130). Hensikten med boken, skriver forfatteren, er å sette fokus på mange barns oppvekstvilkår under offentlig omsorg i vår nære fortid. Om vi ikke leser om fysiske overgrep, så forteller det mye om hva det vil si å være en kasteball i systemet,og om den vilkårlighet som rår, og som kan komme til å stemple barn med normal utrustning som mindre begavede, og med den konsekvens det får for deres ferd videre i livet.

8.6

Ekspertvurderinger

Det er av interesse å få samtidige faglige vurderinger av de forholdene som er omfattet av mandatet for denne utredningen. Uten det vil en kunne stå i fare for at ny kunnskap og aktuelle perspektiver i for sterk grad legges til grunn for vurdering av tidligere praksiser. Det vil i så fall kunne medføre at man foretar vurderinger av fortiden der kritikken retter seg like mye mot datidens faglige skjønn som mot den praktiske utøvelsen av omsorgen for barn og ungdom i aktuelle institusjoner. Samtidsvurderingene har vi fått tilgang til gjennom ulike kilder: avisoppslag som tilkjennegir noen av de problemstillingene som sto i fokus i samtiden, faglige tilsynsrapporter (se kapittel 7), og sist, men ikke minst, rapporter fra sakkyndige utvalg. Her skal vi vise til at Sosialdepartementet omkring 1970 fikk en henvendelse med kritikk av de mentalhygieniske forholdene ved et barnehjem i Drammen. Det ble nedsatt et sakkyndig utvalg som bestod av landets nestor i barnepsykologi, dosent Åse Gruda Skard, en førskolelærer og en lege, for å få utredet forholdene ved barnehjemmet. Fra barnepsykiatrisk hold hadde det blant annet blitt påpekt at barn som fikk sin oppvekst ved dette hjemmet, viste en symptomatologi som tydet på tidlige deprivasjonsskader. I første omgang nektet barnehjemmets styrer å ta imot utvalget uten tillatelse fra styret, da hun var nedfor og sterkt rystet av den offentlige kritikken som hadde blitt framført. Det kom imidlertid etter hvert til å bli gjennomført to heldagsbesøk med vurdering både av miljøforholdene og av hvert enkelt barn. I november 1971 ble det så framlagt en relativt omfattende rapport fra dette utvalget med følgende hovedkonklusjon: "Etter grundig overveielse er vi kommet til at fortsatt drift av pleiestiftelsen er uforsvarlig. Vi henstiller til Sosialdepartementet at institusjonen blir nedlagt. Også adopsjonsbevillingen bør inndras. Flere av de barna vi observerte, var klart behandlingstrengende og alle bør følges opp i tiden fremover. Barnevernsnemndene i de respektive hjemstedskommuner bør bli pålagt å holde oppsyn med barna og om mulig skaffe dem jevnlig og en viss psykologisk-psykiatrisk kontroll. Utvalget er villig til å diskutere eventuelle mulige hjelpetiltak i tilknytning til ny plassering" (Ra: Sos.dep, 1. sos.ktr. A, eske 289) De tolv barna, hvorav tre brødre og ett søskenpar, var anbrakt av barnevernet i sin kommune. Bakgrunnen for anbringelsen var på den ene siden en hjemmesituasjon 126

preget av vold, alkohol eller andre risikoforhold. På den annen side var det tale om mors psykiatriske lidelser og i ett tilfelle tuberkulose. De minste barna ble undersøkt ved hjelp av Gesells utviklingsskjema. De største ble også observert i lekesituasjoner ute. Vurderingene ga uttrykk for at flere av barna var hjelptrengende, og det ble blant annet påpekt at flere av barna hadde en påfallende og ikke vanlig sosial holdning, og at ingen av barna hadde et språk som var tilsvarende det vanlige for alderen. Generelt var barna reserverte, passive og viste liten evne til å ta initiativ blant annet i lekesituasjoner. Når det gjelder miljøforholdene, ble det påpekt at institusjonen var preget av dårlig renhold og hygiene og svak tilrettelegging for barnas utfoldelse og lek. De små barna fikk for eksempel liten anledning til å se seg om, da sengene hadde tette vegger rundt, og det var lite farger eller figurer som kunne stimulere barnas utvikling. Babystellet gikk raskt og effektivt uten prating og pusling, og spedbarna måtte antakelig ligge mye alene isolert. Lekerommet så helt ubrukt ut, og selv om personalet viste varme for barna, hadde de tydeligvis lite kjennskap til moderne psykologiske krav til barnestell og lite teft for hva barn kan ha behov for. Rapporten beskriver blant annet dårlige lekeforhold, hvor det også var mangel på tilsyn, noe som medførte at en av de største i gruppen skremte de mindre og skapte redsel, gråt og fortvilelse. Leken var preget av rastløshet og lite konsentrasjon, og de få lekene som var til barnets disposisjon, var det stor rift om. Det påpekes at når leken var så mangelfull, hadde det trolig sammenheng med det fattige, lite stimulerende og ensidige leketilbudet barna hadde ute kombinert med lite kontaktstimulering. Når det gjelder personalsituasjonen, ble det påpekt at det var meget få personer til å ta seg av barna. Styreren og barselpleieren var de eneste som hadde utdannelse i spedbarnsstell. Det er ikke mulig, påpekes det, å ivareta barnas behov for kontakt og stimulering i tilstrekkelig grad med så mangeartede og tidkrevende oppgaver som hviler på personalet. Det påpekes at barna for en stor del kom fra dårlig stilte familier, og de må derfor kalles risikobarn. For å kunne hjelpe disse barna til en tilfredsstillende utvikling kreves det tid, overskudd og kunnskaper. I forhold til styreren påpekte for øvrig utvalget at en må være klar over "at vi på denne måten kritiserer hennes livsverk, og at hun nødvendigvis må komme i sterk forsvarsstilling til utvalget og andre som ser med kritiske øyne på institusjonen" (side 29). Dermed har også utvalget pekt på noe av det problematiske som knytter seg til mange av de mangelfulle trekkene ved tilsynsfunksjonen, at "alle vet" at dette er idealister som stiller sitt liv og sin tilværelse til rådighet for å hjelpe vanskeligstilte barn. Når barnehjemmene ikke lykkes, men ofte har medført risikoforhold for barna, har dette derfor ikke sammenheng med mangel på den gode vilje. Det har i første rekke sammenheng med mangel på de ressurser som er nødvendige, materielt, pedagogisk og med hensyn til kompetanse, for å skape forsvarlige forhold for vanskeligstilte barn. Vi skal så vise til en fagrapport fra 1967 om forholdene ved tre spesialskoler. Disse tre skolene var alle kategorisert som skoler for evneveike, og omfattet Røstad offentlige skole, Ekne offentlige barneskole og Ekne offentlige framhalds- og yrkesskole. Bak utredningen stod de to psykologene Ruth Frøyland Nilsen og Gert Henrik Vedeler, og oppdragsgiver for utredningen var Stortingets ombudsmann for 127

forvaltningen. Det sakkyndige vurderingsoppdraget besto i å gjennomføre samtaler, i første rekke med barna ved skolen, for å få inntrykk av hvordan de hadde det. Dette ble nærmere spesifisert til særlig å omfatte brevkontroll, refselse, adgang til bevegelse utenfor institusjonsområdet og barnas adgang til kontakt med tilsynsnemnda. Observasjonen av disse tre skolene ble gjennomført i siste uken av april 1967, og rapporten ble avlevert 12. mai samme år. (Rapport til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, 12. mai 1967) Utvalget gjennomførte observasjonen ved å delta mest mulig i barnas liv og vanlige dagsrytme på institusjonen, dvs. ved måltider, undervisning, lek og fritidssysler. Dermed kunne en komme i kontakt med både elever og ulike grupper av voksne på en naturlig måte. Dermed ble det også gitt mulighet for individuelle samtaler både med barn og personalet. Dessuten ble det holdt møter med representanter for forskjellige personalgrupper, noen ganger med styreren til stede, andre ganger ikke. Et premiss for vurderingen som særlig ble påpekt for barneskolene, var at disse skolene skulle ta imot barn som var rykket opp fra sitt hjemlige miljø, fra sin familie og sin vante livsform, fra sin skole, og ofte var flyttet mange dagsreiser til et fremmed sted. Ut fra dette fant de sakkyndige det naturlig å vurdere spesialskolene først og fremst ut fra hvordan de fylte sin oppgave som hjem for barna. Dernest måtte så skoletilbudet tas i betraktning. Utvalget fant mange svakheter ved de observerte skolene, særlig det upersonlige preget. Det var for eksempel ingen voksne som under måltider satt til bords sammen med barna. Måltidene ble, påpekes det, en upersonlig ekspedisjonssak, ikke den menneskelige hyggestunden som det kunne bli i en mindre gruppe med voksne til stede. Barna ble heller ikke tatt med i omsorgen og ansvar for seg selv og andre. Deres daglige liv beskrives som fattig og preget av mangel på muligheter til læring av sosiale omgangsformer. Leker og bøker som skulle stå framme, var for det meste innelåst, og hobbyvirksomhet var begrenset til bestemte rom og timer på dagsplanen. For de eldre barna var det å skulle gå til sengs klokka 20.30 opplevd som urimelig tidlig. Det påpekes at svært mange av barna hadde følelsesmessige vansker og tilpasningsproblemer, og savnet personlig kontakt med voksne. Under samtaler med enkelte barn kom det fram at barna mistrivdes, kanskje mest over å måtte bo hjemmefra. Men det var påfallende, påpeker utvalget, hvor lite slike individuelle og personlige vansker ble erkjent av institusjonens ledelse. De ansatte hadde særlig påpekt det problematiske ved lørdager og søndager, da barna var underbeskjeftiget og mistrivdes tilsvarende. Utvalget påpekte for øvrig følgende: "En uunngåelig, men mentalhygienisk uheldig konsekvens av de store grupper av barn som til enhver tid er sammen, er det harde klima som da lett utvikler seg innen barnegruppene. Vi fikk inntrykk av at flere barn kunne være redd andre barn uten samtidig å føle seg tilstrekkelig beskyttet av en voksen som var oppmerksom på forholdet. Likeledes ble de oppmerksom på seksuelle spenninger mellom de noe større barna som personalet ikke lot til å være klar over, eller som de ikke hadde personlige eller faglige forutsetninger for å hanskes med" (side 6).

128

Når det så gjelder framhalds- og yrkesskolen, ble det av utvalget understreket det betenkelige i at kontakten med de voksne også her er såpass tynn på grunn av for få voksne i forhold til antall elever, "at gruppen av gutter kunne bli noe voldsom for enkelte mer sensitive og svake gutter. Vi hadde en del samtaler med enkelte av elevene som ga uttrykk for at de følte seg utrygge overfor andre gutter uten at de øyensynlig kunne vende seg til noen voksen om slike forhold" (side 15). I sin konklusjon påpeker utvalget at de ikke hadde inntrykk av at barna på de tre omtalte spesialskolene ble mishandlet, slik kritiske røster hadde hevdet. De hadde ikke inntrykk av at brevkontroll fant sted, heller ikke at man benyttet refselser i fysisk forstand eller med uheldig frihetsberøvelse, osv. Derimot ble det påpekt, særlig fra en av skolene, at en tidligere tilsynsnemnd fungerte dårlig, og at den hadde liten kontakt med barna. Selv om mishandling og overgrep nå ikke finner sted, påpeker utvalget, "representerer institusjonene en mentalhygienisk uforsvarlig situasjon for de barn som er henvist til å ha dem som sitt hjem gjennom mange år" (side 16). Det henvises her til mangel på individuelle hensyn og muligheter til å utøve den fleksibilitet som er nødvendig. Det store barnetallet pr. voksen tillater på ingen måte, påpeker utvalget, det minimum av personlig kontakt mellom voksen og barn som er nødvendig for en sunn personlighetsutvikling. Det vises også til mangelfullt samarbeid i personalstaben og at internatpersonalet har for dårlig utdanning og for lav status. Videre henvises det til at institusjonene er for isolerte fra omverdenen, med uheldige følger for enkelte barn og for institusjonen som helhet. Selve undervisningen later derimot til å være relativt bra og utmerker seg som det desidert beste leddet i det totale tilbudet som institusjonen representerer. Det vil selvsagt være begrensninger knyttet til en rapport som dette, da den bygger på et relativt begrenset empirisk grunnlag. Like fullt er det både interessant å registrere hva fagfolkene så etter, og hvilke observasjoner de rapporterer om. Vi ser for eksempel at spørsmålet om seksuelle eller andre overgrep fra personalets side ikke står på agendaen. Derimot har rapporten fokus på depriverende og andre uheldige sider ved institusjonslivet, og legger på den måten viktige føringer for den kritikk mot spesialskoler som på den tiden var under oppseiling.

8.7

Et hovedinntrykk

Hovedinntrykket som avtegner seg i det selvbiografiske materialet, er en manglende grunnholdning til barnas fysiske og psykiske integritet. Mange av informantene har påpekt at de kjente seg utnyttet og lite verdsatt. Dette avspeiler både en manglende pedagogisk grunnlagsfilosofi og mangel på indre tilsyn både med ansatte og forholdene elevene imellom. Dernest reflekterer det utvilsomt at mange barn både hadde det vanskelig, og at de var vanskelige. Med små ressurser sto de ansatte rådløse i møtet med problemer de ikke mestret. Forklaringen på uholdbare forhold ligger dermed ikke bare i en mangelfull etikk og pedagogikk, men også i samfunnets tilrettelegging av og kontroll med disse institusjonene. Den kritikk barnehjemsbarna i ettertid retter mot barnehjemmene, er forskjellig fra den kritikk som rettes mot institusjonene på offisielt hold. Med sitt perspektiv innenfra gir barnehjemsbarna en beskrivelse av et mangelfullt barnevern og hvilke 129

konsekvenser dette fikk for dem det var ment å skulle vareta. I det rommet som oppstår mellom den offisielle intenderte politikken og det opplevde, mellom intensjoner og realiteter, ligger en viktig forskjell mellom voksnes og barns opplevelser. Barna og de voksne ansatte på barnehjemmet levde i to atskilte verdener. Der for eksempel personalet mener de drev konsekvent og god kristen og moralsk oppdragelse, forteller de tidligere barnehjemsbarna i dag at de opplevde et brutalt, uforstående og undertrykkende system.

Kapittel 9 Omsorgssvikt og overgrep

9.1 Innledning

Om en tilfeldig gruppe mennesker blir spurt om hva de forstår med begrepet omsorgssvikt, vil svarene antakelig bli temmelig sammenfallende. Det vil for en stor del dreie som om ulike former for vanskjøtsel, fysisk og psykisk. Hvis en på tilsvarende måte spør om hva overgrep betyr, vil svarene trolig referere til mishandling eller en eller annen form for seksuell utnyttelse av barn. For å konkretisere kan det her refereres til de opplysninger tidligere barnehjems- og spesialskolebarn kom fram med i forbindelse med søknader om billighetserstatning for tidsrommet 19902002. Vi bemerker at de fleste av disse kom før de store presseoppslagene for alvor gjorde seg gjeldende. Av begrunnelsene for søknadene framgår følgende karakteristiske eksempel på omsorgssvikt: mange og dramatiske flyttinger, kasteball i systemet, ikke legetilsyn ved sykdom og fysiske plager, lite og dårlig mat, dårlige klær, følelseskulde, ingen som brydde seg, og barna ble overlatt til seg selv. Typiske eksempler på fysiske overgrep var fysiske avstraffelser som pryl, mishandling, slag med stokker, utestenging naken i vinterkulde, kald dusj, kvelertak, fastbinding i seng, tvangsarbeid uten mat, innelåsing i mørke kjellerrom, brenning med strykjern. Et sentralt element her var som vi ser, bruk av fryktframkallende metoder for påføring av smerte og frihetsberøvelse. I dette inngår også mangel på beskyttelse av de yngre barna, som kunne utsettes for mange former for overgrep fra de eldre. Når det refereres til fysiske overgrep, innebærer det også overgrep av psykisk karakter og det som må karakteriseres som graverende uttrykk for omsorgssvikt. Seksuelle overgrep blir i de samme søknadene beskrevet i generelle former, men hovedsakelig dreier det seg om en skala fra tukling til påtvunget samleie. I det følgende skal vi forsøke å utdype og nyansere dette bildet. Vi skal også gi en vurdering av omfanget av omsorgssvikt og overgrep, og peke på mulige konsekvenser for de involverte barna. Til sist skal vi ta for oss det mulighetsperspektivet som resiliensforskningen har bidratt til å løfte fram. Til slutt vil vi prøve å vurdere enkelte individrelaterte sider ved bakgrunnen for at dette kunne skje. Det kommer vi imidlertid tilbake til i et eget kapittel.

130

9.2

Begrepsklargjøring og empiri

Omsorgssvikt og overgrep refererer vanligvis til forskjellige former for alvorlige krenkelser av barna fra voksne som har omsorgsansvaret for dem. Når vi går til faglitteraturen, finner vi mange måter å nyansere og klargjøre disse begrepene på. Her presiseres det for eksempel ofte at et barn blir utsatt for omsorgssvikt og overgrep når det blir forsømt eller påført fysisk eller psykisk skade på en slik måte at dets fysiske eller psykiske helse står i fare (Killén 1993). I denne sammenhengen kan det også refereres til passiv og aktiv fysisk mishandling og passiv og aktiv psykisk mishandling. Grensen mellom hva som er passiv og aktiv mishandling, vil ofte være både flytende og lite entydig. Men som påpekt ovenfor kan vi oppfatte omsorgssvikt som et generelt begrep som kan anses å svare til ulike former for vanskjøtsel. Det viser til forhold der barna mangler grunnleggende fysisk og psykisk omsorg. Dette kan betraktes som en passiv form for mishandling. Mangelfull fysisk omsorg er kjennetegnet av dårlig ernæring, hygiene og helsestell, mangel på klær og dårlige boforhold. Mangelfull psykisk omsorg omfatter sviktende tilsyn, mangel på voksenkontakt og mental mishandling som innebærer at barna blir ignorert, forsømt og avvist. Det betyr at den følelsesmessige omsorgen og oppdragerfunksjonen svikter. En slik tilværelse kan true barns sikkerhet, deres utvikling og helse. Mangel på psykisk omsorg kan især skade barnas følelsesmessige modning og balanse. De ulike måtene å utøve omsorgssvikt på er ikke gjensidig utelukkende. Det har vi blant annet funnet indikasjoner på i det selvbiografiske materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Ofte finner en at barn utsettes for en kombinasjon av fysisk og psykisk omsorgssvikt. Under passiv mishandling kan en liste opp en rekke unnlatelsessynder og mangel på interesse for barnas ve og vel. Barna blir ignorert og understimulert. De får ikke tilstrekkelig tilsyn under sykdom og "går for lut og kaldt vann", som det heter i dagligtalen. Den aktive fysiske mishandlingen som gjerne kalles overgrep, er vanligvis lett påvisbar, da den ofte setter synlige spor i form av blåmerker, bloduttredelser eller brennemerker. Det kreves dermed liten innsikt for å slutte seg til at et barn har blitt offer for fysiske overgrep eller mishandling. Mye av den faglitteraturen som dreier seg om overgrep av barn, konsentrerer seg om fysisk mishandling som kan få dramatiske konsekvenser. Her kan det vises til en tidlig norsk studie hvor man undersøkte 30 tilfeller av barnemishandlig fra årene 19681972, som var reist for påtalemyndighetene. Barna var mellom 0 og 5 år gamle, og de hadde blitt mishandlet av foreldrene sine eller andre foresatte. Den hyppigst forekommende konsekvensen var bruddskader, og tre av de 30 innrapporterte tilfellene hadde dødelig utgang (Tangen 1975). I motsetning til den aktive fysiske mishandlingen eller overgrepet som er situasjonsspesifikk og kan utløses ved at barnet overtrer noen bestemte atferdsnormer, som det kanskje ikke har kunnskap om, så er den aktive psykiske mishandlingen ofte av mer permanent karakter. Den varer ofte ved og kan utløses ene og alene ved barnets nærvær. Aktiv psykisk mishandling betyr ofte at barnets omsorgspersoner viser en fiendtlig holdning overfor barnet som blant annet kommer til uttrykk 131

gjennom nedvurdering, latterliggjøring og trusler om straff osv. (Bunkholdt & Sandbæk 1998). En annen begrepsklargjøring av omsorgssvikt kan innebære å skille mellom vanskjøtsel og fysiske overgrep. Som påpekt ovenfor innebærer vanskjøtsel at barna mangler grunnleggende omsorg fysisk og helsemessig. Som en konsekvens av vanskjøtsel vil barna mistrives og få dårlige utviklingsmuligheter. Her danner ofte mental mishandling og avvisning et mønster hos voksne omsorgsgivere som kan skade barnas følelsesmessige utvikling. Det betyr at foresatte unnlater å følge opp barnas læring og opplæring, og at de utsettes for sterkt avvikende oppdragelsesnormer og metoder. Ifølge Emery & Laumann-Billings omfatter fysiske overgrep både barnemishandling og barnevold. Videre hevder de at barnemishandling finner sted når omsorgsgiveren har til hensikt å handle (slå, riste, brenne) eller unnlater å handle (ignorere, overse, stenge inne) slik at barnet kan få alvorlig fysisk skade eller oppleve omfattende psykologisk traume (Emery & Laumann-Billings 2002). Seksuelle overgrep innebærer en grov krenkelse som ytrer seg med innslag av makt, tvang og hemmeligholdelse. Det kan refereres til to hovedgrupper av seksuelle overgrep: På den ene siden kontaktovergrep som omfatter alt fra tukling med barnet til alvorligere overgrep som samleie og lignende. På den annen side ikkekontaktovergrep som omfatter seksuelle handlinger uten direkte fysisk kontakt, men der barnet blir eksponert for ubehagelige sanseinntrykk samt overgrep i betydningen trusler. Både kontaktovergrep og ikke-kontaktovergrep kan forstås som en seksuell aktivitet mellom voksne og barn, der en voksen person utnytter barnets avhengighet og umodenhet for egen seksuell tilfredsstillelse (Bunkholdt & Sandbæk 1998). Dette impliserer en maktforskjell mellom overgriper og barn. Avhengige, uviklingsmessig umodne barn og unge blir involvert i seksuelle aktiviteter de egentlig ikke forstår, og som de ikke er i stand til å gi sitt samtykke til eller å motsette seg. Dette bidrar blant annet til å forstyrre sosiale tabuer knyttet til familierollene og ledsages gjerne av hyppige benektninger når overgriperne blir konfrontert med avsløringene. Selvbiografiske data som foreligger, indikerer at barn i barnehjemmene ofte kunne bli mishandlet, vanskjøttet og straffet både fysisk og psykisk. Det framgår blant annet av rapporten fra Bergen-granskingen og materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Det innebar mangelfull følelsesmessig omsorg, dårlig ernæring, dårlige klær, mangelfullt helsetilsyn og mangelfull oppdragelse. Slike forhold er også beskrevet i rapportene fra barnevernsinspektørene (jf. avsnitt 7.6). De voksne omsorgsgiverne ved barnehjemmene sviktet således ofte i sin omsorgs- og oppdragerfunksjon. Barna fikk verken fornuftig opplæring, veiledning eller ettersyn. Videre unnlot de voksne å sørge for at barna fikk samvær med andre barn utenfor institusjonen. Figur 9.1 Undergrupper av omsorgssvikt og overgrep

132

Undergrupper av omsorgssvikt og overgrep

Seksuelle overgrep Mangelfull følelsesmessig omsorg

Fysisk mangelfull omsorg

Fysisk straff og mishandling

Mangelfull oppdrager funksjon

Denne figuren er hentet fra en undersøkelse som ble gjennomført i USA i 1993 (Sedlak & Broadhurst 1996) og illustrerer en fordeling av ulike former for omsorgssvikt og overgrep. Fordelingen gir i hovedtrekk uttrykk for de tendenser som er beskrevet i den internasjonale litteraturen om omsorgssvikt og overgrep i en barnebefolkning (jf.Emery & Laumann-Billings 2002). Som det framgår av figuren, har nesten halvparten av barna vært utsatt for omsorgssvikt (mangelfull følelsesmessig omsorg og mangelfull oppdragerfunksjon). Av figuren framgår det at om lag 1/5 av barna hadde blitt utsatt for fysisk straff. En mulig bakgrunn for denne høye andelen kan være at det ikke var noe lovfestet forbud mot å slå barn i Amerika. Mønsteret kan ha vært omtrent det samme for omsorgssvikt i barnehjem i Norge i perioden 19451980, da den samme tendensen for eksempel viser seg i materialet fra Stiftelsen Rettferd for taperne. Nesten halvparten av de 239 personene vi her har opplysninger om, melder blant annet fra om manglende voksenkontakt og oppfølging. Omsorgssvikt og overgrep kommer til uttrykk på mange måter, og de ulike ytringsformene og varierte definisjonene gjør det vanskelig å slutte noe presist om omfang, da det vil variere med hvilken definisjon som legges til grunn. Som ventet kan vi imidlertid fastslå at omsorgssvikt og fysiske og psykiske overgrep forekommer langt hyppigere enn seksuelle overgrep. Det er ellers en tendens til at barn som har blitt offer for seksuelle overgrep, i stor grad også har vært utsatt for omsorgssvikt og fysiske overgrep. Denne tendensen framgår både av Bergensmaterialet og det øvrige selvbiografiske materialet utvalget har hatt til rådighet. Jenter blir i større grad enn gutter utsatt for seksuelle overgrep, mens gutter blir straffet fysisk i større grad enn jenter. Når det gjelder omsorgssvikt, er kjønnsforskjellen derimot liten (Emery & Laumann-Billings, 2002; Goodman et al., 2004). Formene for omsorgssvikt varier med alder, og noen aldersgrupper synes å være mer sårbare enn andre. Ifølge undersøkelsen til Sedlak & Broadhurst (1996) var barn mellom fire og åtte år mest utsatt for fysisk mishandling slag, smekk, ørefiker, 133

lugging og lignende. Disse barna var for små til å stikke av eller forsvare seg, samtidig som de var store nok til at overgriperne trodde straffen hadde en effekt. Følelsesmessig vanskjøtsel forekom hyppigst blant barn i 68- årsalderen. De ekstreme mishandlingstilfellene var ifølge denne undersøkelsen relativt få sett i forhold til alle forekomster av omsorgssvikt og barnemishandling. Men disse var livstruende eller førte til langvarige somatiske og mentale skader. Moderat mishandling var skader som vedvarte i sin observerbare form i minst 48 timer. Dette var sår, kutt, hevelser og lignende, men også depresjoner eller følelsesmessige forstyrrelser som ikke var alvorlige nok til at man fant grunn til å oppsøke lege.

9.3

Mulige virkninger av forbud om fysisk avstraffelse

Langt inn i utvalgets mandatperiode var det mer eller mindre vanlig at barn fikk "smekk", "luggetupp", "ørefik", "nesestyver", "smake riset" osv. De mange og varierte folkelige betegnelsene kan være uttrykk for en utbredt tro på at fysisk straff var et effektivt virkemiddel i oppdragelsen, særlig når barn ikke ville lystre de voksnes påbud. En gallupundersøkelse fra 1946 indikerte at nær 50 % av foreldrene hadde gitt barna juling, og helt fram til 1970 gav hele 73 % av befolkningen uttrykk for at foreldre burde ha adgang til å straffe barna fysisk. I 1978 var dette tallet sunket til 60 %. Loven som knesatte forbudet mot fysisk avstraffelse av barn, ble først iverksatt i 1987 (Thuen & Sommerschild 1997). Etter barnevernloven av 1953 var det imidlertid forbud mot bruk av fysisk staff i barnevernsinstitusjonene. Men mangelen på et generelt forbud kan likevel ha ført til at autoritære voksne i barnevernsinstitusjonene kunne føle seg frie til å foreta fysiske avstraffelser, legitimert ved at det samme skjedde i de tusen hjem. Dette var nok en rådende tankegang. Når det ikke fantes et generelt lovforbud mot fysisk avstraffelse av barn, så kan det i realiteten ha hatt større innvirkning på praksisen i barnehjemmene enn barnevernlovens forbud fra 1953. Sverige fikk en lov mot "aga" i 1979 (SOU 1978). Dette lovpåbudet var en følge av et langvarig arbeid med å styrke barns rettigheter. Loven forbød ikke bare fysisk straff, men også annen fornedrende behandling av barn. Overgrep mot barn skulle betraktes på lik linje med overgrep mot voksne. Loven fikk betydning for arbeidet med å redusere omfanget av fysisk straff og mishandling av barn. Helt siden 1965 hadde man i Sverige registrert folks holdninger til fysisk avstraffelse av barn. I 1965 oppga 35 % av de spurte svenske foreldrene at de kunne greie å oppdra sine barn uten å slå eller på en annen måte straffe dem fysisk. I 1981 hadde andelen økt til 71 %, for så å stige til 89 % i 1991. Her kan det vises til en komparativ undersøkelse, hvor man sammenlignet oppdragelsesmetodene til amerikanske og svenske fedre. Denne studien konkluderte med at svenske og amerikanske fedre grep inn like hyppig dersom deres førskolesønn eller -datter ikke oppførte seg riktig (trasset i butikken; løp ut i trafikkert gate; ville ikke legge seg til å sove; ville ikke kle på seg om morgenen). Men de brukte ulike oppdragelsesmetoder. Svenske fedre brukte verbal kontroll, og de holdt oftere fast i barnet, mens amerikanske fedre smekket. Det gjorde svenske fedre meget sjelden (Jutengren & Palmérus 2002, Palmérus & Jutengren 2004). Lovreguleringen kan være en av de faktorene som bidro til å redusere omfanget av fedres fysiske avstraffelse av 134

barn i Sverige. Det gir i så fall uttrykk for at handlinger er påvirkbare, og at forekomster av fysiske overgrep er kontekstavhengige. Men vi skal likevel ikke trekke den slutningen at dersom det hadde kommet et generelt lovforbud i Norge tidligere, så ville omfanget av fysiske overgrep i barnehjemmene blitt redusert i vesentlig grad. Vi hadde som nevnt et lovforbud allerede fra 1953, og det hadde trolig ikke særlig stor virkning. I Sverige tok det ti år før fysisk avstraffelse av barn nærmest var avskaffet. Det kan trolig være grunnlag for den slutning at fysisk avstraffelse i barnehjem og institusjoner forekom hyppig fordi det rett og slett var vanlig i familiene på den tiden. Det kan likevel antas å ha vært skadelig for de barna som ble straffet fysisk. Det ble opplevd som urettferdig og rammet de mest sårbare.

9.4

Seksuelle overgrep

Tidlig på 1990 tallet forsøkte Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa) å kartlegge omfanget av ulike typer seksuelle overgrep i den norske befolkning (Normann, Tambs & Magnus 1992). Man trakk ut et representativt utvalg voksne i Norge som fikk tilsendt spørreskjema i posten (Tambs 1994). Under 30 % besvarte det tilsendte skjemaet, og den lave svarandelen innebærer at det er vanskelig å trekke noen generelle slutninger. Spørsmålene var stilt på en måte som gjorde det mulig å skille mellom ulike typer overgrep. Selv om en stor andel av de voksne svarte at de hadde opplevd ganske uskyldige og moderate former for seksuelle overgrep, hadde 5 % av kvinnene og 1 % av mennene erfart alvorlige overgrep i barndommen. Under halvparten av disse hadde opplevd gjentatte overgrep. Folkehelsa-undersøkelsen indikerte en sammenheng mellom alvorlige overgrep som barn og lite omsorgsfull mødre som straffet dem fysisk. Barna fikk skoleproblemer, og de hadde få venner. En mindre, tilsvarende undersøkelse blant studenter i Trondheim indikerte at hver femte norske kvinne under 20 år hadde en eller flere ganger vært utsatt for ikke-kontaktovergrep (Schei, Muus & Bendixen 1994). Formålet med begge undersøkelsene var å få et mål på livstidsprevalens ved hjelp av spørsmål av typen "Har du noen gang ...". Omfanget varierte med type overgrep og alvorlighetsgrad. Som ventet var det var det større omfang av ikke-kontakt-overgrep enn kontaktovergrep, men kontaktovergrepene var alvorligere. Nordmann med flere (1992) har laget en studie av barn som ble undersøkt ved mottaket for seksuelt misbrukte barn på Aker sykehus. I 1986 tok mottaket inn 20 barn til behandling og undersøkelse. I 1991 var tallet steget til 283. Dette sier ikke noe om omfanget av seksuelle overgrep i befolkningen som helhet, men gir et bilde av økningen over tid av meldte tilfeller. De 283 barna fordelte seg på 2/3 piker og 1/3 gutter. De fleste barna var mellom tre og seks år, med en aldersspredning fra 9 måneder til 18 år. En fant at halvparten av barna hadde vært utsatt for overgrep, for 1/3 var man usikker, og når det gjaldt resten, fant man ingen indikasjoner på at de hadde vært utsatt for overgrep da de ble undersøkt. Overgriperne var oftest menn, hyppigst far. I noen få tilfeller var det mødre som hadde forgrepet seg på sine barn. I meget få tilfeller var overgriperen en ukjent person (Normann et al.,1992). Kriminalstatistikken viser også at anmeldelser vedrørende seksuelle overgrep øker i samme tidsrom. I 1985 kom det inn 28 anmeldelser, og så steg tallet til 103 anmeldte saker i 1990. Det er alminnelig akseptert at en har oversett slike saker tidligere 135

(Grinde 1993). At antall saker øker, innebærer ikke nødvendigvis at omfanget øker. Det forteller oss derimot at det er en økt oppmerksomhet om fenomenet seksuelle overgrep. I de siste årene er det publisert en rekke norske studier av barn og unge som er til behandling for overgrep (Jensen 2002, 2004; Mossige et al. 2003, Tjersland et al. 2003). Disse undersøkelsene omhandler overgrepsofre som er henvist til behandling poliklinisk eller i sykehus, og kan ikke si noe om omfanget av seksuelle overgrep i befolkningen som helhet. Det har sammenheng med at de henviste ikke er representative for befolkningen, da de er skjevfordelte med hensyn til sosial bakgrunn, bosted, utdanning, valg av behandlingstilbud osv. I dag foreligger det ingen publiserte studier av omfang av overgrep eller omsorgssvikt blant barn som er plassert av barnevernet i norske barnevernsinstitusjoner. Derimot er en kjent med at det pågår en intervjundersøkelse av tidligere barnehjems- og sanatoriebarn ved Høgskolen i Bergen (Eikeland 2004). Inntil videre må imidlertid en kartlegging for en stor del referere til utenlandsk forskningslitteratur (jf. vedlegg nr. 1). Det norske selvbiografiske materialet utvalget har hatt til rådighet, må også tas i betraktning og vurderes i sammenheng med denne litteraturen.

9.5

Internasjonale undersøkelser

På slutten av 1960-tallet gjennomførte Michael Rutter og kolleger den etter hvert klassiske undersøkelsen om skolebarns helse og utdanning på den britiske øya Isle of Wight (Rutter, Tizard & Whitmore 1970). Skolebarn i 912-årsalderen, deres foreldre, lærere og helsepersonell deltok her i en omfattende kartlegging av barnas mentale og somatiske helse. Resultatene ga vestlige land de første indikasjoner på omfanget av lærevansker og somatiske og mentale helseproblemer blant vanlige skolebarn. For noen år siden ble forsøkspersonene, som nå var blitt 4445 år, reintervjuet, og i 2004 kom de første resultatene fra denne oppfølgingsstudien (Collishaw, Maughan, Picles, Messer & Rutter 2004). Det man var interessert i å få vite noe om, var blant annet hvordan det hadde gått med dem som hadde rapportert om seksuelle overgrep da de var skolebarn, og hvilke skjebner de fikk. Så mange som 10 % av 912-åringene oppga at de hadde vært utsatt for gjentatte, alvorlige fysiske og seksuelle overgrep i barndommen. Dette førte til at de i ungdomstida fikk hyppigere milde depresjoner og problemer med venner enn de som ikke hadde opplevd overgrep og vanskjøtsel. Det som framkom som spesielt viktig, var hvordan de unge opplevde forholdet mellom seg og familien og den omsorgen de fikk, men også karakteristika ved overgriperen. Som voksne fant man at de som hadde opplevd overgrep som barn, fikk flere psykiske problemer enn andre, og det hadde med problematiske forhold i familien å gjøre, psykiske lidelser hos foreldrene og miljøet. Men 1/3 av de voksne som hadde blitt mishandlet og vært utsatt for overgrep som barn, rapporterte ikke om noen mentale problemer som voksen. De hadde utviklet resiliens og motstandskraft mot mentale helseproblemer. Hvorfor det gikk dårlig med noen, mens det gikk bra med andre, hadde sammenheng med hvordan de hadde klart 136

seg gjennom ungdomsårene, men også i hvor stor grad de hadde en støttende kone/mann, arbeid og gode venner i voksen alder. Det var mindre selvbebreidelse og skyldfølelse blant de resiliente enn blant dem som hadde fått psykiske problemer. Tidlig på 1970-tallet gjenspeiler utenlandske studier at seksuelle overgrep mot barn blir sett på som en alvorlig form for mishandling. Den gryende oppmerksomheten om fenomenet kom som en følge av økt åpenhet omkring seksualitet, blant annet etter påtrykk fra kvinnebevegelsen, og rapporter fra voksne kvinner som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. I USA kartla man i 1973 på bakgrunn av " The National Family Violence Survey" omfanget av fysisk og seksuelt misbruk av barn. Etter 70-årene fant man at omfanget av rapporterte tilfeller om overgrep økte dramatisk (Finkelhor 1984, 1993). Man hadde tilsynelatende begynt å avdekke toppen av et isfjell, gjennom å kartlegge forekomsten (prevalensen) av overgrep i befolkningen. Ifølge en engelsk oversikt (Birchall 1989, referert i Grinde 1993) ble barnemishandligssaker mer enn doblet i perioden 19771987, mens seksuelle overgrep bare utgjorde 0,7 % i 1977, økte de til 25 % av sakene i 1986. Dette gir et bilde av økt oppmerksomhet, men det er ikke noe adekvat mål for hvor ofte overgrep reelt forekommer, eller om det har skjedd en økning i forhold til tidligere tider. Her vil likevel oppfatningene kunne variere. Ser man på hele barnebefolkningen under ett, har om lag 10 % vært utsatt for eller forsøkt utsatt for seksuelle overgrep en eller flere ganger i livet. Flere forskere vil i dag hevde at 5 % av alle barn(hvert 20. barn) blir utsatt for alvorlige kontaktovergrep av seksuell art (Finkelhor 1984, 1992; Glaser 2002, Putnam, 2003). Collishaw og kolleger (2004) fant at 8,3 % av de re-intervjuede deltakerne i oppfølgingsundersøkelsen fra Isle of Wight hadde opplevd gjentatt, uønsket seksuell kontakt med en voksen før 16-årsalderen. Da Finkelhor og Dziuba-Leatherman (1994) forsøkte å kartlegge omfanget blant 2000 1016-åringer i USA, ved hjelp av telefonintervju, fant de en rate av nye tilfeller på 3,2 % for jenter og 0,6 % for gutter for kontaktovergrep. For alle barna i undersøkelsen var livstidsprevalensen på spørsmålet ("Har du noen gang opplevd"...) på 10,5 %. Å være i 9-årsalderen framstår her i gjennomsnitt som mest risikabelt, og jenter utsettes for overgrep i større grad enn gutter. Det har vært antydet at det for gutters vedkommende forekommer en underrapportering, ved at de kan antas å frykte at de ikke blir trodd, eller for å bli oppfattet som homoseksuelle. De fleste kartlegginger av seksuelle overgrep er undersøkelser der voksne har blitt intervjuet om barndommens opplevelser, eller man har spurt leger eller barn som er under behandling. Internasjonalt foreligger det få større studier av nye eller tidligere tilfeller av seksuelle overgrep blant barn, og det er enda mindre forskningsbasert kunnskap om overgrep blant barn i institusjoner. De få studiene som finnes om barn som ikke vokser opp hos foreldrene sine, er i hovedsak om barn plassert i fosterhjem. Undersøkelser fra forhold i barnehjem kommer gjerne i kjølvannet av skandaler, slik som vi så i tilfellet med Bergensrapporten (jf. Wales- skandalen omtalt i Utting 1997). Empiriske undersøkelser har konkludert med at seksuelle overgrep forekommer langt hyppigere i fosterhjem (78 ganger så ofte) og barnehjem (6 ganger så ofte) enn i befolkningen for øvrig. (Hobbs et al. 1999, Lindsay 1999, Farmer & Pollock 1998, 137

Rushton & Minnies 2002). Barn utfører også overgrep mot andre barn. Ett av seks seksuelt misbrukte barnehjemsbarn utførte overgrep mot andre barn i barnehjem. En gjennomgang av opplysningene fra Stiftelsen Rettferd for taperne gir uttrykk for den samme tendensen. Barnehjemsbarna er i utgangspunktet sårbare. De barna som kom til barnehjem, var forskjellige fra de barn som kom i fosterfamilier (pleiefamilier), og disse igjen var forskjellige fra dem som bodde hjemme. Ekstra sårbare blir barnehjemsbarna når vi tar i betraktning den tilleggsrisikoen de har hatt for å bli utsatt for gjentatte seksuelle overgrep. Majoriteten av dem som blir misbrukt, oppgir at det var én enkelt episode. Bare halvparten av ofrene avslører historien, sier Putnam (2003). At ofre ikke avslører hva har hendt, er noe som påpekes så å si i alle undersøkelsene. I kliniske utvalg (barn som går i terapi) er det svært ofte at barna har vært utsatt for gjentatte overgrep av den samme overgriperen. I slike tilfeller er det sjeldnere at overgrep meldes.

9.6

Selvbiografiske data

For å få empiriske indikasjoner på omfanget av ulike former for overgrep ved barnehjem og spesialskoler, skal vi ta for oss de fire kildene av selvbiografiske data utvalget har hatt tilgang til (jf. kapittel 8.5).

9.6.1 Rapport fra granskingsutvalget i Bergen

Bergensmaterialet har gitt et godt datagrunnlag av selvbiografisk art. Det viktigste her er trolig at det ble dokumentert at ikke alle institusjonene var beheftet med overgrep. Likevel var barna i 2/3 av institusjonene utsatt for til dels stygge overgrep både av fysisk og psykologisk art. Tabell nr. 2 nedenfor gir en oversikt over funnene i Bergensundersøkelsen slik det er framstilt i rapporten. Tabellen indikerer noen risikofaktorer; størrelsen på barnegruppen og raten av barn i forhold til voksne. Over en 35-årsperiode sank antall barn i institusjonene. Barnetallet viser til gjennomsnittet for hele perioden. Intervjudata fra Bergen viser at når seksuelle overgrep ble rapportert, så bekreftet flere informanter samme overgrepshistorie. Hvor mange som rapporterte om overgrep i de enkelte institusjonene, varierte mellom åtte og tre informanter. Både ansatte, besøkende og andre barn ble utpekt som overgripere. Overgrepshistoriene anses bekreftet når flere som opplyser om samme forhold, vurderes i sammenheng. Tabell 9.1. Oversikt over tre typer overgrep fra Bergensrapporten.

Institusjon/ virksomhetsperiode/ barnekategori Barnegruppe

(gj.snitt 1945 80)

Psykisk straff

Fysisk straff

Seksuelle overgrep

Voksen/ barnratio

Anna Jebsens Minde

18661972

N=10

5:10

138

piker 218 år

Barnehjemmet Sandviken

18791979 piker 315 år

N=20

JA 6:20

Solstreif ungdomshjem

19641974 1320 år,

N=9

NEI

NEI 7:9

Garnes guttehjem

18781973 715 år

JA N=20

JA 7:20

Eliasmarken Ungdomshjem

19601987 1320 år

N=6

NEI

NEI 6:3

Kofoedskolen

19611987 Gutter

N=15

NEI